Profesjonalisert stemning over årets Marked for musikk

Årets Marked for musikk ble avholdt i Bodø. Det gir mening, siden byen i år bærer tittelen Europeisk kulturhovedstad. Den årlige begivenheten for musikkbransjen som siden 2010 tradisjonelt har blitt avholdt i Larvik, fungerer som en visningsarena for konserter tiltenkt yngre målgrupper. Det hele kan ses på som et marked der utøverne viser frem produksjonene sine og knytter kontakt med delegatene, som typisk er arrangører fra kulturhus, festivaler, biblioteker og Den kulturelle skolesekken.

Programansvarlig i Bodø, Charlotte Wergeland, forteller til Periskop at programrådet har lagt vekt på mangfold og representasjon i utvelgelsen av produksjoner. Disse aspektene har kanskje vært spesielt fremtredende i år, på grunn av sammenslåingen med det internasjonale søster-arrangementet YAMsession. Dermed var undertegnede spent på om forventningene om et bredt repertoar ville bli innfridd, og hvordan det ville bli tatt imot av målgruppen.

Hva kan man lære av pedagogiske rockere?

De tre dagene festivalen var åpen for publikum, var den første dagen viet musikk for ungdom, og de to siste forbeholdt barn i barnehage- og barneskolealder. Det Tromsø-baserte rockebandet Lüt spilte for ungdomspublikummet den aller første festivaldagen. Da jeg ankom siste del av Lüts konsert, skolerte bandmedlemmene ungdommene i stagedive-etikette oppe på scenen. 

Bandmedlemmene evnet å engasjere publikummet, og prøvde så godt de kunne å få til en så trygg stagedive som mulig. Her fikk vi også første smakebit på hvordan musikerne forholdt seg til et ungt publikum, og hvordan det unge publikummet responderte. Jeg antar at den skånsomme og inkluderende måten bandet ønsket å vise frem rockekultur på, kan bidra til å få flere unge til å engasjere seg i sjangeren, som kanskje kan oppfattes som arrogant om man ikke er en del av miljøet fra før. Min erfaring er imidlertid at rockere er de mest inkluderende konsertgjengerne av alle: Faller du i en moshpit, må du ikke vente lenge før en eller annen løfter deg opp igjen, for å så å knuffe videre på nestemann. Og dét er en viktig lærdom for ungdommen: Det skal være lov å utfordre hverandre, så lenge vi klarer å respektere hverandre også. 

Sjelden vare

Neste konsert i Stormen konserthus var med spellemannprisvinneren Ingrid Jasmin. Her satt publikum på to rekker, vendt mot hverandre, mens musikerne befant seg i midten, i en gang omgjort til scene. 

Måten Ingrid Jasmin blander norsk folkemusikk og spansk flamenco på, er øyeåpnende, rørende og engasjerende. Seansen fremsto unorsk, for her var ikke vokalisten akkurat blyg. Det var deilig å bevitne en så trygg og leken voksenperson i en så intim plassering. Ingrid Jasmin og medmusikerne ga publikum opplæring i ulike klappeteknikker. Det interaktive elementet så ut til å fungere, og ga det unge publikummet energi: Jeg så flere konsentrerte fjes blant ungdommene, som ivrig klappet så rytmisk de bare kunne. Stemningen var vibrerende etter konserten, og publikum i alle aldre var overbegeistret over produksjonen de akkurat fikk oppleve.

Et så høyt nivå når det gjelder scenetekke, energi og karisma, er sjelden vare. Samtidig er det vanskelig å se for seg at dette sceneshowet blir like overbevisende i en gymsal på en eventuell DKS-turné, når lysshowet, lydbildet og intimiteten ikke nødvendigvis blir helt det samme.

Høyt nivå på produksjonene – men ikke i alle ledd 

Senere samme dag ble delegatene sendt til Svømmehallen scene for å se Spot on!, en konsertserie med korte seanser i tillegg til sofaprat med utøverne enten før eller etter konserten. Serien har som formål å vise uferdige og mindre polerte produksjoner. Til forskjell fra tidligere på dagen, var ikke det unge “testpublikummet” til stede i Svømmehallen scene. 

Det var stor sjangervariasjon i produksjonene som ble vist under Spot on!, med alt fra nordnorsk folkemusikk til beatboxing, rap og rave. Det kom tydelig frem at produksjonene haltet litt og var preget av å være uferdige, men dette blir nesten befriende å se når resten av programmet var så profesjonelt og gjennomarbeidet. 

Verken norske Spark ifra eller danske RoxorLoops & Jasmin hadde de mest engasjerende sceneshowene eller repertoaret, selv om beatboxingen var et høyst imponerende element. De to musikerne i Spark ifra satt midt i lokalet, med spotlighten på seg. Det var et spennende scenografisk grep å plassere dem i midten av publikummet, og musikken var behagelig og lun, men satte ikke særlig spor – den hørtes rett og slett ut som generisk folkpop man har hørt mange ganger før og aldri blitt helt overbevist av. Samtidig kan denne produksjonen sannsynligvis oppleves som en lettbeint inngang til sjangeren for et yngre publikum, og vekke nysgjerrighet for hva annet som rører seg innenfor folk, både nasjonalt og internasjonalt. Med tanke på potensialet produksjonen har, blir det spennende å følge med på hvordan den utvikler seg.

