NRK-serien «Rykter»: – Ber om å bli sammenlignet med «Rådebank»

«Så, Eirik frå Bergen … Koffor er du på Vesterøy?»

Spørsmålet, eller gåten, som formuleres av den kvikke influenserspiren Thea (Sisilja Garen), er den dramatiske drivkraften i de første episodene av NRK-serien Rykter, som er lagt til en fiktiv øy på Vestlandet. Opptakene til serien er gjort i havgapet i Øygarden utenfor Bergen.

Åpningssekvensen har allerede hintet om en voldelig tildragelse på en fotballbane, og episodenavnet «Snitches gir vi stitches» forteller oss at Erik (Benjamin Ebbesen) – uten i – har rømt fra vanskeligheter. Det skal bli ettertrykkelig klart at det er pisk og ikke gulrot som ligger bak skiftet mellom to kulturer – fra urbane gleder og sorger i vestlandshovedstaden til ryktespredning og gryende kjærlighet blant «fiskerknøler» noen bro- og fergeforbindelser unna.

«Her er det bare fisk og fiskere og barna til fiskere, som bare spiser fisk og det eneste de har lyst til er å bli fiskere», fnyser den James Dean-følsomme kosmopolitten fra hansastaden.

Gucci og cannabis

Men en kan spørre seg hvor provinsielle Vesterøy-folket er. Moten er gatesmart, kafeen er rustikk-moderne og det skrytes av Gucci-vesker og helgeturer til London. Det refereres til hjemmebrent, men inntas champagne og cannabis på fest. I en femtenårsdag, intet mindre.

Nei, det er lite med Rykter som minner om gjengse skildringer av by/land-forskjeller. Standarden, sist sett i Viaplay-serien Fenris, er en variant av «høyt utdannet Oslo-kvinne som møter innsnødde holdninger og mørke hemmeligheter når hun, høyst ufrivillig, vender tilbake til det østlandske hjemstedet».

Rykter bryter med denne inngåtte tematradisjonen, først og fremst fordi handlingen foregår på Vestlandet og dermed zoomer inn på friksjonen mellom byfolk og striler. Utgangspunktet er takknemlig, både fordi regionen er grovt underrepresentert i film og serier, og fordi forskjellene mellom by og land fremstår så markante, i hvert fall i tabloidversjon: Forfinede etterkommere av tyskspråklige forretningsfolk på den ene siden, staute tiendegenerasjons-primærnæringsdrivende på den andre. Herman Friele mot Terje Søviknæs, liksom.

Klassisk high school-ensemble

Men der hovedpersonen i Rådebank uttalte ordet «Oslo» med forakt og uhygge i stemmen, er ikke «Bergen» et like fremmed sted for ungdomsgjengen i Rykter. Byen er åsted for fester og videre utdanning, videregående inkludert. Det hersker her mer gjensidig fascinasjon enn fiendskap mellom by og land.

Vi blir aldri godt kjent med bergensutbryteren Erik, men det er hans øyne som tar oss inn i kystmiljøet. Drøye seks minutter inn i første episode får han/vi en nokså utførlig introduksjon av rollegalleriet, som har en sammensetning fra en klassisk high school-film: skolelys, babe, sportsidiot, soss og klovn. Serieskaperne har prioritert underholdningsverdi over traust troverdighet, og det funker.

Beskyldninger på internett

Hver av de femten timinutters-episodene avsluttes med en cliffhanger – et spenningsmoment ment å holde oss fast i dette universet. Til å begynne med dreier det meste seg om Erik: De første fire-fem kapitlene avsluttes med at avsløringen av at hans mørke hemmelighet kan være nært forestående, den puster ham stadig tettere i nakken.

Men i motsetning til Rådebank – som kun følger ett handlingsspor av gangen – blir flere skjebner behandlet i Rykter. At oppdrettsarvingen Mathias  (Teo Tomczuk) vil bli fisker fremfor å leve opp til forventningene fra familien og kjæresten Sara (Alisa Sussmann), skaper konflikter med dem begge. Sara, på sin side, bærer på en hemmelighet om sin egen psykiske helse. Og hva er bakgrunnshistorien til Synnøve, den sørgmodige kafearbeideren?

Viktigst av alt: Samtlige problemer og dilemmaer forvanskes av rykter. Av og til med rot i virkeligheten, men like ofte oppkonstruerte beskyldninger. Det er på internett sladderen blomstrer og gror, og gartneren er stort sett instagram- og bekreftelsesavhengige Thea. Men mon om den framfuse og aggressive bloggerdronningen in spe også har sitt å stri med?

Overtent

Det bites altså over en hel del, og Rykter får det meste til å bli svelgbart, takket være et gjennomtenkt manus og troverdige rollefigurer – typer som garantert har mye til felles med det energiske ensemblet de gestaltes av. Karakterene er nettopp karakterer, arketyper man umiddelbart fanger essensen av – men uten at det går for hardt på bekostning av det menneskelige.

Entusiasmen inviterer til innlevelse og gjør det mulig å tilgi at skuespillet kan være kantete og overtent, og at mange scener ligner hverandre. At noen forlater et rom i opprømt sinne, forekommer muligens en gang for mye. Men sjekk ut gleden i blikkene på dansegulvet, for den er både smittende og ekte.

Bowlinghall-romantikk i musikkvideostil

I sin skildring av festglad bygdeungdom formelig ber Rykter om å bli sammenlignet med Rådebank, noe denne anmeldelsen har gjort tre ganger allerede. Men tittelen og perspektiv-vekslingen vitner om at også Skam har vært et forbilde, og sender ikke volden, rusen og de psykiske lidelsene tankene til HBO-fenomenet Euphoria?

Estetikken er musikkvideoaktig, som når en drone fanger fest-stuping i fjorden i sakte film og når det oppstår romantikk og fortrolighet i rosa bowlinghall-lys.

Serieskaper og manusforfatter Christoffer V. Ebbesen er kyndig i sin bruk av virkemidler, samtlige episoder er intuitivt og heftig fotograferte, klippen er musikalsk. Der skuespillet tidvis er keitete, står den tekniske gjennomføringen til laud og vel så det.

Velskrevet harry-dialog

Det inntas som nevnt legale og illegale rusmidler i femtenårslag, og språket kan være friskt. Rådebank-rånerne er følsomme skjønnånder sammenlignet med denne gjengen:

«Har dere sett titsa til Maira, eller? Fy faen, de er deilige. Eg køddar ikkje. Sjuke pepperoni-nipples.»

Harry-dialogen er velskrevet, morsom og full av uventede referanser, som når det viser seg at medlemmene i guttegjengen har oppkalt sine edlere deler etter skikkelser i Kaptein Sabeltann-universet. Når jentene snakker om kjærlighetssorg mens de spiser is rett fra begeret, er det åpenbart at serien er klisjeen bevisst og leker med seernes forventninger. En samtale om sosiale mediekonvensjoner imponerer med sin formulerte presisjon.

Stolt

Som helhet er Rykter, med  sine veldefinerte rollefigurer og velkjente high school-film-handling både formulert og formelbasert – det går an å tenke seg at historien har blitt til etter omfattende kartlegging av målgruppen og deres ønsker.

Handlingen oppleves som et lappeteppe av ulike tematikker og overskridelser, og resultatet er ikke sømløst. Samtidig: Det et er oppsiktsvekkende at norsk distriktsungdom knapt har fått historier om seg selv i levende bilder i det hele tatt, og det er prisverdig at Rykter så stolt viser frem et kystmiljø som nok er en fremmed verden for mange. Helt til nå.