Poesi for alle aldre

Rart er det, men følelsen av at noe er fremmed er kanskje den mest gjenkjennelige av alle. En ny gutt har begynt i klassen. Bestevenninna di har flyttet. Du har startet i en annen jobb, blitt sykmeldt, eller du møter din aller første høst som pensjonist. Frykten og forventningen i møte med noe nytt er der alltid, men tross alt kommer vi til jorda som fremmede, alle sammen. Slik sett finnes det ikke noen eldre følelse enn at det som ligger foran oss er ukjent.

I skrivende stund er det sensommer, og tid for ting som avsluttes, avløses, avfyres. Du og jeg av Synne Lea og Stian Hole handler mye om dette. Boka kom ut allerede i januar og det er kanskje sent å si noe om den nå, i slutten av august, men det kjennes allikevel som et godt tidspunkt. Boka retter seg like mye mot barn som mot voksne, og nå er sommerferien forbi for de fleste av oss. Fornemmelsen av at noe er over gjemmer seg i små detaljer man gjenkjenner, uten helt å vite hvorfra. Det kan være en lukt, morgenlyset som ikke er det samme til andre årstider, eller en hverdag som, på grunn av stort eller smått, er annerledes enn den var for et år siden.

Bokstavlek

I boka er «du» i første omgang bestefar. Jeg-et er en jente, et barn som begynner å forstå at hun ikke kommer til å være det for alltid. Hun er redd for at bestefaren skal dø, og at hun ikke skal være klar i møte med voksenlivet. Hun er ikke klar for å være den som ikke er redd. Sammen med lillebroren til jenta legger de alle tre ut på båttur. På havet, selve urbildet på det store og ukjente, fordriver de tiden med tankeleker. Først en bokstavlek som ligner «Mitt skip er lastet med», der jentas frykt sirkles inn:

«B» for bestevenn, sier lillebroren. «Bestefar», svarer bestefaren. «Nå er det din tur», ler lillebroren og peker på søsteren, men ordet «borte» er det eneste hun kommer på.

En annen tankelek, og noe av det viktigste bestefaren har å lære bort til barnebarna sine, er det han kaller å tenne bål på havet. Her kommer Stian Holes illustrasjoner inn for fullt og synliggjør det ordene til Synne Lea ikke kan. Ikke fordi Lea ikke har et fantasiskapende språk, men nettopp fordi hun har det: hun lar noe stå åpent. Bålet på havet er en varme, et sted i sinnet fylt av minner, maneter og markjordbær – et mentalt smultronställe. I bokas visuelle bilder blir havet et uttrykk for bevissthet og underbevissthet, slik det ofte gjør hos Hole. Kunsten å tenne bål midt ute på det skremmende havet er noe av det jenta må lære før hun kan møte voksenlivet.

Et du og et jeg

Vendepunktet i boka kommer når bestefaren ikke orker å ro mer. Da er det lillebroren som presser handling og viljestyrke fram hos søsteren. Han spør hva hun ville ha gjort hvis han var langt ute på havet, og ikke kom seg hjem. Søsteren sier at hun ville rodd til ham. Om hun ikke hadde noen båt, ville hun ha svømt. «Du blir sliten og kald,» sier lillebroren. «Du blir redd, også.»

«Jeg ville ikke vært redd hvis jeg visste at du var det,» svarer jenta. «Jeg ville ikke vært redd, hvis jeg visste at du var redd.»

Denne oppdagelsen treffer leseren, og den er intelligent forberedt både gjennom teksten og bildene. Mismotet som helt fram til da har vært tegnet inn i jentas ansikt, forandrer seg til en stille vilje. I det som for meg er bokas flotteste dobbeltside, ror hun gjennom regnet. Ingen ord. Barnet beveger seg inn i en ny rolle, og det går bra. Det er ikke en triumferende, endelig slutt, men en gradvis overgang til det å bli litt mer voksen. Det antydes også at du-et kan være noen andre enn bestefaren når boka avsluttes med at de to søsknene er sammen. Jenta tenner på peisen, mens broren ser utover vinterhavet og drømmer om å bygge en båt når han blir stor. Kanskje handler det også om å gå i dialog med ulike sider, aldre og roller i seg selv. Det vil alltid være et du og et jeg.

Ansikter og hav

Du og jeg er ikke en vanskelig bok å anbefale. Den føyer seg inn i rekken av solide utgivelser fra både Holes og Leas kant. Allikevel mener jeg at boka hadde virket enda sterkere om noen av oppslagene hadde vært kuttet ut. Det er ikke alltid tekst og bilde snakker like godt sammen. For eksempel fungerer ikke oppslaget der Lea skriver om øyene i sjøen som bestefaren vil vise fram, sammen med illustrasjonen til Hole. Vi ser historiske ansikter som dupper i havet, et grep som ligner det Hole brukte – den gangen med hell – i Annas himmel (2013). Er det Viriginia Woolf og Sigmund Freud som flyter i det melkehvite havet? I hvem sin bevissthet finnes disse ansiktene? Jeg får mest følelsen av at det må være i Hole sin egen, helt løsrevet fra både den gamle fisker-bestefaren og barnas indre liv. Uavhengig av illustrasjonen tilfører heller ikke denne delen av teksten helheten så mye at den ikke kunne vært sløyfet. Det samme kan sies om en del av boka der jeg-et trøster lillebroren. I illustrasjonen rekker hun ham et skjell, mens hun smiler blidt. Her skifter stemningene for brått, både i teksten, hos karakterene og i bildene.

Du og jeg er ingen diktbok, men på sitt beste virker den som en. I flere av oppslagene lykkes samspillet mellom tekst og bilde i å vise fram verden på en frisk og troverdig måte. Billedspråket og språkbildene vender om på ting, slik at vi som lesere også ser oss selv fra ulike perspektiver. Selv om vi først og fremst inviteres inn i jeg-ets følelser, kan vi også identifisere oss med lillebroren eller bestefaren. Dynamikken i hvem som til enhver tid trenger hvem, hvem som er jeg og du, innlemmer også oss.

Et pinnsvin på en motorvei

Hva poetisk språk er for noe, finnes det så å si en hel mytologi omkring. Ikke sjeldent knyttes det til noe fremmed eller underlig. Jacques Derrida sammenlignet det poetiske språket med et pinnsvin som ligger sammenkrøpet, med piggene ute, på en motorvei. Hvis språket vi vanligvis bruker er biler som effektivt suser av gårde fra A til B – bokstavelig talt – er diktet noe helt annerledes: et levende, men truet fremmedelement som ikke ønsker å bli forstått. Det kan virke unødvendig, kanskje til og med feilslått, å nevne en arrogant, fransk poststrukturalist i omtalen av en norsk all-alders-bok.

Men prosjektet til Lea og Hole – også synlig i diktsamlingen Nattevakt (2013) – får meg til å tenke på pinnsvinet på motorveien. Delvis handler det om noe fremmed, åpnende og utforskende i språket, men også om tematikken i den siste boka, Du og jeg. Å forsøke å bli fortrolig med noe fremmed er kanskje selve grunntilstanden vi står i som mennesker, som barn og voksne, enten det handler om å troppe opp på første skoledag eller miste en besteforelder. Å bli voksen handler ikke om å komme seg fra A til B, for så å legge A bak seg for alltid.

Bokas lek med bokstaver, ord og bilder er en måte å bevege seg mellom absolutter på, mellom frykt og tilknytning, mellom ulike roller, mellom minner og forventninger. Poesien i Du og jeg finnes framfor alt i en velkjent følelse av noe fremmed.