Rotete om identitet og fremmedgjørelse

Ved juletider 2010 fikk den svensk-tunisiske forfatteren Jonas Hassen Khemiri nok av den svenske fremmedfrykten. Stockholm hadde nettopp blitt rystet av en selvmordsbomber, og med en kronikk i Dagens Nyheter forsøkte Khemiri å ta et oppgjør med fordommene og mistenksomheten ikke-vestlige innvandrere opplevde i kjølvannet av hendelsen. Kronikken ble til romanen Jag ringer mina bröder (2012) og senere til teaterstykket med samme navn.

Khemiris utgangspunkt er tuftet på en brennhet politisk problemstilling, nemlig behandlingen av enkeltpersoner i en tid der frykten for grupper preger holdningene våre. Men det Hordaland Teater først og fremst formidler til oss – i en ujevn og rotete forestilling – er et individ som strever med å finne sin plass i verden. Å kjenne seg som annenrangs borger på grunn av hudfarge, gjør det selvsagt ikke noe enklere. Selv om terror og fremmedfrykt danner bakteppet i Eg ringer mine brør, sirkler tematikken like mye omkring identitet, oppvekst og tilhørighet.

Etterstreber det universelle

Manuset til teaterstykket Eg ringer mine brør er skrevet av Khemiri selv og oversatt til nynorsk av Mari Tryti Vennerød. Det er nesten identisk med romanteksten og den ytre rammen for forestillingen er beslektet med den virkelige hendelsen i Stockholm i 2010.

Forestillingen hadde premiere på Malmö Statsteater våren 2013. I versjonen på Hordaland Teater er handlingen lagt til vår egen tid og Bergen. Det har vært en eksplosjon i sentrum, og byen er i unntakstilstand. Gjerningsmannen er ikke pågrepet, men ifølge observasjoner er han av ikke-vestlig opprinnelse. Vi får innblikk i hovedpersonen Amors bevissthet gjennom de 24 timene etter eksplosjonen. Han er innvandrer med én muslimsk forelder og hjemløs i gapet mellom to kulturer, til tross for at han på overflaten ser ut til å gli inn i samfunnet. I redselen for å bli mistenkt for å være terrorist, blir han stadig mer paranoid.

Hvor er vi, og hvem sier hva?

Som tittelen tilsier, spinner forestillingen Eg ringer mine brør rundt flere telefonsamtaler Amor har med venner og familie, der noen er virkelige og andre oppdiktede. Monologene og dialogene i sceneteksten beveger seg kontinuerlig fram og tilbake i tid og rom. Det blir ikke enklere av at overgangene mellom fantasi og virkelighet ofte er uklare. Vi ser det tydeligst i dialogene der Amor snakker i telefonen med henholdsvis bestevennen, kusinen og ungdomsforelskelsen. De formidles til publikum gjennom en kombinasjon av video på tre skjermer på scenegulvet og skuespillernes fysiske tilstedeværelse. Ofte begynner samtalene med at Amor snakker med et videoopptak av samtalepartneren, etterfulgt av at han eller hun beveger seg ut på scenen i løpet av dialogen og spiller videre der.

I utgangspunktet er dette et interessant regiteknisk grep, men som publikum mister man lett følelsen av hvor vi egentlig befinner oss, og tidvis hvem det er som snakker. Tempoet på flere av dialogene er i tillegg for raskt og vi får ikke tid til å la ordene synke inn før skuespillerne plutselig er på vei videre til neste scene. Det resulterer i unødvendig forvirring og er synd, fordi dialogene er både troverdige og virkelighetsnære.

Forsøker for hardt å fenge

Bruken av en lang rekke teaterspesifikke virkemidler gjør det hele desto mer forvirrende for oss i publikum. Scenegulvet er plassert i midten av publikumsamfiet og fremstiller et ulykkessted med vrakrester fra en bil strødd utover sammen med forkullede gjenstander. Legg til tre videoskjermer på scenegulvet, utstrakt bruk av stemningsskapende lyssetting i blått og rødt, musikk, video og skuespillere som stadig henvender seg til publikum og går inn og ut av ulike roller, og kaoset er komplett.

Med litt velvilje kan man selvsagt prøve å tolke det hele som et forsøk på å formidle det innvendige kaoset Amor opplever. Men i så fall burde forestillingen gått enda lenger i å skildre Amors paranoide virkelighetsoppfatning. Et mer gjennomført univers på scenen, der virkelighet flyter over i fantasi, hadde vært mer overbevisende.

Man kan også lese denne overlessingen av virkemidler, forlokkende scenografi og hurtige tempo som et forsøk på å fenge et ungt publikum. Kanskje fungerer det også, men det kommer til en høy pris: I dette hardnakkede forsøket på å treffe målgruppen forsvinner den tematiske kjernen litt for ofte ut av syne. De unge blir kanskje truffet, men hva når egentlig frem til dem?

Underholdende enkeltscener

Til tross for forvirringen har Eg ringer mine brør flere underholdende enkeltscener der kombinasjonen av teatrale virkemidler og en farseaktig, overdreven situasjonskomikk fungerer utmerket. Den absurde katt-og-mus-leken der en butikkansatt om igjen og om igjen drar luken mellom seg og Amor opp og ned er direkte morsom. Iscenesettelsen av telefonsamtalen med svenske Karolina fra Dyrebeskyttelsen er av samme kaliber. I disse situasjonene utmerker dessuten ensemblet seg med sin teatrale spillestil, og de spiller med en energi det er lenge siden jeg har sett på en teaterscene.

Denne rendyrkede situasjonskomikken egner seg svært godt til å kommunisere med det unge publikummet. Men forsøket på å underholde oss trekkes ut i det lengste. Det tar for stor plass i forestillingens helhet og svekker historiens tematiske fokus.

Uutnyttet potensial

Det er denne gjennomgående redselen for ikke å fenge oss som gjør Eg ringer mine brør til en i overkant heseblesende og rotete iscenesettelse. Med en tematikk som både går rett inn i vår politiske samtid og samtidig er bygget på helt universelle, menneskelige opplevelser som de fleste unge mennesker kjenner på, har forestillingen et enormt potensial.

Dessverre kommer ikke historiens nyanser og særegenheter særlig godt frem i denne oppsetningen.