Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

NRK-serien «VGS»: – Florlett underholdning

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 6. desember 2022

Russebuss-hierarkier og kampen om tilhørighet er en altoverskyggende kraft i ungdomsserien VGS. Men en sketsjeaktig struktur med lite fokus på indre liv, gjør at karakterene fremstår som brikker i et sosialt spill.

↑ I «VGS» regjerer de mest populære ungdommene, og NRK-serien utstiller en evig kamp om å bli inkludert. Her ses karakterene Lara, Vikky, Hedda, Elvira og Maiken som er på russebuss sammen. Foto: Espen Solli/NRK

«Du tror du er sykt kul, men det er du ikke.»

Replikken sier det meste om hvilke verdier som gjelder i NRK-serien «VGS», hvor vi følger en gjeng førsteklassinger i det innledende året på Eikebro Videregående. Skolen er fiktiv og geografien vag, men interiører, eksteriører, sosiolekt og boblevester sender mistanken sterkt i retning av hovedstadens vestkant.

I åpningsscenen gir Josef (Malik Edo) etter for Vikkys (Marie Lundbo) eksplisitte tilnærmelser. Hun bruker den påfølgende råkliningen på do for å hjelpe en venninne med å få slettet et kompromitterende bilde – og dermed unngå en mulig konflikt med foreldrene og en av prestisjerussebussene. Før seansen blir avbrutt av en busete guttegjeng som stormer inn på toalettet og filmer det hele.

Her regjerer de rikeste og mest populære, og serien følger kampen for å bli inkludert

NRK-serien løfter frem to russebussmiljøer, en for guttene og en for jentene. Her Cassy, Amanda og Jakok. Foto: Espen Solli/NRK

De rikeste og mest populære

Det blir klart at kullet domineres av to russebussgjenger, en for jenter og en for gutter. Her regjerer de rikeste og mest populære, og serien følger kampen for å bli inkludert.

Har egentlig Josef økonomi og commitment til å delta på bussen «Spermhvalene»?

Amanda (Tale Torjussen) begynner to måneder ut i skoleåret og må jobbe hardt for å bli a jour med det sosiale spillet. Russebussløse Cassy (Mira Isabel Niedzielak) aner muligheter for seg selv, og bestemmer seg for å bli Amandas bestevenn for å kunne delta i klatringen.

Ellers møter vi alfahunnen Hedda (Julie Sinding Langtind), alfahannen Sebbe (Håkon Bøhmer), den mystiske Jakob (Valdemar Dørmænen Irgens), idrettsgutten Mathias (Michael Bekkevold) og den bokglade Vår (Malene Mahle).

Anmeldelsen fortsetter under bildene.

Har egentlig Josef økonomi og commitment til å delta på bussen «Spermhvalene»?

VGS er en serie om livet som førsteklassing på Eikebro videregående skole. Foto: Espen Solli/STV/NRK

Men dette er i all hovedsak en serie om sosialt spill, om en kamp for å holde seg innenfor eller komme med i de riktige kretsene

Kamp om status

«Et brutalt, lættis, digg og forvirrende år – med vennskap som treffer midt i hjertet, og konflikter som setter deg helt ut. Men midt i kaoset skapes også de fineste øyeblikkene og de villeste opplevelsene.»

Statskanalens egenbeskrivelse av «VGS» gir inntrykk av en serie med mange fasetter, nyanser og handlingstråder. Men dette er i all hovedsak en serie om sosialt spill, om en kamp for å holde seg innenfor eller komme med i de riktige kretsene.

Her peker serien på en helt reell problemstilling: I november meldte VG om utrygghet, psykiske problemer og elever som ikke våget seg inn i skolens kantine på grunn av et strengt hierarkisk russebussmiljø.

Både miljøet og væremåten til rollefigurene er ifølge anmelderen temmelig identisk med «Skam». Foto: NRK

VGS


NRK-dramaserie i 40 episoder à 20 minutter.
De første 20 episodene publiseres høsten/vinter 2022.
Serieskaper: Benedikte Minos og Caroline Svartdahl

Premiere i NRK TV lørdag 12. november.

Produsert av STV Production A/S for NRK.

