Reisebrev fra Kristiansund og Kulturtankens årskonferanse: How to kiss?

«Nå kan dere legge vekk pikk- og fittetegningene, for vi har fått besøk av forfatter Tyra Teodora Tronstad».

På gyngende grunn

Forfatter Tyra Teodora Tronstad kickstarter Kulturtankens årskonferanse med et talende bilde av en døråpningssituasjon til et klasserom, hvor egentlig hva som helst kan skje. Flere i konferansesalen kikker seg litt rådvill rundt, noen fniser mens andre ler høyt. Ingen tvil om at Tronstad evner å sparke til salen med sitt åpningsessay om et turnerende DKS-forfatterliv.

– En gang var det en selvfølge at bøker hadde en plass i klasserommet, fortsetter Tronstad fra scenen. For det finnes jo en kjerne i skolen om at elevene skal lære seg å lese. Men, i denne skjermens tidsalder, rokker Tronstad til kjernen, og til hennes rolle som litteraturformidler gjennom DKS – et spørsmål hun først stilte i Periskop tidligere i høst.

– Vi befinner oss på gyngende grunn, sier Tronstad og etterlater hele årskonferansen på usikker grunn, for hva om boken og kunsten ikke finner sin plass hos de unge i skjermens tidssaler, hva da? Og vi er bare i starten av en todagers lang konferanse.

Press & stress

Konferansen stuper rett inn i de unges vaner og psyke. For hvordan står det egentlig til med dagens ungdomsgenerasjon? Et relevant spørsmål for både turnerende forfattere og alle andre DKS-aktører, institusjoner og Kulturtank-apparat som fyller Kulturfabrikken i Kristiansund denne dagen.

Krig i Europa, klimarapporter, korona, abortsaken i USA, prisøkning, lærerstreik, boligmarked som virker håpløst … Vilde Vågsland fra Opinion gir innsyn i UNG23-rapporten, og ramser opp et antall hendelser som har hatt betydning for de unge den seneste tiden. En bekymringsliste som uroer langt flere enn sarte ungdomssjeler. Opinion har også fanget opp en ny tendens; fra å ha et bekymringsblikk som ser innover i seg selv, vender nå flere unge sin uro utover: hele 66% av våre ungdommer bekymrer seg for økte priser mens 56% har tankene vendt mot krigen. På tredjeplass troner miljø og klima.

Måleapparatene fanger også en tendens til klima-apati blandet med frykt, sinne og sorg som påvirker tilliten til myndighetene. En endring som bør få alle advarselslamper til å blinke, ikke bare i en konferansesal på en bryggekant i Kristiansund. For hvis tillit står på spill, hva da? Når du spør de unge om deres hjertesak, troner mental helse øverst, og spør du dem selv om hva som kjennetegner dagens unge, er det press og stress – og foreldre som forteller at de kan bli hva de vil, bare de jobber hardt nok.

Comeback for bøker

Men hva liker de unge å drive på med når de har fri? Fem på topp favoritt-fritidsaktiviteter er film og serier, musikk, gaming, matlaging og styrketrening – og fra scenen blir det denne sene ettermiddagen fremhevet: gaming er ikke bare for gutter! Fra 2019 til 2022 er tallet av jenter som gamer økt fra 12- til 22%. «Bak skjermen har ikke utseende noe å si», uttaler gaming-jentene – men kanskje overraskende for denne salens deltakere, listes også kunst opp som en populær interesse, og spesielt blir kunstinteressen synlig i sosiale medier hvor 1 av 5 følger kunstinnhold på Insta og TikTok.

Nok en overraskende trend serveres publikum i salen: bøker og litteratur har fått et oppsving – noe som bør glede alle som er bekymret for leselyst og lesemotivasjon i dagens klasserom. Skylden for hele bok-oppsvinget får BookTook – den digitale verdensomspennende bokklubben med 90 milliarder visninger.

How to kiss …

Et videre innblikk i de unges medievaner byr ikke på store overraskelser: FB er for gamliser, mens TikTok er blitt de unges viktigste søkemotor, herfra kan alt utforskes: How to kiss, how to make money … Kjennetegn ved de unges medievaner er hvordan den virtuelle verden smelter sammen med den fysiske, noe som også blir synlig i kunstinnholdet som deles.

Så hva er det egentlig som står på spill for dagens unge? De tar sin psykiske helse på alvor – og søker å bli ivaretatt, et behov som også gjelder for deres fremtidige arbeidsgivere, og de trenger optimisme og lyspunkter. Derfor søker de unge også nå mer humor og underholdning.