RoxorLoops & Jasmin hadde scenetekke, men manglet originalitet og et tydelig mål med  repertoaret. En medley med ti-femten år gamle Bruno Mars-poplåter eller Michael Jacksons “Billie Jean” kan sikkert funke for de mindre musikkinteresserte, men det hele fremsto litt forutsigbart og slapt sammensatt. Det er ikke tvil om at Jasmin har solid teknikk som sanger, og at RoxorLoops’ beatboxing ligger på et høyt nivå, men jeg sliter litt med å forstå hva sangeren egentlig tilfører beatboxeren, når låtene verken er egenproduserte eller fra en ny katalog.

Synd at ikke målgruppen var til stede

Høydepunktet under Spot on! var den korte rave-seansen på slutten av konserten til Kristine blir rapper. Det var forfriskende å se seriøse bransjefolk halvveis bli tvunget til å danse til barnlig MGPjr-aktig techno. Innledningsvis hadde publikum fått se entusiastiske dansenumre og en solid fremføring av leken rap fra den scenevante utøveren Kristine Utne Stiberg. 

Hun kom også med et smart poeng under sofapraten, da konferansier Charlotte Gjertsen nevnte at tekstene inneholdt eksplisitt språk, som i hennes første singel “AK (Alle kom)”: “Jeg får alle til at komme / Og jeg gør det døgnet rundt”. Hvordan gjør det seg foran et ungt publikum? Stiberg kontret med å kritisere at kvinnelige musikere blir tillagt et annet ansvar enn mannlige musikere på dette punktet – for har de populære gruppene Ballinciaga og Beathoven, som er svært populære nettopp blant barn, og som synger om festing, rus og sex, blitt stilt slike spørsmål? Ikke som jeg har hørt. 

En litt uheldig side ved denne konsertserien var at den ikke hadde målgruppen som publikum. Begrunnelsen var at produksjonene var uferdige og programmet fullpakket, så det aller beste måtte vises på dagtid. Det er forståelig, men produksjonene som ble vist i Svømmehallen scene hadde en ungdommelig energi som jeg tror kunne vært inspirerende for et ungt publikum å oppleve. Jeg tror dessuten at musikerne i Spot on!-serien kunne fått vist mer av potensialet sitt om de også fikk interagere med et yngre publikum.

Flust av pedagogiske elementer 

Onsdag var dagen for de yngste. I tillegg var det satt opp en produksjon for publikum med kognitive funksjonsutfordringer og mental alder 3-7 år. Forestillingen Fire fugler/Birdsong  var en fengslende og behagelig seanse. På scenen lekte saksofonisten og danseren seg med ulike måter å fremstille fugler på, akkompagnert av kontrabassistens meditative lydbilde. Danseren spilte mye på humor da han fremstilte de ulike fuglene, som kom til uttrykk gjennom hakkete bevegelser og forvirrede ansiktsuttrykk. Dette grepet ble tatt ekstra godt imot av publikum, som ga umiddelbare tilbakemeldinger i form av latter og entusiastisk hyling.

I programbeskrivelsen av Fire fugler/Birdsong står følgende: “Vi har forsket og forsøkt tilrettelagt for et publikum med ulik grad av utfordringer i forhold til selvregulering, oppmerksomhet/konsentrasjon og adferdskontroll.” Under konserten var det inspirerende å oppleve hvordan samspillet mellom utøverne og målgruppen fungerte. Det fikk meg til å tenke over voksnes konsertvaner ellers. Hvorfor er vi så redde for å vise begeistring, i form av lyd, over det vi ser? 

Artisten Elle Maija hadde en overbevisende evne til å få med seg barna på musikalske leker under sin konsert i Stormen bibliotek. De interaktive seansene gikk blant annet ut på å ule som ulver, noe det unge publikummet gjorde med all sin kraft. Elle Maija formidlet også samisk kultur, og lærte bort noen nordsamiske gloser som ble energisk tatt imot. 

Gjennomgående blant alle produksjonene jeg så under årets Marked for musikk var evnen til å engasjere et ungt publikum på ulike måter, som Lüts stagedive-skole, Ingrid Jasmins instruksjon i klappeteknikkene i flamenco-sjangeren, og Elle Maijas innføring i samiske ord. 

Imponerende bredde

På programmet for årets Marked for musikk fant man alt fra punk, reggae, samisk folkemusikk, norsk folkemusikk blandet med flamenco, og rap. At nivået på produksjonene som ble vist på dagtid var såpass høyt, syntes å være for å vise det internasjonale YAMsession-publikummet hva musikkmiljøene i Norge har å by på. Det kom også tydelig frem at norske kulturaktører tar bredde og mangfold – i form av sjangre og forskjellige identiteter på scenen og i publikum – på alvor. 

Årets Marked for musikk lykkes på mange måter med å vise bredde i sjangre, kjønn og funksjonsevner. Det er mange kriterier som skal oppfylles og viktige hensyn å ta når man legger opp et program som fokuserer på mangfold. For barn og unge er det viktig å se seg selv representert på scenen, spesielt i sjangre som ofte er dominert av én gruppe. Da er det for eksempel oppløftende å se kvinner som rapper. Det er også prisverdig at produksjoner tilrettelagt for barn med funksjonsvariasjoner får plass på programmet. 

I år imponerte Marked for Musikk ved å vise finslipte musikere og produksjoner av høy teknisk og pedagogisk kvalitet. Da jeg observerte publikum på de ulike konsertene, var det iøyefallende hvor engasjerte de unge ble når oppmerksomheten ble rettet mot dem. De tok musikken på alvor og viste engasjement for sjangre de kanskje ikke var vant til fra før. For meg ble det et tydelig uttrykk for hvor viktig det er å fortsette å lage kvalitetsmusikk og interaktive produksjoner for barn og unge – produksjoner der de føler seg representert. 

Denne saken er produsert i samarbeid med Ballade.