Redusert teatertilbud til de unge i Groruddalen

Debatten om mangfold i norsk teater har igjen fått fart denne våren på bakgrunn av rapporten Å spille hvit (om diskriminering ved Nationaltheatret), samt spørsmålet om skeiv representasjon rundt oppsetningen Arven ved samme teater. Det Norske Teatrets program for å nå de unge i Groruddalen på Oslos østkant ble lansert høsten 2021, som en del av teatrets langsiktige arbeid med å øke representasjon og mangfold.

«Levekårsutsatte» Groruddalen har de siste årene vært et litterært hotspot i norsk kulturliv, med blant andre hip hop-pioneren Don Martin og Tante Ulrikkes vei-forfatter Zeshan Shakar som kunstnerisk kraftsentrum for oppmerksomheten. Begge har vært frontfigurer også for Det Norske Teatrets satsning ved Rommen scene gjennom publikumssuksesser som Linje 5 og Blokk til blokk, i samarbeid med den frie scenekunstorganisasjonen SPKRBOX.

Fra budsjettåret 2024 mottar teatrets groruddalssatsning fire millioner i fast tilskudd på statsbudsjettet, etter tidligere å ha vært støttet blant annet gjennom statlige spillemidler og Kulturetaten i Oslo kommune. Satsningen har siden 2022 fått 100.000 kroner i året fra Bufdir, som i tillegg tildelte prosjektet 275.000 kroner i 2022, blant annet til opprettelsen av et eget ungdomsteaterkompani. OBOS har også støttet satsningen med 400.000 kroner årlig fra 2022-2024.

Ressursmessige hensyn

To premierer i året og fokus på en rekke utviklingsprosjekter som skal tilby muligheter både på og bak scenen har vært teatrets løfter til Groruddalens barn og unge. Men etter oppsetningen Tatovering med premiere 15. februar i fjor, en enkel forestilling 13. mars av Er mikrofonen min på? og tre eventer under tittelen «Fredagskveld i Groruddalen» før sommeren 2024, har programmet for målgruppa vært begrenset til teaterklubben Rebell sine kurs-aktiviteter for unge fra 11-14 år ved tre fritidsklubber i området.

I fjor høst ble Tante Ulrikkes vei fra 2019 igjen spilt på Rommen scene for et ordinært publikum, og først ett og et halvt år etter forrige premiere for målgruppa er det planlagt en ny premiere for et ungt publikum som en del av Fossefestivalen i september i år. Oppsetningen skal deretter på turné med Riksteatret.

– Hvis dette stemmer, er det dypt alvorlig. Jeg vil følge dette opp med kulturministeren. Arbeiderpartiet skal være en viktig premissleverandør for at kultur skal være tilgjengelig for alle, sier stortingsrepresentant og tidligere varaordfører i Oslo, Kamzy Gunaratnam (Ap) fra Rødtvedt. Hun har vært en sentral politisk ambassadør for støtten til Det Norske Teatrets groruddalssatsning.

Denne våren satser Det Norske Teatret isteden på å treffe et ungt publikum på Scene 3, hvor teater-rebellen Tani Dibasey og multikunstnerduoen Only Slime har fått ansvaret for et omfattende performance-program ut 2025.

Og da det 28. februar var teater-premiere for Oliver Lovrenskis østkant-roman Da vi var yngre med Ellingsrud-rapperen Jonas Benyoub i hovedrollen, skjedde det på Scene 2 i sentrum. Informasjonssjef Ida Michaelsen bekrefter i en e-post at det har vært diskutert å presentere Da vi var yngre på Rommen scene, men at «ei samla vurdering av både tekniske og ressursmessige omsyn gjorde at framsyninga måtte leggast til Scene 2.»

Øremerket Groruddalen

Det var nylig avtroppet teatersjef Erik Ulfsby som tok initiativet til teaterets satellitt-scene på Rommen. Satsingen åpnet med SPKRBOX-produksjonen Blokk til blokk i januar 2019, og med en ambisjon om å «finne uttrykk for vår eiga tid og fortelje historiene til heilt vanlege menneske frå Stovner, Grorud, Alna og Bjerke», for «å bidra til å etablere eit profesjonelt scenekunstmiljø i Groruddalen.» I 2021 ble prosjektet omdefinert til en satsning på barn og unge i hele Groruddalen, med Belinda Braza som kunstnerisk leder.