Diktatorbarn & følerier

I ekspressfart, og uten tid til tissepauser, forsetter konferansen og vi tar en snarvisitt innom blant annet Harpefoss skulemusikk som har innført inkluderingsveiledere og som opplever at barn som normalt faller utenfor musikkorps-miljøet blir fanget opp. Flere konkrete tips til inkluderingsarbeid blir servert, til nytte for også andre enn skolekorps, som å hente barna hjemme hos dem selv og følge dem til aktiviteten.

Neste stopp er diktatorbarnet. Har vi forvandlet vår tids barn til små keisere? Går medvirkning og medbestemmelse på voksenlivet løs? Med henvisning til barneboken, «Diktatoren» av Ulf Stark, bærer det løs. Historiker Ellen Schrumpf tar oss med på en reise til den gang fedre var på jobb, mor hjemmeværende og barna levde sitt liv utendørs – frie, ukontrollerte og ville. I dag er idealet nærhet, følelser og identitet. – Vi har fått en overgang fra et spontant barn som utfolder seg på naturgitte arenaer til et gjennomregulert og overvåket barna, sier historikeren og løfter frem forsterkende effekter på fremveksten av et diktatorisk barn, som Pisaundersøkelser og reform 94 – alt iscenesatt for å pushe barna til å bli vinnere, avslutter historikeren før psykologspesialist Arve Bjelland Grov fortsetter i følelsessporet.

– Vi sier ikke lenger kutt ut! Nei, nå skal vi gjengjelde barnet med å si: nå ser jeg at du er sint. Bjelland Grov kaller det et paradigmeskifte i foreldreskapet: fra oppfattelsen av man ikke skal snakke om følelser til at det hele handler om barnets følerier – og som resulterer i voksne som har mistet kompasset. – Mange foreldre jeg møter venter på at barna har lyst til å gjøre lekser og lyst til å spise middag. Men, barn er ikke laget for å ta store avgjørelser, de lever her og nå, sier psykologen og skaper gjenklang i salen.

Tatt kvelden

Dag 1 av konferanse damper videre, fremdeles uten tissepauser, og vi tar en tur innom både barnepanelet i Trondheim og Film: Ung ytring før dagen avrundes med en «Ikke spør om D(KS)et», en NRK-kopi, hvor et panel trekker urovekkende spørsmål fra en hatt mest for underholdningens skyld – og til sist og altfor sent på kveld får vi (endelig) møte unge utøvere som med energioverskudd inntar scenen med rocketeatret «Fra småby til Wembley» – men, da har dessverre over halvparten av konferansesalen tatt kvelden.

En utflytende verden

Dag 2 av ekspresskonferansen settes i gang, for mye skal nås å si innen deltakerne forlater Kulturfabrikken. Nå sitter vi litt løsere på rekke og rad, noe som gir mer fleksibilitet, i hvert fall i forhold til dobesøk. Og vi starter i de unges digitale verden hvor grensene mellom det fysiske  og virtuelle, det private og det offentlige er utflytende. Mye av det som presenteres fra scenen er hørt før, men vi hefter oss med et element i «generasjon digital» som kan bidra til å oppheve en klasseinndelt kunstdeltagelse: for det er ikke lenger slik at kunstinteressen går i arv. Det digitale barnet får direkte møter med kulturuttrykk uten å ha de voksne som sporsettere – og disse preferansene tar de med seg inn i voksen verden.

Medvirkning som gir ny innsikt 

I løpet av formiddagen er vi vidt omkring og får innblikk i engasjerende DKS-produksjoner fra hele landet. Både den nye ungdomsklubben i Kristiansund og et digitalt filmprosjekt på Atlantis videregående skole løfter frem konferansens mantra: de unge er opptatt av medvirkning og deltagelse – og kunsten har et iboende verktøy for de unge til å uttrykke seg – for nettopp dialog og medvirkning er kunstens naturlige egenskap.

En form for medvirkning er også Kulturtankens nye pilot med roboten Undre – et digitalt responderende spørreskjema hvor elevene kan fylle inn sine tilbakemeldinger i møte med DKS-produksjoner. Endelig skal elevenes DKS-møter evalueres med et digitalt refleksjonsverktøy som kobler lærerplan til kunst og kultur-opplevelser. Inntil nå sitter Kulturtanken på 6000 utfylte spørreskjema, og Periskop ønsker å følge dette sporet opp senere.

– Vi må ha god forankring i skolen

I lunsjpausen får Periskop en samtale Kulturtankens direktør, Øystein Strand, som løfter frem en konferanse som bærer preg av nasjonalt samarbeid mellom stat, fylke og kommune.

