«Operafrø»: Det skjøre og det kunstferdige

I 2023 reiste Periskops scenekunstanmelder, dramapedagog Hedda Fredly, fra Oslo til Trondheim fire ganger for å få med seg alle de fire episodene i Teater Fots baby-operaforestilling-kvartett Operafrø. Hun så dem sammen med sin søster Idunn Fredly, som jobber som helsesykepleier for barn 0-6 år og deres familier på en helsestasjon i Trondheim.

Allerede etter første Operafrø-episode fant de ut at de hadde så mange tanker om hvordan forestillingen møtte sitt publikum, at de bestemte deg for å skrive om serien som en diskusjon fra sine respektive fagfelt. De oppdaget at det er flere paralleller mellom hvordan kunstnere og helsesykepleiere toner seg inn i møte med de aller minste barna. Kanskje har feltene noen felles utfordringer – men også noe å lære av hverandre? Kan et tettere samarbeid mellom disse feltene gi en større forståelse og sterkere praksis hos begge?

Her kan du lese Idunn og Hedda Fredly tenke høyt om dette etter de har sett hele Teater Fots kvartett Operafrø gjennom skiftende vær og årstider i 2023.

Lystig

Til hver Operafrø-forestilling har et utvalgt tre, et utvalgt frø og én årstidskonsert av Vivaldi stått sentralt. Alle forestillingene startet først ute i hagen til Ringve museum i Trondheim, deretter beveget utøvere og publikum i hver episode seg inn i Hallbauer-hallen inne på museet.

Første episode i Operafrø, Vinterfrø, ble spilt i januar og tok utgangspunkt i Vivaldis Vinteren og et eldgammelt bøketre i museumshagen. Vårfrø ble spilt i mai, inkluderte mengder av gåsunger og almefrø, og kjente partier av Våren ble framført lekent og lystig av sangerne. Sommerfrø ble spilt i september, startet opp ved det største lønnetreet i hagen, og hadde blant annet sterke blomsterlukter og epler fra epletrærne som omdreiningspunkt. Til sist kom Høstfrø i oktober – som startet ved det store gulnende kastanjetreet i hagen og endte innendørs med mengder av kastanjer.

Prosjektet Operafrø springer ut av et kunstnerisk samarbeid mellom regissør Lise Hovik, Teater Fot og skuespiller Janne Brit Rustad fra teaterkompaniet Konstellasjonen. De to har lang erfaring med å lage interaktivt og intra-aktivt teater for små barn. Men dette er første gang de jobber med babyer som målgruppe.

Det fineste i verden

Hedda: Så, Idunn, vi har diskutert en del underveis dette året. Men nå når vi har sett alle fire Operafrø-forestillingene gjennom alle årstidene: Hva er det som sitter sterkest igjen hos deg?

Idunn: Ah, det er mye … Først og fremst har Operafrø tydeliggjort for meg hvor åpne babyer er for verden, hvor påkobla ungene var underveis i forestillingene! Og hvor heldige småbarnsfamiliene som har fått oppleve disse forestillingene er; at noen kunstnere jobber for å lage det fineste i verden nettopp for dem! Det synes jeg er virkelig rørende.

Hedda: Ja, det er noe med det høyverdige, alvoret og staffasjen som serveres de yngste barna i Operafrø – at noe så ambisiøst lages for babyer! Det skal man ikke ta for gitt.

Sammenveving med naturen

Første Operafrø-forestilling Vinterfrø startet altså ved det 200 år gamle bøketreet i Ringve Botaniske Hage. I lett snøfokk sto det voksne publikummet innpakket i tjukke jakker og skjerf, de minste i bobledresser og skinnhuer, og observerte og lyttet til utøverne Ola Marius Ryan, Amalia Fonfara, Lars Eggen, Lise Hovik og Tor Haugerud. De fem hilste både på treet og publikum gjennom lekne sangverk basert på Vivaldis fiolinkonsert Vinteren, rislende bjeller, milde dansebevegelser og åpne ansikter.

