På innsiden av et teatermaraton

Den 15. mars fra kl. 09.00 til 20.00 arrangerte Hålogaland Teater i Tromsø sitt første teatermaraton noensinne. Maratonet resulterte i en forestilling som ble spilt én gang på prøvesalen for 50 publikummere. Det ble gjennomført av Lille HT som jeg er med i. Dette er derfor ikke en anmeldelse, men heller en beskrivelse av hvordan det var å være med og hvordan det ble gjennomført. 

Hva er det? 

Teatermaraton er å få en svært begrenset og intens tidsperiode til å lage et helt teaterstykke på. I vårt tilfelle bare elleve timer. Selv hadde jeg aldri hørt om denne metoden før den ene instruktøren vår, Mette Spjelkavik Enoksen, som har vært med på teatermaraton selv, foreslo ideen. Vi forberedte oss i forkant med å finne det materialet vi ville bruke og hvilken form vi ønsket å ha på stykket. Vår teaterinstruktør Katrine Strøm sammenlignet forberedelsene med hvordan alle ekte maratonløpere må trene i forkant av et løp.

– Jeg har vært heldig nok til å delta på Døgnfluer i Oslo flere ganger – et konsept hvor man gjør forskjellige kunstneriske prosjekter på 24 timer. Da Katrine og jeg snakket om hva vi skulle gjøre til våren med ungdomsgruppen på Lille HT følte jeg at de var veldig klar for en utfordring som kunne minne om Døgnfluer. De har både stå-på-vilje og kunstnerisk integritet som gjorde at forestillingen de laget ble enormt sterk, forteller vår instruktør Mette Spjelkavik Enoksen til meg.

Selv om vi jobbet mye felles, og alle involverte var med på scenen, fikk også hver og en tildelt en egen rolle på forhånd, som for eksempel inspisient, regissør, rekvisitør eller dramaturg. Det er sikkert mange måter å strukturere ensemblet i en produksjon som dette, men denne måten gjorde at alle hadde et ansvar og vi hadde muligheten til å ta valg innenfor egen rollen. 

Hvordan gjorde vi det? 

Maratonet ga meg bedre innsikt i hvordan det faktisk er å jobbe med sceniske produksjoner. Alt man går gjennom i en vanlig teaterproduksjon som varer over flere måneder gikk vi gjennom på kun elleve timer. For meg var prosessen veldig fin å være i og jeg vil gjerne gjøre det igjen, men blir det bra teater?

Selv fikk jeg naturligvis ikke sett forestillingen da jeg jo stod på scenen, men jeg har tro på at denne metoden kan gi en forestilling elementer som man ikke får gjennom en tradisjonell prøveperiode. Noe man må passe seg for i teater er å bli så trygg i et stykke at man slutter å leve seg inn i det hvis man øver masse eller spiller mange forestillinger. Det følte jeg vi slapp i maratonet. Siden vi bare rakk noen få gjennomganger og bare spilte en forestilling, føltes det øyeblikkelig og umiddelbart, som jeg synes mye annet teater mangler. Til tross for kort tid til øving, glemte ingen replikkene sine og forestillingen stoppet aldri opp.

Det var likevel ikke improvisert fordi dramaturgien, handlingsforløpet, regi, kostyme, rekvisitt og lys og lyd hadde vi satt før forestillingen. Selv om det ikke var en improvisert forestilling, hadde vi jobbet mye med improvisasjon i ukene før maratonet med vår nyeste instruktør Matias Bjune Pedersen, og det merket jeg kom godt med, særlig under prøvene før forestilling. Spesielt det viktige prinsippet i impro om å si ja. For å lære oss å si ja hadde vi øvelser som å være i en improvisert situasjon med en medskuespiller og komme med forslag til hva man skal gjøre for å drive scenen videre og alle er nødt til å bli med på ideen uansett hva man synes om den. Det kom godt med i arbeidet med stykket siden vi hadde lite tid og ikke mulighet til å drøfte ideer lenge. I en vanlig produksjon har man gjerne mulighet til å prøve ut ideer, men under maratonet måtte man takke ja til forslagene som kom for å drive prosessen videre. Denne kunnskapen om improvisasjon skapte en atmosfære som var åpen og gira.   

Hvorfor ungdom? 

Vi bestemte oss på forhånd for at temaet for oppsetningen skulle være ungdom fordi vi alle hadde tanker rundt det og vi alle i ensemblet er i forskjellige stadier av ungdomstiden. På forhånd hadde vi i ensemblet samlet inn materialet vi ville jobbe med og følte passet til tema. Noe var skrevet selv, noe hentet fra andre steder. Det at vi skuespillerne samlet inn tekster gjorde det til en nær forestilling å jobbe med for oss.

Den endelige forestillingen handlet blant annet om rus, skole, kroppspress, urettferdighet og savnet etter å være barn. Dette var både et ungt ensemble som presenterte et stykke med ungdomstema, men jeg tror også teatermaraton er en måte å jobbe på som passer ungdom midt i blinken. Det er ingen som har flere ideer enn ungdom, flere drømmer eller ambisjoner, men selv synes jeg disse ideene fort kan hemmes. Å gå rundt og tenke og fundere, gjerne i omgivelser, miljø og sosiale forhold som ikke motiverer til at disse ideene skal settes til liv eller utprøves stimulerer ikke til handling. Derfor var det utrolig fint å være i en produksjon hvor alle ikke bare kunne sette ideer ut i liv, men hvor vi faktisk også var nødt til å få slike ideer og løsninger, siden vi hadde så begrenset med tid.  

Håper andre gjør det samme 

Det å lage teater på kun elleve timer var spennende å være i og veldig lærerikt. Jeg anbefaler alle tilknyttet en teatergruppe for barn og unge, eller hvilken som helst gruppe for den saks skyld, å prøve ut dette konseptet. Jeg ble enda tryggere på hvor godt lag vi i gruppa er og jeg er sikker på at vi hadde klart det på tre timer om så.