Postkort fra en klassisk ungdomstid

Det er et kjent grep: Å snakke med ungdom om livene deres, for så å bruke fortellingene i en forestilling. Det kan være en effektiv måte å skape nærhet til målgruppen på. Men det kan også virke fremmedgjørende, når historiene tas og gjenfortelles av voksne utøvere.

Oslo-Filharmonien har gjort det enkelt og sympatisk. De har snakket med 9 ungdommer mellom 13 og 17 år om alt fra å kjøpe nye bukser til selvmordsforsøk. Historiene er omarbeidet til tekster, presentert av skuespillerne Sofia Knudsen Estifanos og Sigurd Kornelius Lakseide. Det hele er flettet sammen med musikk fremført av en kvintett fra orkesteret. Konsertforestillingen finner sted på scenen i Oslo Konserthus, med ungdomspublikummet tett på, på benkene bak scenen, blikket mot salen.

Forestillingen holder på ungdommenes oppmerksomhet gjennom det stramme, 45-minutter lange DKS-formatet denne torsdagsformiddagen. Men det er lite tid til å komme inn i så mange fortellinger, så mye musikk. Jeg er usikker på i hvilken grad de føler seg grepet av historiene.

Lyset er det eneste som er svart – YouTube

Betyr det noe?

Målgruppen er 8. – 10. klasse, men akkurat i dag er det også en 7.-klasse til stede. Det ser ikke ut til å være noe problem. Hverken tematikk, musikk eller format er særskilt utfordrende – med unntak av Sayid fra Tåsen sin historie.

Til de strømmende tonene fra Franz Schuberts «Impromptu i Gess-dur» forteller han om farens hus i Palestina som ble bombet, om å komme som flyktning til Tromsø, om en bror som hoppet fra bybroen.

Det er forestillingens sterkeste øyeblikk. Motsetningen mellom det brutale dramaet i historien og musikkens småborgerlige skjønnhet er slående. Her oppstår det noe, og det høres i salen – eller snarere, høres ikke. For det skal mye til å få 270 ungdommer til å tie samtidig, men akkurat her er det stille.

Vanskeligere er det med en del av de andre elementene. Historiene presenteres på ganske lik måte, på tross av den ulike alvorsgraden (Sayid får riktignok noe mer tid). Musikken går i bakgrunnen, skuespillerne går ut og inn av rollen som ungdommene, nå og da får musikken klinge alene.

Men selv med magnetiske skuespillere (særlig 25 år gamle Lakseide – med kav tromsødialekt og rytmisk kroppsspråk virker han både «ekte» og hundre prosent på lag med det unge publikumet) blir de fleste historiene for korte til at man rekker å bry seg skikkelig.

Ikke at de ikke er gjenkjennelige. Estifanos er ikke bare troverdig, hun er også morsom der hun later som hun står i prøverommet og sender bilder til venner for å få hjelp til å velge hva hun skal kjøpe. Og jeg tror Lakseide fikk mer enn ett nikk fra publikum da han klatret over stolryggene i salen mens han proklamerte at det ikke var hans skyld at han ikke klarte å sitte stille i timesvis slik verden ville ha ham til – det var jo unaturlig!

Men betyr det noe særlig, egentlig?

Lyset er det eneste som er svart – playlist by Trond Magne Brekka | Spotify

Tillit til publikum

Musikken bølger mellom forgrunn og bakgrunn. Philip Glass’ «Glassworks» skaper en gjenkjennelig filmmusikk-vibb i starten, mens mer solistiske verker som Béla Bartóks: «Duett nr. 35 for to fioliner» og Arvo Pärts «Spiegel im Spiegel» brøt opp mellom tekstene. De skulle nok både belyse det som var blitt sagt og lage en overgang til det neste – men selv syntes jeg det var vanskelig å knytte dem til tekstene. I stedet opplevde jeg dem mer som pauser. Jeg skulle likt å vite hvordan ungdommene selv hørte dette.

Med fare for å låte surmaget, fremstod forestillingen for meg litt utydelig og overfladisk – selv om den åpenbart prøver å ikke være det. Den har ingen tydelig dramatisk linje, ikke noe stramt plott. De ulike tekstlige, teatrale og musikalske elementene blir stående litt hver for seg, uten å snakke sammen. Det er risikable valg når du skal formidle til folk med lite konsert/teatertrening, mindre referansegrunnlag og kanskje kortere konsentrasjons-spenn enn det store kulturelle voksenpublikummet.

Samtidig er det noe med nettopp utydeligheten som viser stor tillit til lytterne. Ungdommene må selv oppdage lenkene mellom historiene og musikken, mellom forestillingen og seg selv. Kanskje kan man kalle det en form for poetisk kunnskap – evnen til å se sammenhenger mellom tilsynelatende frakoblede øyeblikksbilder. Det krever trening, og her kan det ligge muligheter for et publikum som har et annet erfaringsgrunnlag enn en voksen kritiker.

Meg, meg, meg

Salen i dag er preget av en stor guttegruppe. Joda, de skravler, forstyrrer litt når de skraper med stolben og flirer av hverandre, kanskje noen skulle hysjet på dem. Men de er også ivrige på å applaudere, og det slår meg hvor viktig det er for dem å delta, å bli hørt.

For min egen del ville jeg synes det var klamt om annenhver forestilling jeg dro på skulle handle om «meg», eller en variant av «meg» representert gjennom noen jeg var ment å kjenne meg igjen i.

Men nettopp dette er en sterk tradisjon i ungdomsteater, og kanskje har den større verdi i denne produksjonen enn jeg gir den anerkjennelse for. For det er noe fint i de små historiene også, de hverdagslige observasjonene som plutselig får plass på et høytidelig konserthuspodium, komplett med fem lys levende musikere som lever seg inn i det. Kanskje det faktisk betyr noe, likevel, om så for noen andre enn meg.

Og for hver skravlende tenåring, finnes det en som lener hodet på naboens skulder til Schuberts «Døden og piken», en som nikker rytmisk til John Adams’ «40 % Swing», en som stirrer målløst på celloen når Kristine Martens spiller Bachs «Cellosuite nr. 1».

Musikkproblemet

Forestillingen, med den noe uklare tittelen «Lyset er det eneste som er svart», har noen klare mangler som konsertforestilling – hovedsakelig at historiene er for mange, og at musikken fremstår løsrevet. Sistnevnte er et tilbakevendende problem for klassiske konsertforestillinger: Hvordan unngå at musikken blir en påklistret tilleggssak, underordnet et tekstlig drama? Forestillingen har ikke løst dette problemet.

Likevel har den et poetisk potensial som jeg tror er tilgjengelig for noen av lytterne. Om de klarer å sy sammen de fineste enkeltdelene her – som Lakseide og Estifanos’ scenenærvær, noe av spillet og musikken, selve konsertsituasjonen – kan opplevelsen kanskje bli med dem videre.