– Pisasjokket har ødelagt for de estetiske fagene

– Når det viktige ikke er målbart, blir det målbare viktig.

Det sier Janne Solheim Langnes, rektor ved Mellembygd kultur- og oppvekstsenter i Målselv i Troms. Denne barneskolen har en mangeårig tradisjon for å rette særlig oppmerksomhet mot kulturelle uttrykk, men Langnes beskriver oppgaven som kulturforkjemper som en kamp mot vindmøller. Hun mener at den voldsomme redselen for Pisa-undersøkelsene må ta mye av skylda.

– Nå har skolene fokus på målstyring og New Public Management. Dermed mister de estetiske fagene sin egenverdi, sier Langnes.

På Kulturrådets konferanse i Harstad fra 4. til 5. november sto kunst og kultur for barn og unge på debattprogrammet, og det var nettopp veien videre som var det store spørsmålet. Selv om Norge kan betraktes som et foregangsland ved å legge særlig til rette for kunstneriske opplevelser og en skapende oppvekst gjennom henholdsvis Den kulturelle skolesekken, Kulturskoleloven og skolens egen formålsparagraf, mener Langnes at de gode intensjonene kræsjer i skolehverdagen. Der handler det stort sett om å måle leseferdigheter, regneferdigheter og skriveferdigheter.

– På 70- og 80-tallet utgjorde de estetiske fagene 20 prosent av utdanningen. I dag er de nede i 12,3 prosent. Det hele mennesket og hva som skal til for å utdanne det, mister fokus. Det er særlig underlig i og med at Pisa-undersøkelsene ikke burde resultere i den panikken vi har sett. Medieoppslagene ga oss et inntrykk av at norske elever lå svært dårlig an. Det gjør de ikke. De ligger på et europeisk gjennomsnitt. Jeg ønsker også bedre resultater, men reaksjonene var overdrevet.

Som rektor har Langnes også lagt merke til at interessen og engasjementet for de estetiske fagene er dalende blant lærerne, og trekker fram musikkfaget som et eksempel.

– På jobbintervju sier de fleste at de helst ikke vil undervise i musikk. De skjerpede kompetansekravene i norsk, matte og engelsk vil føre til enda flere lærere uten utdanning i dette faget. Noen av dem vil se seg nødt til å bruke YouTube for å komme seg igjennom musikktimene, sier hun.

Det er ikke bare Langnes som er bekymret for nye generasjoners estetiske kompetanse. I panelet som diskuterte situasjonen satt representanter fra Norsk kulturskoleråd, Norsk Kulturforum, Rikskonsertene, Ung Kultur Møtes (tidligere Ungdommens Kulturmønstring), samt Kristin Valla som er  journalist og avtroppende redaktør for Aftenpostens kulturmagasin, K. Sistnevnte anbefalte ny retorikk i arbeidet for å heve kulturfagenes status.

– Det argumenteres hele tiden med «opplevelse». Vi må i stedet argumentere med «kunnskap». Da må vi definere hva vi mener barn og unge skal lære, sa Valla.

Hun slo samtidig et slag for måling også av estetisk kunnskap, nettopp for å gi estetiske fag den samme oppmerksomheten som resten av fagkretsen får. Valla brukte følgende egenerfaring for å illustrere poenget sitt:

– Jeg spurte sønnen min hva han syntes om kunst og håndverksfaget, og han svarte at det var de timene han likte aller best. Men han sa også at han ikke så på det som et ordentlig fag.

Da Valla lurte på hva som skulle til for at han kunne oppleve det som et ordentlig fag, svarte han at det burde være en del av den ukentlige kunnskapstesten på skolen hans.

– For der hadde han aldri noen sinne fått et spørsmål fra kunst- og håndverksfaget, fortalte Valla.

Både Langnes og Valla engasjerte så vel salen som sine meddebattanter. Fortellingene om elendig musikkundervisning, politisk motstand og samfunnets manglende kunnskap og interesse for de estetiske fagenes verdi, stod i kø. Møteleder Rolf Engelsen fra Kulturrådet etterspurte de gamle visjonene om samarbeid og samhandling på tvers av sektorene, men panelet kunne ikke by på løsning eller fasit. Kanskje oppsummerte Åse Vigdis Festervoll fra Kulturforum noe av det de fleste anså som kjerneproblemet:

– Vi kan snakke oss i hjel om samarbeid, men vi har ikke ressurser nok til å få det til. Alt blir stykkevis og delt.