Rasende morsom debutant

«Hvem er det som frivillig vil kose seg med en fortelling om livet til Asya? De må i så fall være noen psykopater. Eller?»

Leserne får denne replikken slengt i trynet mot slutten av Jenter som meg, når vi allerede har kost oss med fortellingen om livet til Asya gjennom 160 sider. Er det et uttrykk for at Asya undervurderer sitt eget skrivetalent og sitt eget liv? Eller er det en beskjed om at vi ikke burde kose oss fullt så mye?

Jeg tenker det er begge deler.

En rasende forteller

Det er ikke ofte jeg ler høyt av bøker jeg leser, men Jenter som meg er en sånn bok. Den muntlige, skarpe stilen minner meg om Jenny Jägerfeld, en av Sveriges prisbelønte ungdomsbokforfattere, og det lover godt for debutantens videre forfatterskap. Historien er godt skrudd sammen, men her er ikke den store dramatikken i situasjoner og scener. Du leser ikke videre fordi du lurer på hvordan det går, men fordi du venter på neste vits. Sekstenårige Asyas fortellerstemme er hovedopplevelsen. I tillegg gjør utenforblikket at det blir mulig for majoritetsleseren å se fra en annen vinkel:

Hver gang jeg tenker på at nordmenn er dårlige på å finne på navn for ting, tenker jeg tilbake på barneskolen. Hver jul hadde vi noe som het – hold dere fast – nissedisko. Og tro meg, juleavslutninger og andre julerelaterte ting gikk bra. Til og med holde salamihender og danse rundt et fuckings grantre gikk bra. Men nissedisko var uhørt fordi det betydde disko. Og disko var ikke så langt fra nattklubb. Og nattklubb var ikke så langt unna stripping, som igjen ikke var langt unna prostitusjon. I førsteklasse. Så jeg gikk glipp av syv nissediskoer fordi skoleledelsen ikke hadde hjerte eller hjerne til å kalle det nissekveld eller nissesamling.

Asya er sint. Hun er forbanna på foreldrene sine som stadig lengter tilbake til et hjemland de har forlatt, og som derfor ikke klarer å passe inn. Hun er rasende på det norske samfunnet som tolker hijaben hennes som terrorisme, som ikke klarer å uttale navnet hennes, og hvor hun taper både i kampen om de enkleste jobber og i konkurransen om guttene. Hun misliker generelt alt og alle, bortsett fra bestevenninnen Zahra og den utkårede Yunus. All aggressiviteten blir formidlet gjennom svart humor, overdrivelser og ironi – og ikke minst selvironi.

En sjelden historie

Debutant Bibi Fatima Musavi tar for tiden master i medier og kommunikasjon, og har vært student ved forfatterutdanningen på Norsk barnebokinstitutt. Utdanningen har nok vært med på å gi forfatteren den selvtilliten som hovedpersonen hennes fortsatt mangler på side 160. For det er tydelig at mange av de tankene og erfaringene Asya gjør seg, er Musavis egne. Begge ønsker de å fortelle en historie som vi sjelden får høre: Hvordan det er å være muslimsk jente i Norge.

Jenter som meg er ikke først ute med dette perspektivet. Sanas fortelling i siste sesong av SKAM har for eksempel mange likhetstrekk. Både Sana og Asya er skarpe i replikken, sinte i framtoningen og samtidig sårbare, og de har en sterk gudstro og respekt for tradisjonen som gjør at selv om de er stupforelsket vil de uansett spare seg til ekteskapet. Hovedforskjellen er at vi kommer under huden på Asya på en helt annen måte enn det som er mulig i en TV-serie, og den sinte, ironiske fortellerstemmen får lov til å dominere. Romanen blir helt og fullt Asyas fortelling.

Asya minner meg også om en helt annen romankarakter: Sofie i Amtmannens døtre av Camilla Collett. I alle fall den Sofie vi møter helt i starten. Hun som ser med fortvilelse på hvordan søstrene hennes blir giftet bort og inn i ulykke, og som derfor har bestemt seg for aldri å verken gifte seg eller bli forelsket. Denne likheten skyldes først og fremst at en av de sentrale konfliktene i Jenter som meg er Asyas forakt for Kamil, storesøsterens ektemann, og hennes kamp for at storesøsteren Rania skal skille seg. Det er ikke en typisk handling i norske ungdomsbøker, men det er en handling vi finner i norske klassikere fra 1800-tallet, og det sier kanskje noe om hvilken spagat norske muslimer står i.

