– Om Norge skal være et kulturland, må vi kunne snakke om kunsten ut fra kunstens prinsipper

Tine Valavuo Tyldum løfter frem lagarbeidet i scenekunsten som en sunn motvekt til barn og unges liv i en stadig mer individualisert og konkurranseorientert verden. Språket vi bruker om kunst, må læres i skolen, mener hun. For at barn og unge – og voksne – trenger et språk for å beskrive og forklare kunstopplevelser, er åpenbart.

I dette mini-intervjuet forteller hun hva som ligger henne på hjertet når hun nå skal lede Scenekunstbruket – den største landsdekkende formidleren av scenekunst for en ung målgruppe i Norge.

Hva trenger scenekunstfeltet for barn og unge i dag?

– Feltet trenger at vi som jobber i og med det er gode forkjempere for scenekunstfeltet, og da i særdeleshet for det som skapes og formidles for en yngre målgruppe. Jeg skal i de første månedene, i overlapp med Ådne Sekkelsten, bruke godt tid på å sette meg inn i hva og hvordan vi i Scenekunstbruket jobber og bidrar på feltet i dag. Da vil det nok også bli ytterligere tydelig for meg hva feltet trenger og hvordan Scenekunstbruket skal fortsette å jobbe. Den profesjonaliteten og utviklingen jeg opplever skjer på dette feltet med større representasjon, mengder av uttrykk, formidlingsmetoder og forståelser av hva scenekunst er og kan være er svært gledelig. Dette arbeidet må fortsette for at vi skal skape nysgjerrighet, interesse og gi opplevelser som oppleves relevante for den yngre befolkningen – disse menneskene som blir bombardert med inntrykk på så mange plattformer kontinuerlig.

Som den fysiske øyeblikkskunsten scenekunsten er ligger det et unikt mulighetsrom i møte mellom kunstnere og publikum. Overordnet mener jeg vi som samfunn trenger en større forståelse for kunst som fagfelt. Om Norge skal være et kulturland må vi kunne snakke om kunsten ut ifra kunstens prinsipper – dette må læres i skolen. De siste tiders kunstdebatter mener jeg bekrefter at vi trenger et språk for å kunne snakke om kunstuttykk og opplevelser uten at alle trenger å bli fagfolk. Det finnes selvsagt kunstnere, kuratorer og andre aktører som bidrar til å skape et språk for og rundt kunstopplevelser i dag, men instrumentaliseringen har veid tyngre på vekta når det gjelder kunst for barn og unge, og det er en uting.

Jeg ønsker at scenekunstfeltet for barn og unge skal bidra til å styrke forståelsen og stillingen til scenekunsten og generelt kunsten sin posisjon i samfunnet.

Hvordan vil du som leder i Scenekunstbruket jobbe med det?

– Det jeg vet per i dag er at vi skal fortsette med mye av det formidlings- og kompetansearbeidet Scenekunstbruket allerede gjør. Som å samarbeide med alle leddene i Den kulturelle skolesekken om å utvikle feltet videre og være en pådriver for at samtalene i skolen rundt scenekunsten utvikles. Vi skal stille spørsmål, skape plattformer og koblinger som oppleves nyttig for både kunstnere, kunsten og publikummet.

Samarbeidsprosjekter og samhandling mener jeg er essensielle prinsipper for enhver organisasjon som vil noe. Dermed er jeg svært begeistret for prosjektene Unge stemmer og EU-prosjektet 3Place som Scenekunstbruket nå leder – ulike former for involvering og engasjement fra målgruppen selv skal vi fortsette å prioritere. Og selvsagt skal vi jobbe videre med Showbox, som den mest aktuelle arenaen for å vise mye av det beste arbeidet som gjøres på feltet for en nasjonal og internasjonal bransje.

Så må vi evne å være tydelige på hvorfor og hvordan det feltet og Scenekunstbruket jobber med er viktig og relevant for å få politisk forståelse og gjennomslag. Den formidlingsplattformen Scenekunstbruket har skapt – er det mulig å videreutvikle den for å presentere det som i dag kun presenteres i DKS også utenfor skolens rammer, for unge, barn og foreldre, besteforeldre, onkler og tanter, både i Norge og kanskje også i Norden? Jeg har lenge ment at vi både på scenekunst- og musikkfeltet i større grad bør få til turneer på nordisk nivå. Det bor rundt 30 millioner mennesker i Norden, tenk for et nedslagsfelt og mulighetsrom. I Norden vil mye også være mulig å gjennomføre innenfor et respektabelt nivå når det gjelder klima- og miljøavtrykk, sammenlignet med  å turnere andre steder i verden.

Hva er din drømmeoppsetning for barn og unge?

– En enkelt drømmeforestilling har jeg nok ikke. Men det jeg setter aller mest pris på når det gjelder scenekunsten er når de kunstneriske uttrykkene og elementene en forestilling består av samvirker godt og evner å løfte hverandre i møte med publikum. Om det som formidles da i tillegg kan gi nye perspektiver, assosiasjoner eller oppfatninger av verden eller livet for mottakeren er det lite som slår scenekunst som kunstuttrykk. At scenekunst er et lagarbeid i prosess, tenker jeg er en viktig kjerne for kunstformen – spesielt i møte med den yngre målgruppen, i en stadig mer individualisert og konkurranseorientert verden.

Tine Valavuo Tyldum begynte på Scenekunstbruket 1. mai, og tar formelt over som daglig leder etter Ådne Sekkelsten fra 1. juli.