Før Ulfsby gikk av som teatersjef, oppsummerte han status slik overfor Periskop:
– Vi mottar fire millioner i offentlig støtte til arbeidet i Groruddalen, men har regnet ut at vi bruker ti millioner kroner på satsningen, noe som gjenspeiler hvordan teatrene i dag befinner seg i en veldig krevende økonomisk situasjon. Vi har gjort oss en del erfaringer, noen av dem veldig gode, spesielt når det gjelder nye stemmer som har blitt løftet frem, som Don Martin og Zeshan Shakar. Men hvorvidt arbeidet skal skje akkurat på Rommen, er et åpent spørsmål. Vi har hatt en ambisjon om å nå ut lokalt i Groruddalen, men ser at om lag 50 prosent av publikum kommer fra nærområdet. Det vil jo være argumenter for å flytte satsningen til hovedhuset i sentrum, og diskusjoner ligger der potensielt om hva som er verdien av selve lokaliseringen kontra innholdet. Det er fortsatt mange gode grunner til å bruke kreftene slik vi gjør, men også mange utfordringer forbundet med satsningen, sier Ulfsby.

En utfordring er satelittscenens lokalisering.

– Det vanskeliggjør det å bemanne og utstyre scenen når vi ellers er så privilegerte at vi har all annen virksomhet i et annet bygg i sentrum, sier Ulfsby, som viser til at teatret fikk mange gode tilbakemeldinger fra barn og unge fra østlige bydeler som opplevde musikalen Frost med en ikke-hvit Elsa på hovedscenen, gjennom Kavli og OBOS billettfond.

Fra 2024 søkte teatret om å få midlene til satsingen overført til sitt ordinære, statlige driftstilskudd. Men de er fortsatt øremerket prosjektet i Groruddalen, ifølge Kultur- og likestilingsdepartementet:

– Selv om mangfoldsmidlene nå blir gitt som en del av driftstilskuddet og ikke årlig nevnt i budsjettproposisjonen, er de gitt som en del av satsingen i Groruddalen. Det Norske Teatrets satsing i Groruddalen og Rommen scene er viktige tilbud som har fått ekstraordinære midler fra våre budsjetter over tid. Jeg vet at den nye teatersjefen er opptatt av mangfoldsarbeid, og ser frem til å følge teatrets utvikling videre, skriver den nylig avgåtte statssekretæren Even Aleksander Hagen i Kultur- og likestilingsdepartementet i en e-post til Periskop.

Manglende kompetanse

Ungt utenforskap var bakgrunnen for at mangfoldstildelingen til teatret ble fast på statsbudsjettet fra 2024. Dette sa kulturminister Lubna Jaffery i forbindelse med tildelingen:

Kulturopplevingar er skeivt fordelt – mellom anna utifrå kvar ein bur. Det er vondt at ikkje alle barn og ungdom får delta med vennar i aktivitetar på fritida. Ein tredel av barna som lever i familiar med lav inntekt, lite utdanning og spinkelt nettverk deltek ikkje i faste fritidsaktivitetar. Det er for mange, og forskjellane berre aukar. No må vi gjere ein skikkeleg innsats for å snu utviklinga.

Tross gode intensjoner, skriver Ulsfby i en søknad til departementet i 2022 at teatret ikke klarer «å trigge nyfikna til dei ungdommane som bur og lever rett utanfor dørstokken vår. Konklusjonen vår er at for å nå barn og ungdom i Groruddalen treng vi kompetanse og ressursar vi ikkje har på teateret i dag. Det krev at vi legg ein langsiktig strategi der vi jobbar mykje tettare og meir direkte med dei vi ønskjer å nå,» heter det i søknaden om midler til to stillinger som skal bidra til synliggjøring og rekruttering i «dei miljøa vi ikkje når».

Men etter at prosjektkoordinator Rahel Beraki sluttet i fjor sommer, ble jobben fra høsten 2024 omgjort til en midlertidig halv stilling tilknyttet arbeidet med teaterklubben Rebell.