Utøverne var kledd i Berit Haltvik Withs naturnære kostymer bestående av lag på lag med gjenbruksmaterialer i ull. Grunnkostymene har vært de samme fra forestilling til forestilling, men nennsomt tilført detaljer tilsvarende årstiden – og stadig nye, enorme frøhatter lignende physalis-, løvetann-, selje-, alm- og bøkefrø.

Hedda: Hvordan oppfatta du det visuelle i Operafrø?

Idunn: Hm, det hele var jo litt artsy, liksom. Jeg tenker at om jeg hadde hatt med meg mannen min på dette ville han nok blitt flau av uttrykket, hehe.

Hedda: Ja, jeg skjønner hva du mener. Samtidig tenker jeg kostymene er naturnære, taktile og interessevekkende for babyene. At de representerer en slags sammenveving med naturen og installasjonen utøverne opptrer i, og skal gjøre utøverne mindre menneske, mer natur gjennom de kroppsendrende kostymene.

Jeg er likevel enig med deg i prinsippet at uttrykket ikke bør oppleves som for kleint for de voksne følgepersonene, siden opplevelsen til de voksne også er svært viktig for opplevelsen til ungene. Men samtidig funker det vel omvendt også? At dersom uttrykket treffer babyene, smitter det over på de voksne følgepersonene, og så elsker gjerne de det også! Denne symbiosen eller samspillet mellom barnas og foreldrenes opplevelse er evig interessant, synes jeg.

Idunn: Ja, men jeg tenker uansett at man ikke skal undervurdere betydningen av estetiske uttrykk også foreldre kan synes er kule i utgangspunktet. Det er en hårfin balansegang mellom å lokke til seg eller underliggjøre så mye at noen kanskje føler seg fremmedgjort.

Hedda: Ja. Samtidig er jo Vivaldis musikk så enormt kjent, at den i seg sjøl kanskje skaper et trygt holdepunkt for de voksne? Og det er noe interessant ved det å ta så überklassiske verk inn i noe som er så avantgarde som babyteater.

Idunn: Det er jeg enig i, det er interessant! Vivaldis årstidskonserter er jo skikkelig kraftfulle verk.

Hedda: Jepp. Og fra før har jeg et ganske sterkt, personlig forhold til disse konsertene. Én av gangene jeg var gravid, ble jeg rådet av ei veldig god jordmor til å legge meg ned og sette på nettopp denne musikken dersom babyen i magen hadde vært rolig så lenge at jeg begynte å bli bekymra. Hver gang våknet han og sparket og danset som besatt! Dermed har jeg liksom kraften til denne musikken bokstavelig talt i kroppen.

Idunn: Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg mot slutten av 2023 fikk oppleve en klassisk, profesjonell strykeorkester-versjon av årstidskonsertene – i Lyon der den eldste datteren min går på videregående. Det var mange årsaker til at jeg fikk en veldig sterk reaksjon under konserten. Men etter å ha hørt dem i babyteater-versjon gjennom 2023 for deretter å oppleve dem sammen med tenårings-døtrene mine, som veldig plutselig absolutt ikke er babyer lenger, var en av dem.

Hedda: Når operasangerne dro på innimellom i sin sangframføring av verkene i Operafrø, var det en annen kraft i det enn det puslete og snille man gjerne forbinder med arbeid med de minste. Selv om Operafrø-forestillingene i det store og hele er veldig snille i uttrykket, da.

Blanda signaler

Siden Vinterfrø har trønderske babyer og deres omsorgspersoner fått møte årstidene i stadig skiftende vær i hagen på Ringve.

I hver Operafrø-episode ledes publikum etter starten ved treet i en musikalsk prosesjon opp gjennom Ringve museums hage, og inn i Hallbauer-salen på museet. Her har det alltid kommet et «avbrudd» i dramaturgien, der regissøren eller produsenten har kommet med praktisk info om mulighet for bleieskift og amming, at vi skal opp i et rom som er gjort klart for oss, og litt om hvordan man ønsker at barna skal forholde seg i rommet.

