NRK-serien «Vi lover et helvete»: La bygda leve! Ellos gilli!

«Det er ikke vanskelig å flytte til en ny plass, en ny by, og begynne på nytt. Det som er vanskelig, er å bli her», sier Daniel til Elin.

De to er hovedkarakterer i NRKs nye dramasatsing for ungdom, Vi lover et helvete. Serien handler om miljøvern, kjærlighet, cancel culture og om forventninger og forpliktelser i forhold til familie og kultur. Den tematiske kjernen ligger imidlertid her i Daniels utsagn: Hvordan kan et ungt menneske bygge seg et liv i en liten bygd hvor jobbmulighetene er nesten ikke-eksisterende, hvor skolene legges ned, eller hvor reindriften, som har vært livsgrunnlaget til slekta gjennom generasjoner, står overfor endeløse utfordringer?

Vi lover et helvete tilbyr ingen enkle løsninger. Det den gir oss seere, er enda bedre komplekse spørsmål og like komplekse karakterer, innpakket i romantikk og en tydelig regional koloritt.

Jobb eller kjærlighet?

Daniel (Sigurd Kornelius Lakseide) er en intelligent, men desillusjonert mann i tidlig 20-årene. Han har avbrutt ingeniørstudiene ved Universitetet i Tromsø (UiT) og flyttet hjem til mor i den lille bygda Utfjord. Mor Sissel (Lisa Stokke) viser tegn til tidlig demens, og den halvveis offisielle forklaringen for hjemflyttingen er at han er der for å ta vare på henne. En kveld plukker han opp haikeren Elin (Aili Kristine Eira) som er på vei til søsterens utdrikningslag. Hun er jusstudent ved UiT med planer om å overta familiens reindrift på sikt. Daniel og Elin faller for hverandre, men allerede fra start er det tydelig at de har forskjellige holdninger til det meste.

Forskjellene mellom de to blir forsterket da nyheten kommer om at den nedlagte gruven i Utfjord skal gjenåpnes. For Daniel vil det bety en unik mulighet for lønnet arbeid og en levelig fremtid i bygda. Men for Elin og andre reineiere betyr gruven nok en drastisk inngripen i deres næring. De har mistet stadig nye landområder til utbygging, som igjen har ført til statlige pålegg om mindre reinflokker og et tap av deres livsgrunnlag og kulturarv. I tillegg hevder miljø-bevegelsen, her representert ved den nedlatende lokallederen i NU, Eivind (Odin Eiriksson), at gruven vil føre til et utslipp på to millioner tonn avfall i fjorden per år.

Hva er viktigst for bygda?

Og hva er sterkest – den ferske kjærligheten mellom Elin og Daniel eller saken(e) som skiller dem?

Ikke hvor som helst

Utfjord er en fiktiv bygd, men er et sted med svært ekte og gjenkjennelige utfordringer. Fraflytting, skolenedleggelser, arbeidsledighet, endrede vilkår for gårdsbruk, fiske og reindrift som gjør det vanskelig for unge mennesker å ta over familiearven, selv når de gjerne vil, er problematikk kjent for mange bygder og lokalsamfunn.

Det er også en tydelig parallell mellom den fiktive konflikten med Banta-gruven i serien og konflikten rundt gruven ved Repparfjorden for få år siden. Også der demonstrerte miljøbevegelsen sammen med lokale samer mot gruvedrift på Nussirfeltet, og seriens tittel er hentet fra et banner i deres demonstrasjon utenfor Stortinget.

Solid nordnorsk soundtrack

Vi lover et helvete sin lokale og regionale forankring er ikke bare tematisk, den kommer også til uttrykk på lydsporet. Serien har et solid nordnorsk soundtrack med artister som Röyksopp, Tungtvann, Ondt blod, Kari Bremnes, Aggie Frost, Dagny, Moddi med flere.

Samtlige karakterer snakker dessuten finnmarksdialekt (i alle fall tilnærmet), og de samiske karakterene snakker samisk med hverandre. Dette burde være en selvfølge, men det finnes mange eksempler på dialektrot i norske serier og filmer (anmelder husker for eksempel godt en serie hvor karakterene som alle skulle være innfødte i den samme vestlandsbygda, snakket blant annet sørlandsdialekt, sunnhordlandsdialekt, stavangerdialekt og oslodialekt) – og skal man snakke om identitet i Norge, er dialektene sentrale. Det gjelder også ikke minst de samiske språkene, som inntil helt nylig har hatt en forsvinnende liten plass i norsk mainstreamkultur. Det gjør godt å se seriens tittel stå på samisk i episode 2. En liten detalj som betyr mye.

Visuell profil

Den regionale tilknytningen er også tydelig understreket visuelt. De store kontrastene som finnes i norsk natur har betydd like mye som våre dialekter i etableringen av lokale og regionale identiteter. Jordbruksområdene rundt Mjøsa, Tøyen sentrum, strendene på Jæren, gårdene som klamrer seg til fjellveggen langs fjordarmene på vestlandet, små øyer i havgapet eller de langstrakte viddene i Finnmark. Hvor vi kommer fra eller hva vi definerer som hjemme, har mye å si for hvem vi er.

