Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Ny film om Tove Janssons liv: Å tegne mummitroll med lidenskap og melankoli

SJANGER

Anmeldelse, Essay,

PUBLISERT

fredag 4. juni 2021

«Tove» er et intenst kunstnerportrett og en reise tilbake til mummitrollenes nokså tilfeldige opprinnelse.

↑ Alma Pöysti spiller Tove Jansson i spillefilmen «Tove». Foto: Another World Entertainment.

De færreste av oss gjenkjenner de definerende øyeblikkene i våre liv når de inntreffer. Den ganske unge Tove Jansson (1914-2001) satt i et underjordisk bomberom en gang under den annen verdenskrig, og mens bombene rystet Helsinki roet hun nervene med å drodle små figurer på en tegneblokk.

Tove


Spillefilm basert på Tove Janssons liv

Regi: Zaida Bergroth

Manus: Eva Puutro

Med: Alma Pöysti, Krista Kosonen, Shanti Roney, Joanna Haartti, Kajsa Ernst, Robert Enckell, Jakob Öhrman, Eeva Putro

Sverige / Finland 2020

Tillatt for alle

Språk: Engelsk, finsk, fransk, svensk

Premiere på norske kinoer 21. mai 2021

Fra maleri til mummitroll

Drodlingen utviklet seg til Mummitrollet og de andre figurene i Mummidalen, som først og fremst det hele verden forbinder med Tove Marika Jansson i dag. Selv så hun i alle fall til å begynne med på dem som et tidsfordriv, kanskje til og med et nederlag. De var små skapninger hun rablet frem mens hun egentlig holdt på med noe annet.

Hun var allerede utdannet billedkunstner, og senere skulle hun blant annet utsmykke rådhuset i Helsinki med en enorm freske. Men hennes klassiske impresjonisme ble aldri noen stor suksess. Maleriene var gode, og helt bokstavelig betalte de husleien til utleier gjorde oppmerksom på at det ikke var veggplass igjen.

Men den helt særegne, personlige signaturen som mummitrollene ga henne, fant hun aldri med olje på lerret. Nå belyses en del av livet hennes på en annen type lerret; kinolerretet, med Alma Pöysti i hovedrollen som Tove.

Figurene i Mummidalen var små skapninger hun rablet frem mens hun egentlig holdt på med noe annet.

Spillefilmen «Tove» handler om noen intense år i Tove Janssons liv. Foto: Another World Entertainment.

De fleste av figurene i Mummidalen har tilknytning til mennesker i Tove Janssons liv.

Fornuft og følelser

Regissør Zaida Bergroth har laget en film om en kvinne med hjertet i brann, en kvinne fra et kunstnerhjem der farens skygge hvilte over henne. Den anerkjente skulptøren Viktor «Faffan» Jansson (Robert Enckell) fortalte henne visstnok aldri at han var stolt av henne, og han kritiserte henne stadig. Han var allikevel en fornuftig, om enn konservativ veileder, og etter hans død fikk Tove erfare at han hadde samlet på alt hun hadde gjort.

Noen Mummipappa var han neppe, skjønt de fleste av figurene i Mummidalen har en eller annen form for tilknytning til mennesker i Tove Janssons liv. Tufsla og Vifsla og deres hemmelige språk kom til gjennom en stormende forelskelse i teaterregissøren og overklassekvinnen Vivica Bandler, som i filmen spilles av Krista Kousonen. Bandler var lenge Tove Janssons store kjærlighet, og det var hun som brakte Mummitrollene til teaterscenen for første gang på 1940-tallet.

Alma Pöysti som Tove Jansson og Krista Kousonen som Viveca Bandler i spillefilmen «Tove». Foto: Another World Entertainment.

Lidenskapelig

Tove Janssons bohemiske liv var fullt av fest og skuffelser. Hun var vel det man kan kalle en kunstnersjel, på godt og vondt. Det var oppturer og nedturer, mange vennskap, og kjærlighet som ikke ble gjengjeldt eller som hun ikke selv kunne gjengjelde.

Den gifte politikeren Atos Wirtanen (Shanti Roney), han som skaffet Tove oppdraget i rådhuset og senere ble Snusmumriken i tegnet form, ble feid til side til fordel for Viveca. Hun på sin side var mer opptatt av korte, intense affærer enn i et livslangt forhold. Det fant Tove imidlertid med Tuulukki Pietilä (Joanna Haartti).