Idunn: Hver gang har jeg syntes at dette partiet liksom har vært litt «hardt», siden denne tørre infoen bryter med den musikalske, vennlige flyten fra prosesjonen like før.

Hedda: Enig. Selv om jeg skjønner behovet for å dele praktisk info, for å trygge de voksne i kunstopplevelsen – noe som jeg som sagt mener er svært viktig også for barnas opplevelse.

Idunn: Men jeg har også opplevd beskjedene som ble gitt her som litt uklare. Regissøren eller publikumsverten har ofte sagt noe om at barna gjerne må utforske det som finnes i rommet, samtidig som at foreldre må passe på og holde dem igjen om utfoldelsen blir for voldsom – noe slikt. Dette tror jeg gjorde mange foreldre unødvendig usikre. Jeg husker veldig godt hvordan noen babyer i den første forestillinga Vinterfrø hadde så lyst ut på gulvet og delta i samspillet de på mange måter ble invitert til, men så ble de holdt igjen eller stoppa av foreldrene sine.

Hedda: Ja, særlig på Vinterfrø ble det gitt veldig blanda signaler. Sa ikke utøverne noe om at ungene kunne komme ut på gulvet etter hvert, eller også hvis de ville ut på gulvet måtte de voksne sjekke med utøverne om det var greit først? Dette gjorde nok foreldrene forvirra, ja, og da ble kanskje ungene det også.

Idunn: Instruksen om å måtte holde på barna sine tror jeg også hindra foreldrene fra å gi seg hen i det som skjedde i rommet. Men dette ble bedre allerede i runde to, i Vårfrø. Kanskje utøverne kjente litt på denne spenningen selv også? Jeg opplevde det som spesielt én av sangerne hadde så lyst til å samspille direkte med ungene enda mer. I Vinterfrø ga han dem noen objekter å holde i, for eksempel.

Jeg lurer også på om ikke været spilte inn på hvordan dette funka bedre i Vårfrø? For det er jo lettere å være avslappet når man ikke er så forblåst, når det ikke er så mye klær som skal av midtveis der, og så videre. Men uansett synes jeg det faste overgangsritualet fra ute til inne var litt spesielt. At det i alle forestillingene ble et brudd midt i. Men dette er jo ikke mitt fag, slike dramaturgiske vurderinger er mer ditt bord.

Hedda: Ja, men jeg opplevde det jo likt som deg. Jeg lurer på hvordan dette kunne ha vært løst i en mer estetisk form, mer i tråd med det øvrige musikalske og lydhøre samspillet i forestillingene?

Foreldre

Etter felles prosesjon i hagen og info-parti midt i, foregikk siste del i hver Operafrø-forestilling innendørs, i en installasjon i et mer intimt rom. Her var naturmaterialer tatt med inn, lå strødd på myke tepper, hang over publikum som i uroer, og ble brukt på finurlig vis i musikkutøvelsen. Publikum var samlet i en ring rundt og i installasjonen. De fem utøverne satt på utvalgte punkter innimellom publikummerne mens de fortsatte sin sangutøvelse – og søkte blikket til barna i rommet.

I ei forestilling ble det sendt rundt poser med noe vi kunne lukte på, i ei anna fikk noen barn eller foreldre holde bjeller og bidra i lydbildet, i nok ei anna ble noen av skuespillernes frøhatter satt på hodet til utvalgte foreldre som da skulle synge med.

Hedda: Jeg synes vennligheten i rommet i denne fasen var mer og mer påtakelig for hver forestilling. Det var lett å bli glad og avslappet, og det merket jeg på de andre publikummerne også. De fleste babyene lyttet liksom med kroppen på vidt gap mot alt som skjedde og eksisterte i rommet. Noen i oppslukt stillhet, andre lydlig responsive.

