Overflødighetshorn i lomma

En av røttene til begrepet humanisme går tilbake til romeren Marcus Tullius Cicero (106-43 f. Kr.), som mente at fordypning i bestemte greske tekster ville fremme både menneskets selvutvikling og et fellesskap forankret i skriftkulturen. Hans idé om humanitas knyttet seg til alfabetiseringen, der en upersonlig vennekrets skulle spire frem av befatningen med de samme skriftene; lesing og skriving dannet vennskapsstiftende kjedebrev på tvers av avstander i tid og rom.

Slik løftet mennesket seg opp fra det dyriske og barbariske, mente Cicero, gjennom skriftkulturens dannelse ble mennesket til Mennesket. Det hører med til historien at inntreden i vennekretsen var de færreste forunt, da veien gikk om tilegnelse av ferdigheter stort sett forbeholdt menn av fornem byrd.

Med et ekko av Cicero oppfordrer Helga G. Eriksen og Hilde K. Kvalvaag oss til å bli bedre mennesker. Redaktørenes introduksjon til første bok i Norske Barne- og Ungdomsbokforfatteres skriftserie sier det rett ut: «Les, og bli eit endå betre menneske.» De fire små bøkene som hittil er utkommet har muligens gjort meg hakket bedre, definitivt noen gram klokere. I hvert fall føles de gode og riktige og sympatiske og varme, som en samling brev til, fra, om og mellom venner, med sjenerøse invitasjoner til å bli med i kretsen. På sitt beste er BU-serien overflødighetshorn i lommeformat.

Det allment personlige

Redaktørene ønsker å bidra til refleksjon rundt barne- og ungdomslitteratur ved å invitere forfattere til å kaste lys over egne og andres forfatterskap. Tekstene later til å være forfattet under fritt mandat. Når enkeltbidragene likevel trer i så naturlig berøring med hverandre, skyldes det noe mindre prosaisk enn samlende innbinding, mindre prosaisk enn felles tema… og litt mer prosaisk enn åndsslektskap. Forfatterne viser en felles evne til å øse av egne erfaringer, til å formidle det personlige som noe allment og vesentlig. De ligner virkelig en brevvekslende vennekrets, som ikke fremstår eksklusiv eller insulær, men åpen, rommelig, holdt sammen av gleden ved å lese, skrive, formidle, for barn som for voksne.

Tor Eystein Øverås setter tonen ved å åpne sitt essay om Sissel Solbjørg Bjugns barnebøker på Tromsø regionsykehus, noen timer etter Bjugns bortgang. Fra gjenstander i Bjugns etterlatte leilighet løper tråder til forfatterskapet, Øverås bestemmer seg for å sette seg ordentlig inn i det, lete etter mønstre. Lesingen blir et sorgarbeid som virvler opp minner. Øverås møter Bjugn igjen i hennes barnebøker, gjenkaller samtalene de hadde, egenskapene han verdsatte. Fra dette nære og sorgtunge beveger første bok seg over en vittig «midtsidedame» av Ragnar Hovland til Gro Dahles spill levende hyllest til poesiens skaperkraft. Teksten glir mellom prosa og vers, mellom å utlegge poetikk og å utføre poesi. Dahle mener at diktet ligner barnets tanke i måten det bruker språket på. Poesien har trekk som minner om den tidlige språklæringsfasen, før den stabile forbindelsen mellom ord og ting har satt seg, der lek med ord og lydlikhet skaper snurrige konstellasjoner og uvante sammenhenger.

Litteratur for alle

I andre bok følger Inger Bråtveit opp feiringen av det lekne med et essay om Zinken Hopp og Alice i Eventyrland. Hos Hopp som hos Carroll blir en tilforlatelig common sense-stil stadig brutt av fantasifulle pek som tipper den logiske følgeriktighet over i nonsens, en betegnelse Bråtveit for øvrig finner reduktiv. Det dreier seg ikke om ren tøyselitteratur, mener hun, snarere er det et forsvar for den frie fantasi og de mange logikker mot den ene. Bråtveit demonstrerer at barnelitteraturen kan romme rikt utbytte for voksne lesere, en innstilling som går igjen blant BU-seriens forfattere. I påfølgende essay stiller Geir Gulliksen spørsmål ved merkelappen barnelitteratur, som om denne avgrensningen skulle snevre appellen inn til en bestemt aldersgruppe. God litteratur treffer allmenne temaer, berører noe felles, åpner for identifikasjon uavhengig av leserens alder. Gulliksen leser Ulf Starks barnebøker sammen med sin datter, og opplever det som en utveksling av erfaringer, der de, som Stark selv, veksler innbyrdes mellom barne- og voksenperspektiv.

