Opera-hørespill for barn: Flegmatisk bjørn med store drømmer

Alle elsker vel opera? tenker hovedpersonen i hørespillet Bjørn Stjerne.

Så feil kunne den stakkars syngende bjørnen ta.

Bjørn Stjerne er et hørespill av komponist-, produsent- og musikerduoen Anders Tjore og Andreas Ihlebæk. Den ble utgitt digitalt og som LP i desember 2022 (NXN Recordings). Tjore & Ihlebæk står selv for hele produksjonen, det vil si idé, tekst, stemmer, musikk, instrumentering, produksjon, og innspilling. Fra før har duoen laget musikken til NRK Supers Øisteins juleblyant.

Reise i ti tablåer

Oppsettet er enkelt: Hørespillet er delt inn i ti scener, som hver består av en snutt med talt dialog og tilhørende effekter og lydkulisser, etterfulgt av en sang for å utdype eller utbrodere handlingen.

Musikken er også ganske enkel og oversiktlig. Sounden er en blanding av akustiske instrumenter, keyboard/synth og programmerte instrumentlyder. Ofte med piano eller gitar i forgrunnen, supplert med en form for bassgang og enkle trommerytmer. Selv om melodiene er sangbare og tilgjengelige, er tonespråket ganske voksent.

De fleste sangene holder et bedagelig tempo og befinner seg i et lavmælt og vennlig popvise-landskap, med enkelte innslag av noe mer up-tempo jazz lounge-aktig eller bossa-nova-inspirert. Kort sagt: Musikken passer fint for barn, uten samme potensial til å gjøre voksne sprø – som barnesanger av det mer frenetisk repetitive slaget har en tendens til.

Brumme, ikke synge

Selve fortellingen starter med at skogbjørnen Bjørn Stjerne ligger i buskene og hvisker engstelig til lytteren. Han gjemmer seg fra ståheien han har skapt. Han har nemlig stått på en scene og sunget opera, og det ble for mye for skogens publikum. Bjørner skal ikke synge, de skal brumme, og de skal i hvert fall ikke stå på en scene – og i hvert fall ikke synge opera! NRK Vestfold er på saken, og eksperter flys inn for kaste lys over hendelsen. Bjørn er opprådd, for å synge opera er hans største drøm og det eneste han vil.

Etter oppmuntring fra en ugle bestemmer han seg for å bite i seg nederlaget og følge drømmen likevel. På tross av diverse distraksjoner kommer han seg til slutt til Nasjonaloperaen i Bjørvika og er tilfeldigvis på rett sted til rett tid. Han hopper inn som vikar – og gjør stor suksess.

Stille humring med lav puls

Selv om historien har et klassisk budskap om å følge drømmen og blåse i alle som sier du ikke kan, er den langt fra klisjéfylt eller melodramatisk – eller dramatisk, for den del. Bjørns heller flegmatiske vesen gjør at temperaturen holder seg lav og stemningen tilbakelent.

Humoren er også av det mer subtile og forsiktig absurde slaget. Som gaupen som har åpnet café for mus og smågnagere under dekke av at de skal kose seg så mye som mulig, mens han egentlig bare feter dem opp til eget bruk. Diverse moderne fenomener får seg et spark på leggen, som når Bjørn får prøve seg som telefonselger i en bevers call center og lirer av seg gjenkjennelige, innpåslitne fraser. Tittelen til sangen «Buss for buss for tog» taler for seg selv.

De yngste i den overraskende store målgruppen fra 3–10 år får nok ikke med seg disse detaljene. Men selve ferden mot et mål, som hindres av snodige figurer med pussige stemmer, kan nok treffe ganske bredt. Og snålinger er det nok av – det er nesten vanskelig å tro at det bare er to aktører som står bak alle sammen. Trolig har de fått litt teknologisk drahjelp i noen av tilfellene.

Hva er opera igjen?

Litt irriterende er det likevel at når materiale som er rettet mot barn for en sjelden gangs skyld tilsynelatende handler om opera, er det en karikert og virkelighetsfjern versjon. «Opera», viser det seg, dreier seg om at en berømt sanger med pompøst navn skal synge en høy tone – så høy at han svimer av, ifølge operarotta Bjørn møter når han ankommer operahuset i Bjørvika. Operasjefen er selvsagt en snobb med outrert fransk aksent. Selve «operasangen» er ikke karikert, bare veldig rar: Sangerens «store arie» høres ut som oppvarmingsøvelser med veldig enkelt pop-pianoakkompagnement, og når Bjørn selv synger, manipuleres stemmen digitalt, og det høres ut som den erstattes med et slags sample.

Her opptrer også en logisk brist: Når Bjørn og rotta sniker seg inn bak scenen for å høre på, og sangeren faktisk svimer av, formidles det som et stort sjokk, både for rotta, Bjørnen, publikum og operasjefen. Slik det ble fremstilt i rottas tidligere forklaring, hørtes det jo nettopp ut som om dette var en del av attraksjonen.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Akkurat passe

På tross av disse innvendingene veier det gledelige tyngre: Utgivelsens tilforlatelige, litt distanserte tone er befriende lite heseblesende. Humoren insisterer ikke på å være morsom, dramaet insisterer ikke på å være dramatisk, og musikken spiller ikke på sterke følelser.

Bjørn Stjerne er rett og slett et snodig, lite, moderne eventyr om noen pussige ting som skjer med en bjørn. Verken mer eller mindre.