Idunn: Ja, man vet at menneskestemmer og sang er svært interessevekkende og beroligende for babyer. Og de klirrende bjellene hadde kanskje også samme effekt, litt som white noise?

Hedda: Ja, kanskje? Uansett synes jeg å merke at babyenes nesten fysisk merkbare påkoblethet i denne delen av forestillinga smittet over på omsorgspersonene. Det var som de også ble ekstra åpne og lyttende mot alt som skjedde i rommet, trigget av det oppslukte kroppsspråket til babyene.

Idunn: Ja! Reint faglig henfaller jeg jo også lett til å observere foreldrene. Jeg sitter igjen med masse tanker om foreldre og andre omsorgspersoners samspill med bittesmå babyer, som blir veldig tydelig i slike kunstmøter. Hvordan alle vil så godt, så godt – men at noen kan bli usikre, noen for ivrige og invaderende …

Og jeg vet ikke helt om det er settinga i Operafrø som gjør det, eller om det er typen folk som kommer – men jeg observerte stor sett foreldre som hadde en veldig fin veksling mellom å være påkoblet det som skjedde i rommet og hvordan babyene deres reagerte på det.

Hedda: De fleste babyene jeg møter på i mitt virke ser jeg jo i sånne kunstmøter. Ofte opplever jeg at de fleste omsorgspersonene som følger dem er veldig inntonet mot babyenes opplevelse. Og jeg synes jeg ofte opplever at de gjerne er både mottakelige og litt overveldet av babyenes ofte intense kunstopplevelse!

Påkobla

Idunn: Men dette henger vel også sammen med en viss type foreldre? Jeg er ikke overrasket over hva slags familier som var til stede på Operafrø-forestillingene, da. Uten å gå i detalj, tror jeg man kan slå fast at dette handla om ressurssterke foreldre, som etter min erfaring typisk er bevisste på å være inntona på babyene sine.

Så det jeg lurer på er om det var den kunstneriske settingen som gjorde babyene så påkobla her, eller om det kom av at de allerede har foreldre som er sensitive, trygge og nysgjerrige – og at det er det som smitter over på ungene?

Hedda: Hah! Det er interessant! Jeg har ei god stund hatt som kjepphest at det er kunsten i seg selv –den gode, målgruppetilpassa scenekunsten – som forløser dette når foreldre og barn opplever det sammen. Men det er nok mer kontekst- og klasse-avhengig enn jeg har tenkt over. For det er jo noe her: Det skjer på Ringve Musikkmuseum. Hvilken type folk er det som typisk tar turen dit ei helg?

Idunn: Ja, og som i det hele tatt har fått med seg at noe slikt skjer her …

Inntoning eller falske samspill?

Hedda: Men – om du kjenner igjen denne «klassen» barns typiske evne til uredd påkobling: Kan det ikke ha noe å gjøre med at også du er en god «utøver» som helsesykepleier når du møter disse ungene? At også du er god til å signalisere hvordan du anerkjenner og er affektivt oppmerksom mot ungene du møter, og at disse dermed også blir raskt trygga på deg? At det du utstråler er litt likt teknikkene til Operafrø-utøverne?

Idunn: Ja, det er nok mulig! For hos enkelte av utøverne i Operafrø kunne jeg kjenne igjen teknikker jeg selv bruker når jeg møter nye barn på jobb. Men jeg synes kanskje det varierte mellom utøverne hvor bevisste eller gode de var til dette. Enkelte av dem virka trygge og lekne. Kanskje særlig sangeren Lars Eggen kunne jeg merke var veldig inntonet. Med kroppsspråket inviterte han tydelig ungene inn, men samtidig var han ikke pushy. Mens andre av utøverne virka kanskje i starten, på Vinterfrø litt mer reserverte og nesten stressa? Utover i serien virka de alle litt mer på plass, liksom.

Men hm, nå begynner jeg å tenke: Har jeg blitt så taktisk god i sånne teknikker, at samspillet jeg får til i konsultasjonene mine er falskt? Manipulerer jeg?