En lekende forteller

Mustavi imponerer først og fremst i hvordan hun leker seg med fortelleren sin. Det er Asya som fører ordet fra start til slutt, og hun er seg hele veien bevisst at hun har et publikum. Hun henvender seg direkte til leseren: «Vet du hva, Kamil fortjener ikke det navnet, og jeg blir kvalm bare av å tenke på ham, og det blir sikkert du også, så fra nå av skal jeg referere til han som Eselet. Bare hyggelig.» Den siste «Bare hyggelig» er typisk for hvordan hun ser for seg at leseren er på hennes lag. Det som er bra for henne, er bra for oss.

Andre steder i teksten ser hun for seg det stikk motsatte, at hun må forklare oss hvordan virkeligheten hennes er. Eller kanskje hun ser for seg to typer lesere, og hun veksler på hvem av dem hun henvender seg til? Som når hun forteller at hun er opptatt av hvilke karakterer hun får, for eksempel: «Og hvis du er en av de sossete Nordstrand-kidsa med sleik, hytte, båt og advokatforeldre, og tenker at vi er like fordi livet ditt også er over om du stryker, så la meg si dette: Nei. Det er ikke det samme.»

En viktig del av fortellergrepet er også hvordan hun veksler mellom å omtale seg selv i første- og tredjeperson. Når hun har oppdaget at Yunus har en norsk kjæreste som heter Kristine, gråter hun på bussen: «Hvis de rundt meg tenker at jeg griner fordi jeg holder på å bli tvangsgifta til fetteren min fra hjemlandet, får de faen meg bare tenke det.» Når følelsene blir for slitsomme, når hun kjenner at hun kommer til kort, går hun over til tredjeperson: «Uansett hva hun gjør, kan Asya aldri bli Kristine». Over en hel side får vi vite alt Aysa ikke kan, som Kristine kan. Det er både morsom lesning og en måte å distansere seg fra det som gjør vondt på. Sårheten blir på mange måter dobbel når hun trer ut av seg selv på denne måten. Mustavi gjør det som et gjennomgående grep i overskriftene sine: «Asya gir faen», «Asya kriger», «Asya taper» og «Asya taper, igjen og igjen».

En sårbar forteller

Leseren blir glad i Asya. Måten hun takler motgang på – med rasende humor – er sympatisk. Hun lar seg ikke knekke. Hun er ikke som foreldrene, eller søsteren, som ser ut til å ha gitt opp. Faren hennes går med to klokker fordi han ikke en gang stoler på tiden. Han har alltid med seg det norske passet når han går utenfor huset, i tilfelle noen vil arrestere ham og prøve å sende ham ut av landet. «Baba er en som puster tungt» forteller Asya. Måten Mustavi skriver det fram på, er både hjerteskjærende og latterfremkallende på samme tid.

Først og fremst er det selvironien som gjør at vi heier på sekstenåringen. Hun vet at hun ikke er ufeilbarlig selv. Når hun jobber i spygrønn hijab på Kiwi omtaler hun seg selv som «den muslimske søstera til Shrek» og når hun og venninna trøster hverandre sitter de «bare på rommet og drikker grønn te som de to framtidige innvandrertantene» de er. Hun ser stadig seg selv utenfra: «Jeg går kledd i helsvart i dag, og ber til Gud om at ingen tar meg for en terrorist» Eller lar seg rive med av sitt eget sinne: «Jeg fikk lyst til å ta et av eggene og stappe dem langt opp i kjeften hennes.»

Asya omtaler seg selv som en overtenker, og ser lengselsfullt på søsteren som ser ut til å leve i lykkelig ignoranse. Samtidig er det kanskje en sammenheng mellom all denne tenkingen og at hun evner å skrive fram sin egen tilværelse. Minoritetsrådgiveren på skolen oppfordrer Asya til å sende inn et bidrag til en skrivekonkurranse, og etter en diskusjon mellom Rasjonelle Asya og Drømme-Asya, bestemmer hun seg for å prøve. Jenter som meg er Asyas vinnerbidrag. Jeg er i alle fall glad for at Drømme-Asya vant.