Strategiprosess i kjømda

Kjersti Horn overtok som ny teatersjef ved Det Norske Teatret med vårens repertoar. Hun har i høst holdt kortene tett til brystet på Periskops forespørsler om teatrets videre planer i Groruddalen. Men i begynnelsen av februar skriver hun følgende i en e-post:

«Satsinga i Groruddalen har vore viktig for teateret i mange år. I vår skal vi inn i ein strategiprosess for å stake ut vidare kurs for satsinga i mangfaldsarbeidet. For meg som ny teatersjef er dette eit særleg viktig område. Og like viktig er det at den jobben som blir lagt ned, gir faktiske resultat. Derfor skal vi evaluere all innsats og ressursbruk og finne metodar og arbeidsprosessar som styrkar og tydeleggjer dette arbeidet. Før vi har konkludert er det ikkje rett av meg å skisse detaljar i korleis vegen vidare for Rommen og groruddalssatsinga ser ut, men eg kan forvisse om at mangfaldsarbeidet ved Det Norske Teatret vil bli styrkt i åra frametter.»

Hun viser til at teaterklubben Rebell fortsetter denne våren med kurs i collage-kunst, musikk og lyd, hip hop og skuespill ved fritidsklubbene på Haugenstua, Tveita og Lindeberg. Her foregår kursene over til sammen tre kvelder per aktivitet, og leder frem til en felles visning ved Rommen scene april i samarbeid med Den Mangfaldige Scenen. Ved forrige visning med Rebell i desember, deltok et tyvetalls  barn og unge fra fritidsklubbene.

På Raven Romsås har de takket nei til å fortsette i teaterklubben på grunn av lav oppslutning blant de unge.

Krever innsats over tid

– Jeg tror mange ved Raven egentlig kunne vært interessert i å være med i Rebell hvis det hadde vært mulig for teatret å jobbe mer i dybden og intensivt over en periode. Det har ikke Det Norske Teatret fått til helt her ennå, men jeg håper de kan fortsette å jobbe mer i den retningen. Kursene ble mer som smakebiter, og det utløser ikke nok læring og utvikling til at ungdommene vil fortsette, forteller Shuayb M. Yassin. Han er leder for Raven Romsås og en nestor i ungdomsarbeidet i Groruddalen, hvor han er oppvokst og har jobbet som barne- og ungdomsarbeider siden 2000. Yassin er også avdelingsleder for aktivitet- og kulturenheten i bydel Romsås, og har i en periode deltatt i kunstnerisk råd for Det Norske Teatret i Groruddalen.

– Det er supert med kurs og topp at teatret kommer til oss, men det holder ikke å bare henge opp plakater for å få ungdommene til å delta. På våre trakter er det behov for tett oppfølging og dialog, og også for å følge ungdommene til arrangementer på Rommen scene. Det har ikke vi som jobber ved klubben folk nok til. Man må jobbe mye med rekruttering både i forkant og etterpå, og det krever tilstedeværelse og kontinuitet som går i dybden over tid, understreker fritidsklubblederen, som også er representant for Ap i bydelsutvalget i Stovner og nestleder i helse- og sosialkomiteen i bydelen.

– Superfornøyde

Ved Lindeberg-klubben har Thale Haugenes som prosjektleder for «Oppsøkende og inkluderende ungdomsinitiativ», støttet av Bufdir, anledning til å følge opp Rebell-kursene tettere.

– Vi har vært superfornøyde med Rebell, og har senket aldersgrensen for å kunne få med flere. Muligheten til å delta på aktiviteter med et annet faglig innhold enn det vi ellers har anledning til å tilby, og at det er gratis, gjør  dette til et inkluderende mangfoldsprosjekt. Det å møte barn fra andre områder i bydelen, men også å få være på Rommen scene og lære om tekniske elementer som lyd og lys er veldig verdifullt. Hvis bare noen få får øynene opp for at dette også kan være en mulighet i livet, så er det i seg selv veldig betydningsfullt, sier Haugenes.

Bydelsordfører i bydel Stovner og leder i bydelsutvalget, Rashid Nawaz (Ap), har fulgt teaterets arbeid ved Rommen scene fra starten.
– Det er positivt at folk kommer fra andre deler av byen til Stovner for å gå på teater, men det er som regel ikke mange unge folk fra bydelen i salen når jeg selv har vært på forestillinger på Rommen scene. Det kreves mye målrettet arbeid for å få ungdom til å delta. Men kunst og kultur kan forebygge utenforskap og urolige ungdomsmiljøer, og det er stort potensial og mange muligheter med en arena som Rommen scene, mener han.