Har dere i Kulturtanken fått nye tanker om hvordan dere fremover kan engasjere de unge?

– Ja, og jeg håper at vi har fått frem betydningen av at vi må lære målgruppen å kjenne. Både historikeren og psykologen gav oss interessante generasjonsperspektiver. Men, vi er også bevisste i DKS på at vi ikke bare skal gi de unge det de vil ha, for vi ønsker også å gi dem noe som de ikke tror de vil ha, og gjerne noe som de ikke liker eller opplever som provoserende. For det er kunstopplevelse det også. Skal man lykkes med DKS ut fra et slikt perspektiv, er det viktig å få til god forankring i skolen. Hvor vellykket DKS er avhenger av samtalen både i forkant og etterkant, og at de unge lærer at de også kan være kritiske.

Hvordan kan dere bedre tilrettelegge for en sterkere skoleforankring?

– Her ligger jo kjerneoppdraget til Kulturtanken: å legge til rette for et reelt felles eierskap med skolesektoren. Jeg mener ikke at kunstnere skal bli pedagoger, eller at kunsten skal pedagogiseres, men at det er viktig at læreren ser verdien av DKS. For å oppnå det må vi fra kunst- og kultursektoren også kunne se lærerens perspektiv og ha respekt for fagkompetansen og oppdraget som lærerne har. Jeg pleier å si at der er to knapphetsfaktorer i DKS – den ene er penger og den andre er tid og rom i skolen. DKS er det viktigste kulturpolitiske-tiltaket vi har med tanke på å nå alle, da vi har en legitim plass i skolen som ingen andre har, sier Strand som i løpet av lunsjpausen ikke kan uttale seg om det blir flere eller færre skolemøter pr. elev i tiden fremover, til tross for at regjeringen har en målsetning om å styrke DKS. Et overskudd fra støtteordningen til tippemidlene er nemlig avgjørende. Og den avgjørelsen faller først i april.

Saken fortsetter etter bildene.

Medvirkning?

Med ett er det hele over. En årskonferanse på speed – hvor foredrag, innlegg, panelsamtaler og videoinnslag har fulgt hverandre tett, noe mer relevant enn andre. Og hvor fokus på medvirkning har kommet til syne på ulike måter, mest direkte i presentasjonen av kunstproduksjoner, men også gjennom bilde av diktator-generasjonen hvor medvirkning kan leses som grader av hvor mye man makter å imøtekomme deres følelsesliv. Men, gjennom hele årskonferansen har medvirkning fra selve salen ikke blitt ivaretatt. Dialogen mellom sal og scene har vært helt fraværende – for ikke på noe tidspunkt ble det blitt lagt opp til spørsmål og perspektiver fra deltakerne selv.

Medvirkningen fra salen ble i stedet overlatt til anonymiserte spørsmål trukket opp fra en hatt. Vi ble alle sittende som passive tilskuer til en konferanse som skulle handle om nettopp medvirkning og deling av perspektiver. Kanskje ble medvirkningskvoten brukt opp på grubleseminaret som skjedde i forkant av selve konferansen, det vet kun de som var til stede her.

Som på de fleste andre konferander, er det suksess-historiene som blir feiret. Opplevelser som er skjellsettende og som får håret til å reise seg, dras frem, også her. Hva med å tørre å dukke ned i det som ikke fungerer så godt; produksjoner som mislyktes, opplevelser som ikke gav ståpels? For det gir også perspektiver og nyttig innsikt. Et ærlig åpningsessay med Tronstad gav en unik anledning til det, men ble ikke utnyttet.

Blitt hjemme?

I alt tidspress ble det ikke tid til mingling og nettverksbygging – kanskje den viktigste grunnen til at de fysisk fremmøtte hadde tatt turen til Kristiansund i årets mørkeste tid. Når denne muligheten uteble, var det flere som stilte seg spørsmålet om de heller skulle ha fulgt konferansen via strømmetjenesten fra egen kontorstol? For kunne vi egentlig bare ha blitt der hjemme – og i en post-pandemitid dermed gått glipp av engasjementet fra scenen, gleden av å gripe mulighetene for å knytte nye kontakter i en matkø og opplevelsen av å ta del et fysisk nærværende fellesskap i en kultursal.

For i stedet for å søke digitalt etter livserfaringer, enten det gjelder how to kiss eller how to make money, er det gjennom tilstedeværelse i et fysisk rom ny læring fester seg best og lengst. Tross alt.