Referat fra et pappverksted

Arbeidsdagen min, i akkurat denne rekonstruksjonen, begynner slik: En haug med barn detter inn av døra og kaster fra seg sko, jakker og sekker i det ene hjørnet av rommet. Det eneste jeg vet om dem er at de er ni år og hvilken skole de kommer fra. Jeg tenker umiddelbart at de ser veldig små ut, kan de være enda yngre enn ni? Har jeg lagt opp til et opplegg som de kan få til? Som de synes er gøy, eller blir det for vanskelig? Umulig å si ettersom alder bare er et tall, ikke sant? Et barn på ni år er jo veldig forskjellig fra et annet barn på ni år. Jeg velger å tro på meg selv og opplegget. Dette blir bra.

– Hei! Jeg heter Jennie, og sammen med meg og min kollega her skal vi lage en hel leilighet i papp! Kjøkken, stue, bad, alle rommene, med bare tape, papp og papir. Og stort! Sånn at dere kunne bodd der selv, sier jeg.

– Og fordi vi er på Munchmuseet – har noen vært her før, nei? – skal vi først se på noen av bildene til gamle Edvard og snakke litt om rommene som vi kan se der. Det vi skal begynne med i dag er nemlig å male masse ulike mønster som vi skal bruke til tapet og putetrekk og gulvtepper og masse greier i papphuset vårt. Og når vi ser på disse slidesene jeg har valgt ut, hva tror dere rommene i bildene forteller om karakterenes følelser? Hva slags mønster har tapetet, hvordan er teppene malt? Er det ikke som om at det ikke bare er han fyren der som er sjalu, men også hele rommet rundt han?

Barna er først mest opptatt av et bilde av et par som kysser og der damen har rødt hår. De mener at hun kanskje er meg. De spør om Munch er faren min. Barna vet ikke hva det vil si at noe er et mønster, og de har ikke vært borte i konseptet tapet. Dette har jeg ikke tatt høyde for i powerpointen, og jeg legger i vei med en litt for lang forklaring og ser at jeg mister første rad. De tenker fortsatt på den kyssinga. Pluss at det er nakne barn på det store bildet som henger på den ene sideveggen i rommet vi sitter i. En av dem vil snakke om sikkerhetskontrollen som de måtte gjennom på vei inn i museet. Er det for at ikke folk skal ha med bomber inn? Dette etterfulgt av en lang diskusjon om ulike måter å smugle ut malerier på.

Fyll hele arket!

Vi kommer oss ned i klasserommet der vi skal male. Jeg gjentar det der med tapet og mønster. Det er ikke så enkelt å skjønne. Jeg og min kunstlærerkollega får med oss de voksne fra AKS som er med barna, og vi maler tapet alle sammen. Det blir mye hjerter, blomster, litt brun gusj, og noe mønster. Og et brennende kors. Vi fyller så mye vi klarer av alt det hvite papiret vi har rullet utover gulvet.

– Fyll hele arket, roper jeg, mange ganger, det er som et ekko fra min egen barndom. – Vi skal lage våre egne tepper og gardiner av dette, ikke tenk på at det skal blir så pent, bare gjør det stort!

Noen har skjønt det. Andre har fått maling på genseren, som var ny.

Mens vi maler, forteller barna meg om sine egne rom. Rommet sitt hos pappa. At de har blomster på skrivebordet. Ikke så mange bilder på veggen kanskje, men rosa vegger. En køyeseng der søsteren ligger nederst og de på toppen.

Soverom, kjøkken og bad

Neste gang vi møtes skal vi begynne på rommene og må dele inn i grupper. Noen jenter begynner å gråte og melder seg ut fordi de ikke fikk lage soverom, men kjøkken. Bortsett fra disse vil nesten alle lage gaming-rom. Jeg får presset noen over på stue, det er jo litt gaming der og. Og når jeg sier at badegruppa trenger en do, så får jeg med tre frivillige. Jeg kjenner at jeg kanskje favoriserer gruppa bad bittelitt. Jeg lager en bæsj som kan ligge oppe i doskålen. Det blir bra.

Mange trenger hjelp med tapen. Den er vanskelig å få løs. Det er kanskje faktisk det jeg alltid bruker mest tid på hver gang jeg har et verksted. Å få løs tapen. De klipper av små, små biter med tape, og jeg sier at de gjerne må bruke litt mer av gangen så sitter ting bedre fast. Og at de kan bruke tennene for å bite av, eller faktisk rive av om det er papirtape. De ser på meg, nesten litt brydd som om jeg var gal.