Helt i startgropa

«Dei skal komme fordi dei føler at teateret både omfamnar og utfordrar dei. Dei skal komme for å oppleve historiene, for kunstnariske erfaringar. Men også for å oppdage at det er moglegheiter i teateret som strekker seg forbi scenen,» sa kunstnerisk leder Belinda Braza, for tiden i barselpermisjon, i et intervju i teatrets årsmelding for 2021.

Prosjekter som Spire-programmet for kvinnelige regi-talenter med minoritetsbakgrunn, samt kurset «Gnist» i lys, lyd og scenografi, ble gjennomført i 2022, for å tilby teatret som vekstarena. En rekke andre tiltak har vært planlagt, men foreløpig ikke blitt realisert, som et program for unge kritikerstemmer, ungdomsteaterkompaniet, samt den treårige satsningen «Talent Rommen», som i 2022 ble tildelt 150.000 kroner fra Sparebankstiftelsen.

– Talent Rommen er et omfattende flerårig prosjekt som vi er avhengig av eksterne midler for å gjennomføre. Vi har hatt god dialog med potensielle partnere, men per dags dato har vi ikke fått innvilget nødvendig støtte. Noe av det viktigste arbeidet vi har gjort med prosjektet i Groruddalen har vært å senke skepsis og eksisterende terskler for å oppsøke teatret, og å forsøke å bygge broer som minsker geografisk, språklig, kulturell og kunstnerisk avstand. Samtidig er vi helt i startgropen av dette omfattende og tidkrevende arbeidet, og vi anerkjenner at vi kun har skrapt på overflaten av et spennende potensial både kunstnerisk og publikumsmessig. 2024 har vært et overgangs-år med teatersjef-bytte. Det er også ny teatersjef som vil få mulighet til å redefinere hva hun ønsker at satsingen i Groruddalen skal være og hvordan den skal driftes. Det gleder jeg meg til å følge videre, skriver Braza i en e-post til Periskop.

Å kjenne seg igjen

Ved Raven Romsås viser Shuayb M. Yassin til effekten av at rap-artist og dramatiker Don Martin pleier å stikke innom fritidsklubben og snakke med ungdommene om bydelen deres.

– Selv om Don Martin tilhører en annen generasjon, så snakker han til ungdommene på deres premisser slik at de kommer på det samme sporet og har noe til felles. Da er det også lettere å få dem med på å se en teaterforestiling som han er med i. Deltakelse og interesse er basert på at de kjenner seg igjen i noe. Det handler mye om tillit, ved at voksenpersoner over tid kan bygge relasjoner og skape en bra gruppedynamikk. Med en gang ungdommene får en relasjon og større eierskap gjennom noe som blir mer integrert i deres eget liv, så blir det noe helt annet. Da kan det ene føre til det andre og bli en døråpner inn i kulturlivet, mener den erfarne fritidsklubblederen.

Don Martin selv har som komponist, skuespiller og manusforfatter stått bak flere publikumsvinnere som har nådd både ungdom og teatrets egen målsetning om å utvikle nye stemmer fra området, som braksuksessen Blokk til blokk – den eneste som har vært spilt på samtlige av teatrets scener, ved siden av Svein Tindbergs Abrahams barn. Forestillingen ble tildelt Oslo kommunes kunstnerpris og Ungdom og fritids ærespris i 2019. Blokk til blokk ble spilt nærmere 100 ganger, inkludert en Riksteater-turne som ble forkortet grunnet covid-nedstengning, ifølge Nasjonalt Scenekunstarkiv.

Hip hop-pioneren fra Romsås var også vert for teatrets talkshow ved Rommen scene, og han er ikke i tvil om hva som skal til for å skape teaterinteresse blant ungdom i Groruddalen:

– Det handler om at du blir sugd inn i det fordi du kjenner deg igjen. Men hvis møtet med teatret isteden handler om at du føler deg utafor også der og ikke «kan» kodene, kan du bare glemme å få ungdommene med deg videre. Hvis teatret vil trekke til seg et nytt publikum, er det teatret som må tilpasse seg de nye miljøene og ikke motsatt. Når de prøver å gjøre det omvendt, virker det bare avskrekkende og helt mot sin hensikt, det har jeg sett flere ganger, sier rap-artisten.

Evne til å lytte

Selv var Don Martin «veldig skeptisk til teater» da Cici Henriksen og Hedda Sandvig i SPKRBOX først inviterte ham til å være med og utvikle oppveksthistorien Blokk til blokk, sammen med rapperne Felipe «Fela» Orellana og Jonathan Castro fra Haugenstua.