Finn Øglænd innrømmer at han ikke klarer å skrive om ungdomsbøkene sine, det klarer han heller ikke. Han sporer sin interesse for sinte unge menn tilbake til eget ungdommelig sortsinn og opprørstrang. Det altoppslukende raseriet kan få ulike utslag, vendes innad i selvdestruksjon eller utad i tilslutning til politiske ytterfløyer. Øglænd kaster frem store temaer løst forbundet med store ord, slik sinte menn ofte gjør. Han lander på beina ved å gjenta at han ikke greier å skrive om det. Fremfor alt er han poet, sier han, og helst skulle han vært rockemusiker.

Tilflukt og frihet

I tredje bok vender Tyra Teodora Tronstad tilbake til sin gamle ungdomsskole på forfatterbesøk. Tronstad fant hjemstedet for trangt, hun søkte tilflukt i byens anonymitet og et sted for å bearbeide erfaringer i litteraturen. Selv om mange år er gått, er det som om tiden viskes ut av omgivelsene. Ved gjensynet kjenner hun de emosjonelle sporene i kroppen, ungdommelig nervøsitet og prestasjonsangst presser seg frem. Hun gjennomfører og kommer styrket ut av det hele.

Alle forfatterne priser litteraturens formative betydning, den ciceroske selvutvikling, ingen gjør det like insisterende som Einar Økland. Det kontemplative forholdet til tekst er under massivt press, i ferd med å fortrenges av bildeflimmer og lyder og ståk og mas. Underholdningsindustrien har endret vilkårene, forfatterne kastes av i oppmerksomhetsjaget, de klarer ikke å holde følge med de audiovisuelle medienes umiddelbare sansestimuli. Teksten trenger seg ikke på, sier Økland, som slår et hardt, litt grovlabbet slag for leseaktivitetens frihet i kontrast til den passive mottagelse. Kritikken har vi hørt noen ganger før. Økland repeterer den med en egen etos som får leseren til å nikke.

Bli med!

Jeg synes ikke seriens siste bok tangerer nivået til de foregående. Eva Jensens bidrag om Johanna Spyris «Heidi» trekker det et hakk ned, teksten faller ikke helt i takt med de andre. Den ligner en eksamensoppgave, de personlige tilløpene krangler litt med det akademiske preget. Heller ikke som eksamensoppgave når den høyt opp. Altfor mange momenter ekspederes en passant, teksten virker en anelse uferdig. Olaug Nilssens essay er betraktelig mer gjennomarbeidet. Hun gir et innblikk i familiens og sitt eget syn på digitale bildebøker, og fornemmer en tydelig generasjonsforskjell under oppseiling. Papirbokformatet er ingen helligdom, mener Nilssen, litteratur forringes ikke nødvendigvis av et nytt medium. Samtidig spør hun om tilleggseffekter beriker litteraturen, om den har noe å vinne på lyder og interaktive funksjoner. Svaret er kontant nei.

Nå har jeg ikke nevnt diktene og illustrasjonene. De er der, innimellom essayene. Ragnar Hovland, Synne Lea, Marit Kaldhol og Linde Hagerup er tildelt hver sin midtside, mens Øyvind Torseter, Anna Fiske, Kristin Roskifte og Ragnar Aalbu har spredt tegninger rundt i hver sin bok, og både illustrasjonene og diktene er helt naturlig og fint fristilt fra de lengre tekstene. I det hele tatt er de fire små bøkene høyst verdige en anbefaling. Jeg håper at skriftserien fortsetter i samme spor, at nye brev kommer til, at vennekretsen utvides med flere forfattere, ikke minst med flere lesere. Potensialet skulle være større i dag enn på Ciceros tid.