Papiret vil de heller ikke rive, men klippe. Selv om klipping jo er litt vanskelig med de små barnesaksene. Vi voksne har tapetkniver i lomma for å skjære papp der det trengs mer finesse. En av jentene klarer på magisk vis å snike den til seg gjentatte ganger. Vi blir enige om at hun kan få skjære litt, under tilsyn. Kniven er farlig! Holde dere unna kniven! Jeg messer som en annen Pappa Åberg. Ingen skjærer seg, men en gutt blir fengslet og tapet fast inne i en pappeske.

Små kunstnere – store verk

Det er vanskelig å lage store ting. De mister balansen og faller. Kjøkkenbordet er ganske skrått, og stolene halvparten så store som de skulle vært, men gruppa finner ut at der kan babyene sitte. Jentene har sluttet å gråte og heller laget kjøleskap med hyller og håndtak. Snart kommer det kanskje noe mat inne i det også. Møblene produseres på løpende bånd i stup-og-skyt-metoden, så det blir en del skakke stoler og skap i starten. Men de ER store! Passe for noen på ni år.

Vi voksne svetter og skjærer papp. Taper og klipper. Barna snakker om hvilke pappbiter som er «braest» for stolbein, og bordplater. Og den store haugen med resirkulerte esker og pappbiter minker raskere enn forventet. De beste bitene kommer fra emballasjen til et Ikea-kjøkken, der er det mye gull.

Alle vil legge seg i pappsenga, og de er litt skuffa for at det ikke går. Den har fått dyne og pute med fyll og malte mønstre. Badet har dusjforheng og malerier på veggene. Når vi skal pakke sammen for dagen er barna bekymret for tingene sine og om jeg kommer til å huske hvem som eide hva, og om det vil stå her til neste gang. Jeg sverger at jeg skal passe på dem i mellomlagringsfasen. (Neste gang skal det vise seg at det mangler en helt essensiell kontroller til en Nintendo Switch, i papp, og jeg får skylda.)

Den aller siste gangen vi skal møtes har vi vi invitert foreldrene på kjeks og eplejuice. Barna er stolte, og de lurer på om vi kommer til å kaste det de har laget. Jeg lyver og sier at det skal vi ikke. Jeg skulle ønske vi kunne hatt en permanent papp-utstilling her og er ganske stolt selv av resultatet.

Resultater som de kommer

Disse verkstedene er noe jeg jobber med ved siden av min egen praksis som kunstner. Det er det nærmeste jeg kommer en vanlig jobb, samtidig som jeg ikke har et eneste vekttall i pedagogikk. Men det er ikke noen grunn til å behandle barn så veldig annerledes enn voksne når det kommer til prosjektbasert arbeid som dette. For meg handler det om å fokusere på selve prosessen, og å ta resultatene som de kommer. Ikke for det, teknikk og metode kan føre til gode ting, men jeg vil at barna selv skal få erfare hvordan materialene oppfører seg når de krølles, rulles, skjæres, rives og brettes. Jeg sitter ikke på noen fasit for hvilken oppskrift som er den absolutt beste for å lage en stol i papp. Mest sannsynlig finnes det veldig mange ulike løsninger på nettopp det. Og disse finner en ved å prøve ut materialene som er til rådighet på alle de tenkelige måter som en kan.

Vi kalte dette verkstedet for Gjør det stort!. Tittelen gjenspeiler mye av det jeg er opptatt av i møtet med barn og ungdom. Dette med formater som overskrider det håndterlige og som går langt utover grensene til A4-arket. Når en jobber stort mister en litt kontroll, og det kan være bra. Da må vi jobbe fysisk, og kroppen møter motstand fra materialene. Det vi lager overskrider adjektiver som pent eller stygt fordi det uansett blir til noe annet enn et objekt som kan settes på hylla på rommet. De store prosjektene handler om å virkeliggjøre en ide der utfallet av arbeidet er ukjent. Å gjøre noe som ikke har vært gjort før på akkurat denne måten.

Jeg tror det åpnes opp for noen nye forbindelser mellom hjernen og kroppen når vi lager store objekter. Det kan gi en følelse av mestring som smitter over på andre ting. Og det er vanskelig å lage dette store alene. Vi trenger hjelp av andre i gruppa til å holde veggene oppe når vi taper dem sammen i hjørnene. Det blir et felles eierskap når alt er ferdig. Og søpla fra papirsorteringen er på magisk vis blitt til en egen verden som det går an å krype inn i.

Gutten fra baderomsgruppa kunne ikke skilles fra dassen sin, så han satte den på hodet som en hatt og bar den hjem til Gamlebyen.