I dag gir han æren for prosjekter som har skapt teaterinteresse blant barn og unge i Groruddalen til den frie scenekunstorganisasjonen, som fylte ti år i 2024. De har stått bak en rekke publikumssuksesser for institusjonsteatrene med utgangspunkt i hip hop-kultur og teater som kulturell klassekamp, deriblant også Korte år, lange dager av Samir Madad og Kingsford Siayors Superkid.

– Cici (Henriksen) og Hedda (Sandvig) i SPKRBOX har en suveren evne til å lytte til folk og miljøene som historiene kommer fra på en autentisk måte som får frem kjernen i det hele og samtidig kommuniserer så bra med andre enn dem det handler om. Derfor traff Blokk til blokk 15 år gamle kids fra Stovner like mye som kultureliten fra andre deler av byen. Linje 5 fikk terningkast 6 på forsiden av Aftenposten, men en av de beste «anmeldelsene» jeg noensinne har fått, var fra en ung gutt som garantert aldri hadde vært i teatret før. Han kom gående mot oss etter forestillingen og eyeballa meg totalt, men da han gikk forbi, snudde han seg bare og sa: «Jeg liker at dere snakker om rasisme og sånn». Det var helt rått. Jeg kunne spilt den forestillingen herfra til helvete og rydda kalenderen for alt annet nettopp fordi den funka så bra for ungdommer som aldri hadde vært i teatret før, sier Romsås-rapperen til Periskop.

SPKRBOX valgte å gå ut av gruppa som utgjorde kunstnerisk råd for Det Norske Teatret ved Rommen etter ett år.

– Selv om vi når frem til mange flere ved å spille på de store scenene, er det også lett å drukne litt i en så stor maskin som et institusjonsteater er. Vi digga å jobbe med Belinda, og hvis vi kunne ha samla en gjeng som brenner for det samme, som hadde fått fritt kunstnerisk mandat og bra budsjett på Rommen scene i et noe lengre tidsperspektiv, så hadde det vært sykt stas. Målet for SPKRBOX har vært å lage en svingdør inn og ut av de større institusjonsteatrene ved å få folk til å møtes og generere andre typer samarbeid. I det frie feltet kan ting skje raskere, og jeg tenker at de store teatrene trenger hjelp der. Det er grenser for hvor mange seminarer man kan ha om mangfold og nye publikumsgrupper, man må først og fremst gjøre noe, sier regissør Cici Henriksen.

Effektivt og kraftfullt

Don Martin beskriver Rommen-forestillingen Best (2019-2021), laget i samarbeid med Stovner bokseklubb, som et forbilde for hvordan teatret kan spille en viktig rolle for unge menneskers liv i Groruddalen. SPKRBOX tok initiativ til prosjektet sammen med Belinda Braza, og forestillingen ble utviklet sammen med ni ungdommer i bokseklubben og boksetreneren deres – slampoet, skuespiller og barnevernspedagog Hina Zaidi.

– Best formidla så effektivt dette med utenforskap og tilhørighet, som også Blokk til blokk handler om. Hvordan du ser på deg selv og oppfatter din posisjon i verden har veldig mye å si i forhold til hvem du blir. Der kan teatret spille en viktig rolle for unge folk og kommunisere mer effektivt enn mye annet fordi det foregår live. I teatret er det mindre å kamuflere seg bak enn på en konsert, folk sitter stille og følger med, sier Don Martin.

Ifølge Zaidi førte Best til at ungdommene ved Stovner bokseklubb fortsatte med skuespill-relatert arbeid.

– Før vi begynte med Best var de ikke klar over at teater er noe man kan holde på med. Men etterpå har nesten alle som var med, fortsatt med det – noen ved teaterskolen Nordic Black Xpress, andre har vært med på spillefilmprosjekter og kortfilmer, og de vil gjerne lage en oppfølger til Best. Det ga mersmak, trygghet og selvtillit. Når teatret som uttrykksform først treffer, så er det veldig kraftfullt, mener Zaidi.