Hedda: Er det falskt, da? Er det ikke heller en ideell måte å nå små barn på?

Idunn: Tja. Hm.

Hedda: For hender det at det er unger du ikke når inn til? Jeg har jo noen teorier om og underviser også i, at man kan nå små barn med hvilke (kunstneriske) uttrykk som helst – så lenge man bare er skikkelig inntonet i møte med barna.

Idunn: Nei, det tror jeg ikke stemmer.

Hedda: Ikke?

Idunn: Det kan handle om dagsform, eller av og til om sykdom. I dag hadde jeg en ni måneder gammel baby inne på kontroll, som har vært så tillitsfull og henvendt mot meg før. Men i dag måtte jeg sitte to meter unna. Dette kan jo ha med alderstrinn å gjøre også. Mange babyer blir gjerne litt skeptiske rundt ni-ti måneders alder.

Sårbart

Hedda: Scenekunst for små barn lener seg gjerne på nyere pedagogisk og psykologisk forskning på aldersgruppa. Men kan det fungere andre veien også? Tenker du det er noe din yrkesgruppe kan lære av for eksempel Operafrø?

Idunn: Jeg tenker at det er flere paralleller mellom kunst for de yngste og min profesjon. Vi snakker for eksempel mye med foreldrene på gruppekonsultasjoner om at «hjernen til ungene er plastisk, men at den er bruksavhengig». Vi sier typisk at «det danner seg nye motorveier i hjernen» – i møte med foreldrene mest, men også med andre og med nye opplevelser. Så det gjelder å gi dem mye inntrykk, men vi må også være bevisste på å møte og støtte babyene i møte med disse. Vi må sørge for at det er trygt og at ungene trives i utforskinga. Og særlig i de siste Operafrø-forestillingene var altså strategier for dette mer på plass hos utøverne.

Hedda: Når du snakker om hvordan du inntoner deg på små barn, minner det om improvisasjonsteknikker jeg underviser barnehagelærerstudentene mine i for å få til gode samspill. Det handler blant annet om en veksling mellom å komme med innspill i samspillet sjøl, ramme inn eller anerkjenne innspillene fra ungene, og å pause – slik at du passer på at du også åpner deg og gjør deg tilgjengelig i samspillet, og at du reagerer adekvat. Ideelt sett skal dette skje i en organisk runddans.

Idunn: Hm. Det får meg til å tenke at dette burde vi hatt mer trening i på helsesykepleier-studiet også. Vi hadde vel litt kommunikasjonstrening på sykepleierstudiet, men da var det mest retta mot unge og voksne. Kollegene mine og jeg har nok funnet ut av disse teknikkene av oss selv, og plukket opp litt hos hverandre – og hos psykologene vi samarbeider med. Pluss satsinger hos Barne- og familietjenesten. Det handler mye om trygghetssirkelen. Å møte ungen der hen faktisk er, og være bevisst hvor på sirkelen man befinner seg sjøl i møte med andre. Og så har jeg blitt mer bevisst på at det du sier må samsvare med det du uttrykker med kroppen. Hvis ikke blir ungene forvirra.

Og tilbake til Operafrø tenker jeg på noen bittesmå babyer som ble nesten invadert av foreldrene sine i deres ønske om at de skulle være påkobla og aktivt deltakende i forestillingene. Er det kunstneres ansvar også å veilede foreldrene da? Å bremse den litt invaderende aktiviseringa?

Hedda: Ja, det er kjempegode spørsmål. For veldig mange babyforeldre er jo tilværelsen som forelder ny, uvant, sårbar og noe man prøver seg fram i. Og på toppen kommer sannsynligvis en helt ny setting også: Å være i et kunstmøte sammen med babyen sin. Hvordan skal man som voksen oppføre seg da? Jeg tror jeg mener nå at kunstnere har nesten et enda større ansvar for å veilede og gjøre foreldrene trygge enn å trygge babyene i kunstmøtene. Jeg mener lydhørhet i kunstmøter for babyer også bør handle mye om at utøverne er lydhøre særlig mot de voksnes følgepersonenes signaler.