Slik kan det som skal være en feiring skape sosiale begrensninger gjennom tre samfulle skoleår

Kleinhet

Russetiden markerer slutten på videregående utdanning, men planleggingen og forhandlingene om hvem som skal være i hvilken buss begynner gjerne i første klasse. Slik kan det som skal være en feiring skape sosiale begrensninger gjennom tre samfulle skoleår.

De ni første episodene av «VGS» tar tak i problematikken med en betydeligere lettere tone enn avisartiklene. I små episoder, nesten som sketsjer, skildres forsøkene på å få sosial aksept, gjerne med kleinhet som resultat. Som når idrettslinja-eleven og leirdueskytingmesteren Bendik (Fabian Martinius RobinssonStavem) tror han skal få med hele klassen på en flashmob, en spontan fellesdans. Men han blir lurt, og ender opp med en ensom oppvisning for hele klassen. Liiite flaut. I en annen sekvens skryter Josef på seg biblioteks-kunnskaper, men sorterer en bokbunke etter fornavnene til forfatterne. Det er uklart om det er meningen at vi skal le.

I små episoder, nesten som sketsjer, skildres forsøkene på å få sosial aksept, gjerne med kleinhet som resultat

Ifølge anmelderen er det begrenset med locations i VGS - her er øyeblikk av flørt mellom Joffe og Vår. Foto: Espen Solli/NRK

I 2022 er det definitivt ikke nyskapende å legge handlingen til hovedstaden, det kan virke som om statskanalen ikke helt har klart å komme ut av en tradisjonell tankegang

Smidd over Skam-lesten

At «Rådebank» og «Rykter» er vellykkede NRK-serier, har mye med distrikts-forankringen å gjøre, for det er befriende å se historier og miljøer fra andre steder enn Oslo. I 2022 er det definitivt ikke nyskapende å legge handlingen til hovedstaden, det kan virke som om statskanalen ikke helt har klart å komme ut av en tradisjonell tankegang.

NRKs modell for utvikling og bestilling av prosjekter er fundert på konservative og tomme ideer, skrev forfatteren Hilde Susann Jægtnes i et essay på montages.no i september:

NRK er «først og fremst (…) ute etter å gjenta tidligere suksesser, smidd over samme lest, der serien Skam (2015-2017) er blitt den høyeste standarden for kunstnerisk fullkommenhet.

Å lage en serie fra et så tilsvarende miljø uten å tilføye noe annet enn å rendyrke tilhørighets-problematikken, kan definitivt ikke kalles originalt.

Og «VGS» har mer til felles med storsuksessen enn vestkant-beliggenheten. Tonen er lettere, handlingen mer spillteori-konsentrert, men miljøet og væremåten til rollefigurene er temmelig identisk med «Skam». Ungdommene er opptatt av de samme tingene som i forbildet, og blir ofre for gruppementalitet og press, men er malt med bredere pensler og i færre farger.

Tonen er lettere, handlingen mer spillteori-konsentrert, men miljøet og væremåten til rollefigurene er temmelig identisk med «Skam»

Ifølge anmelderen handler VGS om status og posisjonering uten at det egentlig problematiseres. Her er karakterene Maren, Mathias, Amir og Bendik. Foto: Espen Solli/NRK

Skuespillerne har sjarm og nærvær, og gjør en ærlig innsats med å skape liv i et begrenset materiale

Brikker i et spill

Skuespillerne har sjarm og nærvær, og gjør en ærlig innsats med å skape liv i et begrenset materiale. Michael Bekkevold må fremheves, han fremstiller Mathias med en karisma som stråler ut av små og store skjermer.

Men rollefigurene er utstyrt med få personlighetstrekk og lite blir sagt om bakgrunnene deres, hvorfor de tenker og føler som de gjør. Seere av NRK-serien «Klassen» vil ha en fordel – «VGS» viderefører fire av karakterene derfra. Men serieskaperne konsentrerer seg mer om handlinger enn indre liv – hovedpersonene fremstår mest av alt som bevisste brikker i det sosiale spillet.

«VGS» er langt mer opptatt av hvorvidt ungdommene gjør de riktige trekkene enn av hvem de er og hva som bor inne i dem. En slik fremgangsmåte kunne vært et utmerket utgangspunkt for en iskald dissekering av skolehierarkier, men det er ingenting ved «VGS» som indikerer at den skal leses som satire over statusjag og posisjonering. Den gir målgruppen gjenkjennbare situasjoner – ufarliggjort med humor, men det er vanskelig å bli klok på hvem de involverte faktisk er.

