Retrorock for voksne, tran for de små
Mossebandet Death By Unga Bunga er først ut i Blårolling-serien til Parkteateret. Musikken er solid og fengende for de voksne, men fungerer som dannelse for barna.
↑ Death By Unga Bunga. Foto: Ingrid Pop.
I konsertserien Blårollinger åpner Parkteateret salen for de aller minste, og denne søndagen er det garasjebandet Death By Unga Bunga fra Moss som spiller. Death By Unga Bunga, som er aktuelle med sitt tredje album «Pineapple Pizza», spiller retrorock med driv og fengende refrenger. De gjør smarte, stilfulle approprieringer av 60-tallsrocken, og musikken får et lag med fortolkning og noen snev av vår populærmusikalske samtid. Bandet er nok mest kjent for sine stødige og uvanlig energiske liveopptredener. Både frontmann og resten av bandet er karismatiske og tar underholdningsoppdraget til et rock n’ roll-band på alvor, samtidig som de teknisk og musikalsk befinner seg på et høyt nivå. Death By Unga Bunga er kort sagt en skikkelig fest live. Det er lett å forstå hvorfor arrangøren har tenkt at dette passer for barn. Den karismatiske energien sammen med fengende rock n’ roll kan tilsynelatende være perfekt for små musikkglade barn. Det er også sjarmerende at bandet har valgt å starte turneen sin med en Blårollinger-konsert. De små som har møtt opp denne søndagen blir dermed også de første som hører bandets nye materiale.
Arrangøren skriver at Blårollinger-serien «setter den nære opplevelsene med musikerne i forsetet». Dette kan tolkes som en antydning om at her skal ingen velmenende formidlingsopplegg få stå i veien og vanne ut musikkopplevelsen. Her skal barna få god musikk for musikkens egen skyld, på en «ekte» scene for rock. Parkteateret er en fin arena for dette. Salen framstår denne søndagen litt mer barnevennlig enn til vanlig. Lokalet lukter vafler og kaffe istedenfor øl og svette, og bandet er flyttet ned på gulvet foran scenen med stoler plassert i en halvsirkel rundt. På tross av disse praktiske grepene oppleves ikke Parkteatret som en samlingssal klar for fellesstund. Lokalet er fortsatt et spennende og ukjent sted for barna. Lyset, de rare plakatene, bardisken, scenearbeidere, spennende utstyr; alt er markører for at stedet er en voksenarena og ikke egentlig for barn.
Ikke bare smeltet ost
Men voksenarenaen lager også noen barrierer som hindrer barna i å delta aktivt i musikken. Den mest framtredende er språkbarrieren. Death By Unga Bunga synger på engelsk, og det kan virke som om dette står i veien for «den nære opplevelsen» mellom barna og bandet. Både vokalisten og de andre bandmedlemmene har god kontakt med publikum på norsk mellom låtene, men konsentrasjonen glipper hos barna når låtene starter. Stian Guldbrandsen leverer en morsom introduksjon om smelta ost til låten «Lady Fondue», og har storøyde smårollinger helt med seg, men det blir umulig for bandet å videreføre kontakten inn i låten når teksten er på engelsk. «Are you hungry? I’ve been starving since the break of dawn- Let’s get back to my place, melt some cheese, I can teach you my french» synges det. Det skorter forøvrig ikke på referanser til sex i Unga Bungas tekstunivers, og låten handler selvfølgelig ikke bare om å smelte ost. En norsk oversettelse er dermed heller ikke noe alle foreldrene på konserten ville ønsket seg.
Bandet henvender seg også til de voksne i publikummet innimellom, med vitser som går over hodet på barna, som at trommeslageren er dårlig i magen fordi han har drukket Fernet-saft. Diskusjonen om vitser for voksne i teaterproduksjoner for barn i høst brakte interessante perspektiver her. Death By Unga Bunga holdt vitsingen på et minimumsnivå, men det er mulig at barnas nærhet til bandet ble begrenset av morsomhetene som gikk over hodene på dem.
Innskrenket moshpit
Barna blir ikke invitert inn i musikkens tekstunivers, men rocken har jo noe annet å spille på, med den kroppslige delen av musikken, rytmen og groovet. Death By Unga Bunga spiller musikk man kan danse til, de groover, og på deres vanlige konserter kan til og med stivbente norske rockere observeres i det som nesten kan kalles dans. Men bevegelsene blir også forhindret under søndagens konsert. Jeg vet ikke om det er praktiske hensyn fra arrangørens side – jeg kan absolutt se for meg at de har ønsket å unngå en moshpit av fireåringer foran scenen – men stoler og band er plassert i salen på en måte som innskrenker løpe-, danse- og tumleplassen for det unge publikummet. Det er synd. En måte for barna å hengi seg til musikken på kunne jo vært kroppslig realisering i dans eller lek.
Et tredje aspekt som kan ha vært en barriere for noen av de små er lydnivået. Jeg tror ikke musikken var så høy at den utgjorde noen fare for de små barneørene, og det er fint at det blir delt ut ørepropper på forhånd. Men lyden er såpass høy at den krever all oppmerksomheten – det går ikke an å bruke den som bakgrunnsmusikk til sosialisering og lek. Dette sliter litt på tålmodigheten hos barna. De er nådeløst ærlige, og når vokalisten litt over halvveis ut i konserten spør: «Orker dere et par låter til?», roper omtrent halvparten et rungende «nei».
Konserten fungerer best når den rå energien og underholdningsverdien vi voksne får på konserter med Death By Unga Bunga overlapper med det barna liker. Når vokalisten henvender seg til barna mellom to låter og bare vræler YEAH. Eller når det oppfordres til allsang. Vi forbereder oss på en liten instruks, en liten tonerekke eller tekstbit, men beskjeden er bare: «Syng denne tonen så høyt du kan!». Det er rølpete, lekent og befriende for både barn og voksne.
Underholdning eller oppdragelse
Det unge publikummet på konserten inviteres denne gangen inn på en voksenarena. Grepet oppleves likt som å ta med barna i konserthuset eller operaen: Selv om opplevelsen kan være litt kjedelig, er den bra og viktig – det er dannelse. På samme måte ønsker mammane og pappaene på Parkteateret at poden skal forstå seg på god rock, for å kunne få et rikt musikkliv i framtida. Og det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Men arrangementet legger noen forventninger til både barn og voksne om at dette skal være for barn. Og det kan diskuteres. Hvis nærhet mellom barna og musikken var det viktigste, savner jeg et større formidlingsgrep. Ikke for å kompromisse med kvaliteten på det musikalske innholdet, men for å fjerne noen av barrierene barna opplever i møte med rock på engelsk.