Ny musikkredaktør i Periskop

Hva ligger i uttrykket «barneperspektiv» for deg?

Det rommer mye. Selvfølgelig handler det delvis om å være i kontakt med sitt eget indre barn – og samtidig erkjenne at det var lenge siden. En må også holde seg oppdatert på hva som utgjør referanserammen for dagens barn, samtidig som en stadig minner seg selv på at det er like store individuelle forskjeller mellom barnepublikummere som mellom voksne publikummere. Ydmykhet og åpenhet er viktige stikkord, og det er ikke alltid lett å finne en god balanse mellom alt en skal ha i bakhodet når en vurderer kunst for barn.

I samtaler om barneperspektivet i kunsten glemmer vi dessverre ofte de rent konkrete og målbare hensynene, som for eksempel hvor lenge barn kan forventes å konsentrere seg eller hvor høy lyd de tåler – sånt varierer jo sterkt utifra alder. Slike faktorer skulle jeg ønske vi kritikere brukte litt mer plass på når vi vurderer produksjoner for barn. Hvis en utøver ikke har satt seg inn i hvordan det rent fysiologisk er å være et barn i verden, hvordan kan hen da ta gode kunstneriske valg når det gjelder de mer komplekse og abstrakte sidene ved barneperspektivet?

Hva gjør en musikkproduksjon god for barn?

I barnesammenheng opplever jeg at det i større grad finnes et mål om at publikum blir inspirert til egen musisering. Særlig når det gjelder de aller yngste, er det dessuten viktig at publikum inviteres tydelig med inn i opplevelsen – ikke nødvendigvis gjennom konkret publikumsmedvirkning, men ved at utøverne møter barna der de er og er påkoblet reaksjonene deres – og helst viser vilje og evne til å tilpasse seg dem underveis.

Hva er feilene musikk for barn ofte gjør?

Medvirkning er ofte en god ting, men alle produksjoner for barn må ikke nødvendigvis ha et medvirkningselement for å funke for målgruppen. Uansett er det en fordel å tenke grundig gjennom hvilken plass publikumsmedvirkningen skal ha i helheten, og gjerne også å teste ideene sine på målgruppen i forkant. Både i Skolesekken og på barnekonserter ellers føles dessverre medvirkningssekvensene ofte litt vilkårlig slengt inn og halvhjertet gjennomført fra utøvernes side.

Kan du si noe om tendensene i musikk produsert for barn og unge og endringer de siste ti årene?

Økende sjangerbredde og økende vilje til sjangerkryssing er en positiv tendens. Ved å frigjøre seg fra gamle ideer om hvilke sjangre som passer for barn og ikke, kan store, nye mulighetsrom åpne seg. Det gleder jeg meg til å følge med på.

Favorittkonsert det siste året?

En konsert som både berørte og overrasket meg positivt var «Sangskatten», utviklet av Arktisk Filharmoni og «lånt ut» til Bergen Filharmoniske Orkester i fjor høst. Tanken er å tilrettelegge for allsang og generasjonsmøter i konsertsalen. Lokale barne- og skolekor sto på scenen med orkesteret for å dra publikum med på kjente barnesanger.

På forhånd fryktet jeg at arrangementet ville bli mest på besteforeldrenes premisser. I stedet ble det en minneverdig opplevelse der min egen storfamilie og hele Grieghallen gaulet med av full hals. Konserten ble faktisk en sånn suksess at BFO har satt den på programmet igjen denne høsten. Slikt gir meg tro på at det går an å snu utviklingen med sangen som stilner.