NRK-serien «Orion»: Groviser og gladvold

«Litt som muren i Game of Thrones». Før Orion i det hele tatt har begynt, forteller bokstavene på skjermen oss at det vi snart skal oppleve ikke skal tas helt alvorlig. Og at året er 2089 og at vi er på en slags tollpost ved et kritisk kryss i verdensrommet, en viktig sentral for intergalaktisk sikkerhet. Det er Norges tur til å bemanne denne stasjonen, etter at det har gått ganske skeis for andre land.

Hit kommer hovedpersonen Kristoffer (Henrik Farley) sammen med sitt team; det militære råskinnet Hedda (Eline Grødal) og den mer forsiktige papirarbeideren Eskil (Arman Surizehi). Kristoffer er politimann: en både enkel og velformulert sjel som er plaget av demoner. Hvem stod bak drapet på foreldrene hans nede på jorda? Han starter en omfattende etterforskning som må skjules for basens kommandant, den alkoholiserte og psykisk syke Sverre (Martin Lepperød) og robotpsykologen Lovebot (Jonis Josef). Samtidig må teamet hanskes med rom-gangstere, kontinent-ødeleggende parasitter, gale vitenskapsmenn og zombier, gjerne i særdeles blodsprutende konfrontasjoner.

Tydelig og tøyelig

Science fiction er en både tydelig og tøyelig sjanger, den lar seg lett legere med andre uttrykk uten å miste sine særtegn.

Det finnes scifi-westerns, musikaler, romanser og action. Og actionfylte teknologi- og naturspekulasjoner utgjør selve grunnstammen i dagens kommersielle kinoverden, med Marvel-universet som den mest billettsalg-fruktbare grenen.

Tidenes mest innbringende film handler om krigføring og heltemot på en annen planet, den neste på listen er den klimaktiske fullbyrdelsen av 21 samfulle Marvel-filmer.

Staskanalens flørt med scifi

Slik sett fremstår det ikke som et sjansespill at vår en gang så trauste statskanal nå flørter med science fiction. Kuppel 16 brukte sjangeren til å vise resultater av klimaendringene. Orion har mer til felles med det som nærmest er en anomali i den beskjedne norske scifi-historien: Blindpassasjer skapt av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd forente verdensrom-utforskning med krimgåter, grøss og roboter – alt i trange, kliniske rom.

Mye taler for at serieskaper og hovedrolleinnehaver Henrik Farley har god kjennskap til den klassiske NRK-serien og scifi-sjangeren ellers. I tillegg til åpenbare referanser til storheter som 2001: En romodysse (Stanley Kubrick, 1968), Alien – den 8. passasjeren (Ridley Scott, 1979) og Blade Runner (Ridley Scott, 1982), nikkes det også så smått til mer marginale titler som THX1138 (George Lucas, 1971) og Nærkontakt av tredje grad (Steven Spielberg, 1977).

I presseskrivet fra NRK forteller Farley dessuten om noen enda mindre høystemte inspirasjonskilder:

– Jeg har alltid savnet en skikkelig tøysete, dum og voldelig serie på norsk, i samme baner som SuperJail, Final Space eller Rick and Morty.

De tre animerte seriene er skapt for strømming, og er festlige, vulgære mikser av tankesprang, groviser og gladvold.

«Guttastemning» i pitcherommet

Orion er ikke uten «tenk hvis»-elementer, men demonstrerer betydelig mer begeistring for lemlestelse og verbale overskridelser: Det konverseres om å bite av kjønnsdeler og filosoferes om å drepe babyversjonene av Anne Lindmo og Mads Hansen. Serien setter trolig NRK-rekord i oppkast, blodsprut og sprengende hoder, riktignok i et mindre heseblesende tempo enn i Farleys forbilder. Samtidig innrømmer han i presseskrivet at Orion «kanskje ikke er noe for dem som allerede har vondt i hodet».

Serien er ikke noe en oppsøker for undringens skyld, det er lettere å tenke seg at ordet «guttastemning» har blitt mye brukt i møtene mellom rikskringkasteren og produksjonsselskapet Spark (Brillebjørn, Kasko, Flus, Elevrådet).

Og hva liker gutta?