Det har mye å si hvordan ungdommene blir møtt, forteller hun:

– Det var helt avgjørende at Cici, Hedda og Belinda kom til bokseklubben, trente med oss og brukte god tid på å bli kjent og å høre på hva ungdommene selv var opptatt av. Det skapte en trygghet som gjorde at de turte å åpne seg. At de fortalte sine historier rett fra levra, gjorde at publikum kjente seg igjen og plutselig følte seg hjemme i teatret. Jeg tror at den måten å jobbe på skapte en genuin ærlighet som gjør at forestillingen også traff publikummere som ikke er en del av den samme virkeligheten på Stovner, sier den samfunnsengasjerte skuespilleren.

Hvem har mikrofonen?

Cici Henriksen beskriver suksess-oppskriften til SPKRBOX slik:

– Det handler om hvem som eier historiene, og at arbeidet helt fra starten av må komme fra et ærlig og ekte sted og et brennende ønske om å nå ungdom. De som eier historiene har alltid siste ordet i prosessene våre, for de kjenner sin egen fortelling, nyansene og perspektivet. Hvis noen prøver å nå ungdom i Groruddalen bare ved å caste noen melaninrike skuespillere og drysse litt rap på toppen, avslører ungdommene det lett som et falskt frieri, sier Henriksen.

Hun understreker hvor viktig det er å se kropper som sin egen på scenen, men at det er like viktig at man som publikummer føler seg hjemme i innholdet. Mye ligger i nyansene, hvem som forteller og perspektivet det fortelles fra, sier hun til Periskop.

– Da vi lagde Blokk til blokk, siktet vi oss inn på at vennene som Jonathan, Felipe og Martin vokste opp med skulle like det, og håpet at ungdommer med like mye lopper i blodet også ville relatere seg til det, sier hun og fortsetter:

– Vi var ganske redde for hva kritikere og teaterfolk ville si, for vi valgte en dramaturgi som var ganske rett frem, men vi bestemte oss for ikke å fri til scenekunsteliten, og for å våge å stå i det. Det skal være plass til mange forskjellige uttrykk i teatret, men vi har helt klart mye å gå på når det gjelder å utnytte live-aspektet bedre. Kontakten med publikum er vår «superpower». Der lærte jeg utrolig mye av Martin, Felipe og Jonathan fordi de har drevet med konsert og ikke er vant til den avstanden til publikum som vi kaller «den fjerde veggen» i teatret, forteller Henriksen.

Artikkelen fortsetter etter annonsene. 

Krever tålmodighet

Også sosionom Lina Maria Karlsen har sittet i kunstnerisk råd for Det Norske Teatrets groruddalsatsning. Hun har i mange år jobbet som leder for ulike fritidsklubber i Alna bydel og vært representant for SV i bydel Grorud. Hun mener at kontinuerlig innsats over tid er avgjørende for å lykkes med å nå drabantbyungdommen.

– Belinda Braza er genuint opptatt av medvirkning, noe som er helt nødvendig for å kunne utvikle teaterinteresse og deltakelse blant barn og unge i Groruddalen. Men medvirkning er en tidkrevende prosess som krever masse tålmodighet og tilstedeværelse over lang tid, og ikke bare stunt som kommer og går. Det er kanskje en litt banal sammenlikning, men Karpe klarer å fylle Spektrum mange ganger nettopp fordi de har jobbet frem en relasjon til en enormt hengiven fan-skare ved å turnere helt gratis til landets fritidsklubber gjennom mange år, mener Karlsen, som inntil nylig var produsent for kunstnerplattformen Dáiddadállu i Kautokeino.

Hun peker på hvordan kunstinstitusjoner, også i samisk sammenheng, ofte mottar midler til å drive inkluderingsarbeid i kraft av at de er store, uten at de nødvendigvis har kompetansen og nettverket som skal til for å løse oppgaven.

– Selv om intensjonene er gode, har de store institusjonene et helt annet blikk på hva som vil treffe publikum. Jeg tror det er nødvendig å slippe kontrollen og redaktøransvaret litt når det gjelder hva som får slippe til på en teaterscene, og tenke mer på den langsiktige prosessen enn på raske resultater. For å få til det, må man tørre å gi rom for at kunst kan være noe annet for minoriteter enn for majoritetskulturen. Hvis ungdommene i Groruddalen kunne opplevd teater som en måte å uttrykke seg på om samfunnsstrukturer, levekår og forhold som de selv føler på kroppen hver dag, tror jeg det ville kunne nå frem til og føles relevant for mange flere, avslutter Lina Maria Karlsen.