Resirkulert klovneri

Ron er iført mørkeblå dress med sjokkrosa skjorte og sokker (samt skolisser i samme farge), og Rem er iført lyseblå dress – med skjorte, sokker og skolisser i gult. Sistnevnte har også hatt, og ikke minst; kamera. I henhold til forestillingsbeskrivelsen er de nemlig fotojournalister.

Nå må jeg medgi at den yrkesbeskrivelsen fremstår nokså ullen her, og fungerer mest av alt som en knagg man kan henge tilværelsen deres på. Kort fortalt går forestillingen ut på at de to kollegaene og vennene ankommer en togstasjon. Mens de venter på toget, begynner de å pakke ut av koffertene og ta seg til rette på perrongen. Og det er denne ventetiden som utgjør forestillingen.

Sirkuselementer

Forestillingen har et sirkusbasert uttrykk, og regissør Ramesh Meyyappan har benyttet tryllekunster og klovneri som hovedelementer. Forestillingen innleder med en lengre sekvens hvor de leter etter togstasjonen – de ser på kart, er uenige om hvilken retning de skal ta og så videre. De forsvinner opp i publikum, og søker råd hos en ung tilskuer på første rad. Slik etableres Ron (Ronny Patrick Jacobsen) og Rem (Remi Roos) som to litt rotete typer, men av den harmløse og sjarmerende sorten.

Som bestevenner flest kjekler de en god del (samt lurer hverandre, med publikum som medsammensvorne) – men er også avhengige av hverandre. For å fylle ventetida på perrongen hentes den ene usannsynlige gjenstanden etter den andre opp av kofferten. Klappstoler, lampe, tørkestativ – til og med en blender og et dusjforheng trylles opp av koffertene til våre helter.

Stram visuell profil

Forestillingens styrke er dens liketilhet, den stramme visuelle profilen og utøvernes sjarmoffensiv overfor publikum. Fargekontrastene, både innenfor hvert enkelt kostyme og som kontraster til hverandre, er besnærende. Men forestillingen ville nok likevel hatt godt av en ytterligere forsterket visuell profil som ramme rundt den ellers nokså luftige handlingen. Utøverne benytter verken tale- eller tegnspråk, og forestillingen er slik tilgjengelig for alle. Det er utøvernes ansiktsuttrykk og kroppsspråk som gir oss den informasjonen vi trenger. Hvorvidt det er gjort med hensikt eller ei vet jeg ikke, men flere av illusjonstriksene avsløres i forestillingen. Avkledning av illusjonen kan være en effektiv strategi, men Rem & Ron benytter snarere illusjon som del av scenisk språk og er således ikke tjent med å avkle dette.

Lite materiale

Forestillingen inngår i lange tradisjoner med klovneri, så det at triksene de benytter er velbrukte, er ikke i seg selv et ankepunkt. Men forestillingen har ikke nok materiale til å forsvare de snaue 45 minuttene den varer, ei heller er triksene godt nok innøvd og presise nok til at forestillingen svinger.

Klovnens rolle er som regel et eneste langt publikumsfrieri, og barnepublikummet er gjerne svært takknemlige overfor sjangerens humor. Men klovnetradisjonen går langt tilbake i tid, med karakterene Pierrot og Harlequin fra Commedia dell’Arte som noen av de mer kjente typene. I tillegg til å være et fast innslag i programmet til omreisende sirkus, så har til og med fastfoodkjeden McDonald’s en klovn som sitt ’ansikt utad’, så det kommersielle aspektet ved sjangeren må sies å være både velkjent og utbredt.

På den andre siden finner du både teaterklovner og nysirkus (hvilket også ofte overlapper). De siste årene har kompaniet Cirkus Xanti gjestet både Oslo og Sandvika med en sirkuslandsby hvor deres egne produksjoner presenteres sammen med ulike norske og internasjonale sirkusgjestespill. Forestillingene befinner seg som regel et sted mellom mime, klovneri og akrobatikk – med elementer hentet fra både dans og (fysisk) teater.

Frida Odden og Niky Lauchas forestilling Circo Herenica (2011) er et eksempel på en fysisk basert forestilling med innslag av klovneri som har vært spilt både i Sirkuslandsbyen, på Det Andre Teatret i Oslo – samt vært på turne i Den kulturelle skolesekken. Katja Lindebergs Om bare Rosa kunne trylle (2011) er et annet eksempel som benytter klovnen som et mer eksplisitt utgangspunkt med klovnenese og hvit ansiktssminke – og også denne forestillingen har turnert i store deler av Norge.

Rem & Ron skriver seg med andre ord også inn i en etablert praksis innenfor fysisk teater og klovnebruk i Norge. Det benyttes som regel lite, om noe, tale i klovnebaserte forestillinger, og ofte er forestillingene mer emosjonsbaserte med liten vekt på narrativ. Ofte befinner forestillingene seg i krysningspunktet mellom klovneri og akrobatikk, med vektlegging av ferdigheter.

Rem & Ron trekker mer veksler på teatret enn akrobatikk og ferdighetsimponering, men har lite vekt på narrativ og lar i stedet komikk og emosjonelle situasjoner være drivende. Jeg opplever at utøverne Ronny Patrick Jacobsen og Remi Roos er nysgjerrige og rause, og når forestillingen likevel ikke lykkes helt, er det fordi den rett og slett ikke holder høyt nok nivå.

Forestillingen faller dessverre mellom to stoler: Den er ikke visuelt sterk nok til å tåle et såpass luftig innhold, og er heller ikke formmessig original nok til å forsvare spillelengde. Forestillingen minner dermed litt for mye om kortfilmer som flyselskaper viser: En blanding av skjult kamera-triks og Mister Bean-humor. Et greit innslag for å fordrive tid, men for innholdsfattig til å forsvare forestillingsformatet.