For det er nettopp GUTTA, nærmere bestemt de mellom 15 og 25 år som er Orions definerte målgruppe. Vår fragmenterte medievirkelighet er naturligvis også fragmentert innad i NRK – der ulike dramaserier skapes for bestemte «demografier». Rykter, Rådebank og Vi lover et helvete ga ulike typer distriktsungdom noe å kjenne seg igjen i, Evy og alltid er skreddersydd småbykvinner i tyveårene. Oppkjøpet av podkasten til influenserne Sophie Elise og Fetisha Williams ble forsvart med behovet for å nå jenter mellom 15 og 30.

Og hva liker gutta? Vold! Banning! Verdensrommet! Militære rutiner! Nettporno! Alt sammen er behørig inkludert i Orion. Men viktigst av alt er humoren.

Rimelig dust

Henrik Farley og medspillerne Martin Lepperød og Jonis Josef har bakgrunn som komikere, og skjemt, vitser og ablegøyer er den suverent viktigste drivkraften i de syv korte episodene. Orion krever ingen sympati med helten, selv om han er i sorg og er sendt ut på et livsfarlig oppdrag. Det er rollefigurens idioti og patetiske selvsikkerhet som skal kalle på latteren. Kristoffer kaster seg ut i de farligste situasjoner og holder omgivelsene for narr, mest sannsynlig motivert av egen forfengelighet.

Når han snakker med seg selv, er det både for å teskje-fore seeren med tankene hans og for å fortelle at han her, han er rimelig dust.

Komedien spilles som nettopp komedie, med oppsperrede øyne og overdrevet kroppsspråk, her er det ikke den forsiktige humringen det jaktes på. Heldigvis er Farley & gutta naturlig morsomme, særlig når de kontrasteres med den gravalvorlige drapsmaskinen Hedda, spilt med atletisk deadpan av Eline Grødal.

«Gjør deg klar for blodfest», sier Hedda og gjør samtidig narr av Kristoffers forsøk på tøffe replikker. Det er dessuten gjenkjennelig festlig når det fomles med å sette inn en minnepinne riktig vei i et kritisk øyeblikk.

Vaklende detektivhistorie

Den tullete og selvbevisste stilen gjør det lett å tilgi Orions svakeste sider, for serieskaperne kommer unna med interiører som grenser mot det hverdagslige og kostymer som kunne vært kjøpt i arbeidsklær-avdelingen på Biltema. Orion makter å gjøre humor av de idiotiske antrekkene, som når Kristoffer kler seg i tape og glassbiter og når de angripes av skurker iført ansiktsdekkende ullhetter og Minions-solbriller. Selv den vaklende detektivhistorie-fremdriften kan settes på tøysesjarm-kontoen.

De forseggjorte eksteriørbildene av romstasjonen utenfor dvergplaneten («Er det lov å si?») Pluto, skaper kledelig nok en sjangertrygg og stilfull ramme rundt moroa.

Anmeldelsen fortsetter under bildene. 

Mer eksperimentering og galskap?

De fleste innvendinger mot Orion kan effektivt pareres med setningen «det er jo bare kødd». Serien er svakere på hjernecelleaktiviserende undring enn sine sjangerfrender, den gjør for eksempel lite ut av Jonis Josefs psykologrobot, særlig med tanke på hvordan diskusjoner rundt kunstig intelligens dominerer dagens offentlighet. Det synes viktigere for Orion å komme med frekke fraser som «sippete bitch».

Tenker serieskaperne mest på å gjøre den unge, mannlige målgruppen til lags? Burde en rikskringkaster også vurdert å utfordre seerne, mane til refleksjoner om hvorfor denne drøyheten er gøyal for publikummet? Og hva med jentene, har de noe å hente her?

Men joda, dagens sosiale medier får noen velformulerte spark, og tidsmanipuleringen i episode seks hever hele serien flere hakk. Og viktigst av alt: Serien er ikke så verst morsom!

Mye tyder på at vi bare har sett begynnelsen av Orion – og det hadde vært gledelig hvis en videreføring av serien åpner for enda mer galskap, undring og eksperimentering. Sannsynligvis er både 15-25-gutta og NRK klare for mer.