Natur og den tredje søstera

Et viktig element i Lise Hoviks forskningsarbeid på scenekunst for de minste er posthumanistiske og økofilosofiske prosjekter, der naturen er inspirasjonskilde, og fokuset på samspill mellom ulike menneskelige og mer-enn-menneskelige aktører går igjen.

Også i Operafrø. Ett dominerende element i forestillingene er at forskjellige former for virkelige frø står sentralt både som inspirasjon og til stede i scenografien som noe man skal spille på lag med: almefrø, kastanjer, kongler, løvetannfrø.

Idunn: Denne frøtematikken er så fin og rørende! Men jeg fikk det ikke helt til å henge sammen at dersom de ønsket babyenes utforsking av og påkobling på naturen som omgir oss – at de da hadde brakt inn frø som utøverne var nervøse for at ungene skulle putte i munnen? Eplene i Sommerfrø fikk barna riktignok smake på. Men i noen deler av forestillingene opplevde jeg det som det nesten ble markert en slags distanse: «Dette er vårt, og der er dere», liksom. Jeg lurer på hvordan det ville vært om man brakte inn naturmaterialer de virkelig kunne fått sanse, bakse i, bade i? Eller hvordan det hadde vært om hele forestillinga skjedde ute i møte med trær, gress, blomster – i den faktiske naturen og det faktiske været?

Hedda: Jeg er enig, tror jeg. Ute i museumshagen ved starten av ei forestilling, jeg husker ikke hvilken, unnskyldte de seg for en hund som bjeffet og for at det var stygt vær. Men kan ikke også sterk vind og bjeffende hunder være en del av helhetsopplevelsen, naturen vi skal koble oss mot?

Idunn: Ja, vokst opp på nordvestlandet som vi er, ønsker jeg meg jo mer vær i Trondheim! Jo sterkere blest, jo bedre!

Hedda: Jepp! Men videre – selvfølgelig skal man være forsiktig med å la babyer putte nøtter og frø i munnen. Men dersom det signaliseres at man ikke kan ta for mye på nøttene i scenografien, står ikke det som motsetning til det å gi oppmerksomhet mot trærne og plantene i hagen utenfor?

Det at de tok det hele innendørs midtveis i hver forestilling tror jeg handla om et ønske om overgang til noe mer intimt og nært og samlende, som det er lettere å få til i et lite rom med annerledes akustikk og temperatur?

Idunn: Ja, det stemmer nok! Og slik fungerte det jo.

Hedda: Uansett – til å vurdere dette øko- og miljøperspektivet: Vi burde jo også hatt med vår tredje søster, naturforvalteren Åsa Fredly, i praten! Søren at vi ikke tenkte på det …

Idunn: Ja, søren. Dersom forestillingene kommer opp på nytt må vi se dem med henne, og så tar vi en ny prat hvor vi går enda mer inn i naturmaterialene i Operafrø!

Habilitetsnotat

Hedda Fredly har samarbeidet med Operafrø-regissør Lise Hovik i prosjektet «Lydhør kritikk». I det pågående Lydhør-prosjektet undersøker Fredly hvor tett hun kan vikle seg sammen med et verk og at det samtidig kan komme en gyldig vurdering ut det. Fredly har samtalt noe med Hovik før og under utviklinga av Operafrø. Men etter å ha opplevd disse forestillingene sammen med sin søster Idunn, har hun ikke snakket med Hovik om hvordan uttrykket i forestillingene faktisk ble. Denne samtale-anmeldelsen er ikke en del av Lydhør kritikk-prosjektet, men fungerer som et ledd på veien i undersøkelsen. Prosjektet skal tas videre som forskning på sårbarhet i kunstmøter og i arbeid med de aller minste – ved Høgskolen i Innlandet.