En nydelig, liten 8-millimeters film fra 1960-tallet en gang før rulleteksten viser den virkelige Tove som danser i et utbrudd av glede utenfor hytta i havgapet der de to tilbragte mye tid. Mummidalens Too-tikki er inspirert av Tuulukkis personlighet: Tålmodig og praktisk.

Alma Pöysti som Tove Jansson og Shanti Roney som Atos Wirtanen i spillefilmen «Tove». Foto: Sami Kuokkanen / Another World Entertainment.

De aller første utgavene av mummitrollene og de andre i Mummidalen både bannet, røkte og drakk.

Drikk og bannskap

Til å begynne med var figurene helt annerledes enn de mummitrollene vi kjenner i dag. De aller første utgavene av mummitrollene og de andre i Mummidalen både bannet, røkte og drakk. De levde i et univers preget av melankoli, undring, frykt og en forsiktig eventyrlyst som egentlig kanskje bare kan uttrykkes på finlandssvensk.

Er man oppvokst med kunstneren Tove Janssons opprinnelige bøker om Mummitrollet vil tegnefilmversjonen fra 1990 fortone seg som noe ganske annet. Bøkene kan leses av barn, men det finnes dybder som gjør dem minst like egnet for voksne.

Alma Pöysti spiller Tove Jansson i spillefilmen «Tove». Foto: Another World Entertainment.

Nusselighet på lisens

Mummitrollet uttrykker seg ikke i nusselig, heseblesende fistel som han gjør i den norske, dubbede versjonen av tegnefilmene. Han snakker langsomt og ettertenksomt, med tykk finsk aksent, slik han gjør i den finlandssvenske utgaven på tv. Tonefallet der harmoner umiddelbart med de opprinnelige bøkenes eksistensialistiske nysgjerrighet og av og til mørke humor. Hans tilværelse er kanskje barnlig, men hans melankolske holdning gir nysgjerrigheten et agg som bare de har som vet at det ikke nødvendigvis går bra til slutt.

Akkurat som Ole Brumm er mummitrollene blitt utsatt for en forflatning, der klangbunnen er blitt grunnere og mer nusselig. Den originale tegneserien om Mummitrollet ble produsert fra 1954 til 1975, først av Jansson selv, senere av broren Lars Jansson (1926-2000). Deretter ble tegneserien Moomin tegnet på lisens av en rekke tegnere og forfattere, med nye historier som ikke kom fra Jansson-søsknenes hånd.

Den tv-serien de fleste kjenner til i dag, var en koproduksjon mellom finsk og japansk tv i 1990. I 2019 kom det en ny finsk-britisk tv-serie kalt Mummidalen, som for tiden kan ses på NRK.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Tonefallet der harmoner med bøkenes eksistensialistiske nysgjerrighet og mørke humor.

Alma Pöysti som Tove viser oss en rastløs, men sensitiv sjel som vet at det som skal til for å lykkes er arbeid – og litt flaks.

Hardt arbeid og litt flaks

Når man ser den biografiske filmen Tove, ser man dessuten Mummitrollet i en ny sammenheng. Han er en strevende, men talentfull og lekende kunstners verk.

Så skaffet han da også sin opphavskvinne ikke ubetydelig økonomisk suksess. Da hun signerte kontrakt med datidens største avis The Evening News i 1954, trodde hun ukelønnen de tilbød henne var månedslønn. Drodleriene ga hele familien et solid fundament.

Men Tove er også et portrett av en epoke, fotografert med følelse av Linda Wassberg. Regissør Zaida Bergroth hinter forsiktig om politikk, klasseforskjeller og ulike former for anseelse. I familien møter vi far, den emosjonelle, men anerkjente kunstneren, og mor, den solide illustratøren som holder hjemmet sammen – samt datteren som så gjerne vil leve opp til både sine egne og andres forventninger. Alma Pöysti som Tove viser oss en rastløs, men sensitiv sjel som vet at det som skal til for å lykkes er arbeid og atter arbeid. Og litt flaks.

Tove er ingen barnefilm, men definitivt en film som gir innblikk i opprinnelsen til Mummitrollene, ikke minst for dem som ønsker å gi historiene videre til sine barn. Man kommer ikke til å lese bøkene om Mummitrollet med nusselig stemme lenger, dersom man blir kjent med opphavskvinnen.

Alma Pöysti spiller Tove Jansson i spillefilmen «Tove». Foto: Another World Entertainment.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·