Ny serie: Korona fra Beirut til Bærum

Dokumentarserien Vi blir hjemme er skåret over en etter hvert kjent lest: Unge mennesker filmer seg selv og snakker tilsynelatende om det som måtte falle dem inn. Og i løpet av det siste året der Covid-19 har skapt restriksjoner for de aller fleste av oss, har videodagboken eller vloggen fått en undersjanger. Man filmer ikke seg selv bare fordi det er en teknisk enkel mulighet å formidle på, men fordi det akkurat nå praktisk talt er den eneste muligheten.

Dermed ligner Vi blir hjemme, som ble lansert i syv episoder på rundt ti minutter på Aftenposten.no denne uken, ganske mye på for eksempel Covid Diaries NYC (HBO) eller på den norske filmen Uten filter. Begge sistnevnte er imidlertid stedsbundne, til henholdsvis New York og til Moss. Vi blir hjemme gir oss lockdown-virkeligheten på så vidt forskjellige steder som Beirut og Bærum.

Situasjonsfortelling

Vi møter Julie, Mina og Mohammed fra Norge, men også unge mennesker i Brasil, Frankrike, USA, Spania og Libanon. Regissørene Maren Victoria Thingnæs og Marianne Mørk har vært relativt tett på deltakerne, og har snakket med dem en gang i uken så lenge opptakene pågikk, fra april 2020 til januar i år.

Alle filmer seg selv med enkle midler, enten med mobiltelefonen i hånden, ved hjelp av stativ eller et familiemedlem. Alle snakker sitt eget morsmål, slik at ingen behøver å lete etter ordene. Og vi møter dem i uformelle settinger: I senga med mobilen, med hjemmeskole, et lite glimt fra en bursdagsfeiring med langt færre gjester enn det normalt ville ha vært, ute på tur eller på kjøkkenet. Hjemme. Der de alle sammen oppholder seg mer enn noen gang.

Vi møter de fleste av dem i hver korte episode, så hver enkelt blir stort sett presentert gjennom én situasjon av gangen. Det bidrar til å vise oss hvor hver av stedene befinner seg i pandemien. Om det er fullstendig nedstengning eller vanlig skole, om de kan ha besøk av venner eller må begrense seg til hustandsmedlemmer.

Globale absolutter

Og er det minst én vi gjerne skulle fortsette å møte og høre betraktningene til, så er det yngstemann, ni år gamle Clyde fra New York, som fylte ti i løpet av våren i fjor. Han er en reflektert og talefør ung gutt, sjarmerende veslevoksen og samtidig et barn. Nå forteller han med egne ord om de absoluttene mange barn og unge har opplevd og kommer til å oppleve så lenge pandemien raser.

Han avslutter sitt fjerde skoleår med å ta farvel med læreren på fortauet utenfor der han bor. Hun kommer ikke til å være læreren hans i femte klasse. «Jeg liker henne veldig godt,» sier han. «Og nå skal hun ikke være læreren min lenger.» Effektivt formulerer han en sorg, kanskje er det en liten sorg, men allikevel ikke noe å kimse av.

Forholdet mellom lærer og elev som er så viktig for mange, ble først avbrutt på ubestemt tid for så å bli avsluttet. Og det korte møtet mellom dem på fortauet er både litt komisk og nokså hjerteskjærende. Smittevernhensyn – et ord vi nå bruker like naturlig som et hvilket som helst annet, uavhengig av alder og språket vi uttrykker oss på – gjør at de holder flere meters avstand mens de kaster gaver og hilsener til hverandre.

Eksplosjon og valgkamp

Det er lett å tenke at en pandemi plasserer oss alle i den samme båten, at opplevelsene til filmens deltakere ligner hverandre. Men når man har valgt å presentere oss for unge mennesker på så vidt forskjellige steder, er det først og fremst forskjellene som slår tilskueren.

De unge menneskene opplever ulik grad av nedstengning, og bekymringene og tankene varierer fra kjærlighetssorg i vakuum til politiske spørsmål av verdensomspennende betydning. I løpet av tiden som går skal vi gjennom drive-in Eid-feiring, frustrasjon over konsertbilletten som blir liggende ubrukt, bekymring over en forelder med helseutfordringer som er uforenlig med Covid-19-smitte, den enorme eksplosjonen på havnen i Beirut, drapet på George Floyd og det amerikanske valget.

Å bli norsk av pandemien

De unge deltakerne blir – stort sett – hjemme, slik tittelen sier, samtidig som ytre omstendigheter allikevel former tankene og livene deres, og kommer til å forme dem når pandemien en gang slipper taket.

Norske Mohammed døyver kjedsomheten ved å gå tur i området rundt Kolsåstoppen. Det har han aldri gjort før. Han har et mildt ironisk forhold til at det skulle en nedstengning av samfunnet til for å gjøre ham til en «ekte» nordmann.

Samtidig sitter Alecsander i Brasil og forklarer fotosyntesen for lillebroren sin, mens friluftsliv og natur bare kan oppleves fra balkongen.

Forskjeller og likheter

Alle sammen uttrykker frustrasjon over ikke å kunne gå på skolen, treffe venner eller drive med fritidsaktiviteter som er rammet av restriksjonene. Samtidig ser de ut til å takle kjedsomheten på ulike måter.

Refleksjonsnivået ser ut til å heve seg litt om man har mer ansvar og generell oppmerksomhet knyttet til noen eller noe utover seg selv. Personlig står mye på spill for dem alle sammen og det er tøft å se dem formidle bekymringsverdige tanker og sinnstilstander. Det er øyeblikk i Vi blir hjemme som altfor godt illustrerer dem vi nærmest daglig hører om under koronapressekonferansene: De unge sliter under nedstengning av samfunnet. Dette er unge mennesker som ellers har alle forutsetninger for at det skal gå dem noenlunde vel.

Det er viktig å understreke at det ikke mangler muntre episoder eller små scener med glede og latter, og ettertenksomme øyeblikk der deltakerne viser at de kan se seg selv utenfra også. Det foreligger planer om å lage en film av Vi blir hjemme, og man får tro det finnes materiale som lar oss bli enda bedre kjent med disse ni unge menneskene.