Hovedpersonene fremstår mest av alt som bevisste brikker i det sosiale spillet.

Malik Lund Edo spiller «Joffe». Foto: NRK

Ni episoder ut i serien fremstår rollegalleriet som egenskapsfattige, uten levd livd og psykologi

Sannferdig?

Ni episoder ut i serien fremstår rollegalleriet som egenskapsfattige, uten levd livd og psykologi. Det vanskeliggjør innlevelsen, både for publikummere og skuespillere. I enkelte scener virker de medvirkende rådville og ukomfortable foran kamera. Og hvor god kontroll har serieskaperne på elementene i handlingen? I en tidlig episode skriver Josef dikt i selvsikker slampoet-tradisjon. Noen episoder senere synes han totalt uinteressert i litteratur og det skrevne ord.

«Skuespill er å oppføre seg sannferdig i imaginære omstendigheter», sa den innflytelsesrike teaterpedagogen Sanford Meisner.

Den minimalistiske handlingen i «VGS», gir ensemblet lite å spille på, og lite «sannferdighet» å ta utgangspunkt i.

«VGS» er langt mer opptatt av hvorvidt ungdommene gjør de riktige trekkene enn av hvem de er og hva som bor inne i dem

Tale Torjussen spiller en av hovedrollene i NRK-serien «VGS». Foto: Espen Solli / NRK

Den samme musikkvideoaktige effekten kommer til uttrykk i gjentatt bruk av skurrete VHS-stil

Musikkmiks gir innlevelse

Musikken er en interessant miks av hipp indie, hiphop og triphop fra 90- og 00-tallet, artister som Sonic Youth, PJ Harvey, Cypress Hill og Portishead brukes til å gi innlevelse i situasjonene fra rollefigurenes ståsted fremfor å kommentere dem fra utsiden. Det er dermed ingen kontrast mellom låtene og bildene.

Den samme musikkvideoaktige effekten kommer til uttrykk i gjentatt bruk av skurrete VHS-stil.

Ellers er billedspråket tradisjonell: standard fjernsynsnærbilde-estetikk med enkelte friske unntak – som når guttegjengen skildres fra innsiden av en plastpose i episode 8.

Mathias (spilt av Michael Bekkevold) og Amir (Yusuf Baran Bilgic) i NRK-serien «VGS» på NRK. Foto: Espen Solli / NRK

Cassy, Amalie og Asta i VGS. Foto: Espen Solli/NRK

Kanskje er den bedre tjent med å bli sett på mobilen i et friminutt, episode for episode, enn at alt skal binges på en gang

Uten å problematisere

Budsjettet har neppe gitt mye boltreplass; alt i de ni første episodene – inkludert en fest – finner sted på skolens område. Grepet ble brukt med hell i den epokedannende HBO-serien «Oz» (1997-2003), der fengselsarkitektur nærmest fungerte som en teaterscene.

Men effekten – at samfunnet utenfor nærmest slutter å eksistere – kunne vært enda bedre utnyttet i «VGS», kanskje ved å hinte mer om hvordan rollefigurene har det privat, uten klasserommets og skolegårdens øyne på seg.

Dagens konsum av strømmetjenester har skapt et umettelig behov etter «innhold» og det er ikke sikkert at ambisjonene til «VGS» og serieskaperne Benedikte Minos og Caroline Svartdahl er større enn å gi målgruppen gjenkjennbar komikk, spilt av kule og karismatiske jevnaldrende. Og som florlett underholdning fordelt på nokså løsrevne ti minutters episoder, tjener serien sitt formål. Kanskje er den bedre tjent med å bli sett på mobilen i et friminutt, episode for episode, enn at alt skal binges på en gang. Det legges mer vekt på sketsjete enkeltsituasjoner enn på lange historielinjer.

Den største svakheten til «VGS» er hvordan ALT handler om status og posisjonering uten at det egentlig problematiseres. Det må være lov å håpe på en utdypning av både temaet og persongalleriet utover i den førti episoder lange sesongen og i de kommende årene. Skoleåret og læringen har jo bare så vidt begynt.

Anmeldelsen er basert på ni av 40 episoder.

Den største svakheten til «VGS» er hvordan ALT handler om status og posisjonering uten at det egentlig problematiseres

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·