«Regndråpeborna»: Oppfinnsom og leken musikk med tøysete tekster i sentrum

Syklende snegler, forfengelige fluer og et skjegg som må sys fast så det ikke blåser bort. Alt dette og mer til dukker opp på Regndråpeborna, Sigrid Moldestads første barneplate.

Sammen med Regndråpeorkesteret – bestående av Sondre Meisfjord, Jørgen Sandvik og Kåre Opheim – har hun tonesatt dikt av Jan-Magnus Bruheim (1914-1988) med stor lekenhet og musikalsk variasjon.

Spontanitet

Prosjektet så først dagens lys under tittelen Regndråpeborna og andre dyr, som en bestilling til Førdefestivalen 2022, i samarbeid med Vossajazz og barnebokfestivalen Falturiltu. Dyr og natur spiller også en vesentlig rolle i flere av sangene.

Åpningslåta «Bekken syng» setter an en rolig grunnstemning. Teksten, om bekken som renner og klukker av gårde selv om ingen stopper og lytter til den, har noe filosofisk undrende over seg. Det passer fint til spontaniteten i Moldestad og Rengdråpeorkesterets nærmest improviserende melodi og akkompagnement. Musikken går nærmest sømløst over i «Mauren», med tekst hentet fra diktet «Ynskje». Her trår musikerne til med fele og sjarmerende, så vidt ustemt mandolin. Lydverdenen blir gradvis utvidet med nye klanger og instrumenter, men det skjer gradvis og uten hastverk.

Fantastisk formidling

I pressematerialet rundt denne utgivelsen har Moldestad snakket om hvordan dette er «[k]anskje noko av det skumleste eg har gjort», og det er lett å skjønne hvorfor. Selv om det absolutt ligger musikalitet og lekenhet i tekstene til Bruheim, er det dikt som mange har et nært forhold til. Likevel klarer hun og Regndråpeorkesteret å løfte frem tekstene gjennom musikken, og det er formidlingen av disse som står i sentrum. Instrumenteringen – variert, men gjennomsiktig – og melodiene – på samme tid fortellende og fengende – bygger opp om tekstene fremfor å overskygge dem.

Moldestad har gjennom flere album for voksne etablert seg som en viktig artist i krysningspunktet mellom folkemusikk, pop og visesang. Tekstene står ofte i sentrum, og hennes tekstformidling er også det helt sentrale på Regndråpeborna. I «Liten gut fortel» synger hun med stor nyanserikdom og sårbarhet om hvordan andres bemerkninger kan påvirke en selv. Når alle sier at gutten er «tverr / og lei og vrang / og sky og skjerr», så må det jo stemme. Heldigvis blir humøret bedre og tilværelsen lettere når han får høre at «han er så grei / og god ein gut.»

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Tøysete tekster med stor innlevelse

Samtidig som det er tydelig at Moldestad og Regndråpeorkesteret stoler på tekstene, er det også plass til mye musikalsk lek og kreativitet. På «Den fine fluga» – ett av mine favorittspor på albumet – går den folkemusikkinspirerte, nærmest barneregleaktige melodien, fluelyder og kontrabasspill opp i en høyere enhet.

Albumet er på sitt aller beste når det er på sitt mest fjollete og oppfinnsomme, som i «Snigla som sykla»: Når en snegle faller på sykkelen, kommer den på at det letteste jo bare er å få haik på jakken til en annen syklist. Den tøysete teksten synges med stor innlevelse og fortellerglede og et refreng som sykler seg rett inn i mellomøret og ikke slipper taket.

På Regndråpeborna klarer Moldestad og Regndråpeorkesteret å gjøre om hver sang til sitt eget musikalske univers. Den klanglige variasjonen er stor, samtidig som albumet føles som en helhet. Først og fremst er det fordi Bruheims underfundige, såre og av og til forferdelig tøysete tekster får stå så sentralt. Den musikalske tilnærmingen tar tekstene på alvor, og med det også lytteren.