Vi lover et helvete er en serie som er svært opptatt av stedsidentitet og tilhørighet. Daniel vil ikke flytte til et annet sted, selv om det er lettere enn å kjempe for en fremtid i hjembygda. Elin vil bruke jusutdannelsen sin på å bedre kårene for reinnæringen hjemme. Dette stedet, dette landskapet er en del av dem, og disse unge menneskene er like komfortable på vidda og i/ved fjorden som de er på puben og universitetet.

Regissør fra innsiden

Regissør Rebecca Wirkola Kjellmann er selv født og oppvokst i Alta, og alle som har sett norske filmer og serier fra bygda fra den gang de utelukkende ble laget av hovedstadsfolk på besøk, forstår hvor viktig innside-perspektivet er for nærhet til materialet og at det skal føles autentisk.

Kjellmann har tidligere regissert dokumentar- og fiksjonsserier for tv, samt reklame, kortfilmer og musikkvideoer, og hun har høstet skryt for sin visuelle profil. En sterk visuell bevissthet preger også Vi lover et helvete. Serien er nydelig fotografert, og de mange landskapsbildene styrker vår forståelse av hva som kjennetegner dette stedet. Utfjord, eller Troms og Finnmark, er heller ikke et hvilket som helst sted. Naturen her er dramatisk.

Fra stuevinduet til Daniel og mor Sissel ser vi fjorden omkranset av ruvende snødekte fjell. En postkort- (eller instagramvennlig) utsikt så det holder, men for dem er det del av hverdagen, en bakgrunn mens de sitter i sofaen og ser gullrekka på NRK som alle andre.

Lange avstander

Arbeidshverdagen til Elins familie foregår ute på langstrakte vidder. De følger reinsdyrflokken med ATVer. I et par slående bilder får vi se flokken ovenfra, som én stor, levende organisme som bukter seg fremover. Det fikk anmelder til å tenke på en makrellstim, men slike assosiasjoner er nok preget av undertegnedes egne regionale forankring.

Det særegne ved dette landskapet kommer ikke minst til uttrykk gjennom de enorme avstandene. Også her inntar kamera ofte fugleperspektiv; vi ser bilen alene på endeløse veier, over vidda, over snødekte landskap. Noen ganger kommenteres avstanden i en replikk («fremme om seks timer!»), mens andre ganger får seeren bare en følelse av hvor langt det faktisk er gjennom antall sanger karakterene rekker å lytte til i løpet av turen, eller hvor mange energidrikker som velter ut idet Daniel åpner bildøra.

Flyturen Daniel og Elin tar, er også beskrivende for denne landsdelen. Det lille Widerøe-flyet fungerer som en buss med mange stopp og en reise som tar timevis. Det er langt herfra til pendlertogene på indre østlandet.

Ikke hvem som helst

Vi lover et helvete er likevel ikke bare en lokal eller regional historie. Serien forteller også en universell kjærlighetshistorie. To unge mennesker på hver sin side av familie, klasse og politiske skillelinjer møtes, blir stormende forelsket, møter motgang, overvinner alle hindre, og kjærligheten seirer til slutt. Mønsteret er klassisk av en grunn.

Det er lett å la seg rive med av Elin og Daniels kjærlighetshistorie. Manuset er godt, og hindringene de møter er troverdige. Daniel kunne lett blitt en forutsigbar og stereotyp karakter; han er en misforstått bygdegutt som avreagerer på nettet og som kanskje lett kunne blitt radikalisert om han permanent ble stående utenfor arbeidslivet.

Seriens største styrke er at også en karakter som ham gis dybde. Daniel har noen problematiske meninger, men han er også intelligent, han setter seg inn i sakene og argumenterer godt. Han er en omsorgsfull sønn og venn, og han vurderer seriøst å gi opp jobben ved gruven, tross i at det er hans eneste mulige jobbutsikt, for Elins skyld.

Elin er også en kompleks karakter. Hun rives mellom tradisjoner og egne ønsker, hun vil bevare det som er godt med den samiske kulturen og samtidige endre det hun mener er utdaterte kjønnsroller. Hun kan være barnslig og egoistisk (særlig i rivaliseringen med søsteren), men hun er også ansvarsfull og sterk.

Det gode manuset løftes ytterligere av sterke skuespillerprestasjoner. Det er ektefølt kjemi mellom Sigurd Kornelius Lakseide og Aili Kristine Eira fra første scene, og det er lett å tro på denne kjærligheten, selv når den ikke er uttalt.

De to relativt ferske skuespillerne klarer også å formidle dybden og kompleksiteten i karakterene sine, og det er svært få steder replikkene føles «skrevet». De er også omgitt av andre gode skuespillere. Lisa Stokke er sår og ekte som Daniels syke mor, og Eila Ballovara Varsi sjarmerer som Elins søster (og tidvis bitre motsetning), Anna Biret.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene og bildet.

Å bli eller dra?

La fjorden leve, roper demonstrantene utenfor gruven. Verken Daniel eller Elin ønsker at fjorden skal dø, men for dem begge står større ting på spill. Daniel kjemper for å bli boende i bygda han er oppvokst i. Han trenger ikke en karriere, sier han, bare en vanlig jobb. Nok penger til et lite liv.

Elin kjemper for å bevare og videreføre familiens reindrift og en samisk kulturarv. Og midt oppe i det hele rammer kjærligheten. Vi lover et helvete fortsetter i fotsporene til Rådebank med sterke fortellinger fra utkant-Norge, uten stereotyper eller enkle svar på kompliserte problemstillinger.

Anmeldelsen er basert på de første seks episodene.