«Sana og øynene»: Innvandrermamma som omsorgshelt og pappfigur

Samfunnsdebattant og lege Mina Adampour var førende i kritikken av Hilde Henriksen og Helena Ohlssons bildebok Sitronlimonaden (Magikon 2010), etter at utdrag fra den nådde bredt ut gjennom flere skolebøker. Debatten sporet såpass av at Henriksen følte seg presset til å slutte i lærerjobben. Hun kunne ikke undervise voksne innvandrere med stempelet som rasist på seg. Men da Henriksen til slutt våget å be om et møte, viste det seg at forsoning var mulig. Adampour anerkjente Henriksens gode intensjoner og sier til Aftenposten: «Hun er akkurat den læreren jeg skulle ønske mine foreldre fikk da de kom til Norge.»

I bildeboken Sana og øynene forenes de over et oppdiktet portrett av mammaen til Sana. Kritikerne sådde blant annet tvil om hvorvidt Nasir i Sitronlimonaden betraktet moren med sin egen skam og skuffelse, eller om han ble tillagt et «hvitt» og nedlatende blikk på henne[1]. Sanas forhold til sin mamma kan ikke forstås som annet enn respektfullt. Både Sitronlimonaden og Sana og øynene skildrer oppvekst mellom to kulturer, men denne gangen er vi enda tettere på innvandrerperspektivet og de spesifikke vilkårene Sana og mamma lever under.

Mammas handikapp

I et kresent utvalg scener får leserne se hvordan mamma og Sana håndterer blant annet mammas analfabetisme og familiens begrensede økonomi. Moren kommer til kort språklig, og stiller derfor med handikapp i det norske samfunnet. Boka er en oppvisning i det professor og rullestolbruker Jan Grue kaller «usynlig arbeid» (Hvis jeg faller, Gyldendal 2021). Det handler om innsatsen et handikapp krever – både av den som bærer det og av omgivelsene. I en samtale ved Litteraturhuset i Oslo (gjengitt i Vinduet), snakker Grue med forfatter og dramatiker Camara Lundestad Joof om arbeidet som skal til for å fungere som synlig minoritet i det norske samfunnet. I Sana og øynene blir dette konkretisert gjennom hva mamma og Sana må gjøre for at hverdagen skal gli best mulig til tross for friksjonen som oppstår i møte med for eksempel en sur nabo og norsk pølsetradisjon.

Episodene er ikke problemer, de er livet. Sana tar hensyn til mammas begrensninger med en selvfølge som åpner boka for et bredt publikum. Tilpasningene til norsk kultur blir verken kommentert i tekst eller bilder. Lesere med ulik kulturbakgrunn står fritt til å reagere på om dette usynlige arbeidet krever i meste laget av mor og barn eller ikke.

Størst av alt er mammas omsorg for familien. I et av bokens emosjonelle høydepunkt, deltar mamma under barneskolens 17. mai-feiring: «Alle vil bli venn med meg, men ingen vil bli venn med mamma, tenker Sana.» Denne refleksjonen formulerer en sentral utfordring ved integrering av innvandrermødre fra såkalt ikke-vestlige land. Omsorg for disse mødrene går som en rød tråd gjennom Henriksens forfatterskap og hører til blant kjernesakene til Adampour.

Viser mammas forutsetninger

Å skaffe en venn til mamma kunne vært bokas plot. I stedet er dette et portrett der hver bladvending tar oss til en ny episode i minoritetshverdagen. Fortellingen er både realistisk og skjønnmalt samtidig. Som når mamma får ros av Sanas lærer for hvor flink hun er til å hjelpe datteren med leksene. Sana lærer av å fortelle leksene til mamma. Men det er også all hjelp denne jenta trenger.

Antagelig er boka ikke bare tenkt for den oppgitte målgruppa 6-9 år, men også som inspirasjon for innvandrermødre i leseopplæring.

Henriksen sier til Periskop at hun har strøket scener hun var redd for at kan mistolkes som rasistiske. Likevel er en episode med også her hvor Sana skammer seg over mamma. Den kan leses som en kommentar til Sitronlimonaden. Sana blir flau når mamma river ut en side av et ukeblad på legekontoret. Men dette er ingen skam over mammas sitronlimonade som symbol for hennes kulturbakgrunn. Mamma river ut bildet av en bunad. Sana skammer seg over den uortodokse måten mamma uttrykker interesse for norsk kulturarv på.

Også bokas rasistiske episode er verdt å dvele ved. En bil kjører nesten på mamma, Sana og en venninne i et gangfelt:

Fire skikkelig gamle og sinte damer roper fra bilvinduet.
– Reis tilbake til der dere kommer fra

Kanskje har noen opplevd akkurat dette. Og visst er eldre kvinner godt representert blant rasister. Men det er vanskelig å tro på at de uttrykker aggresjonen sin gjennom bilkjøring. Intensjonen kan være å ta brodden av denne episoden ved å la den bikke over i det komiske. Uansett er det påfallende at mamma knapt reagerer på de sinte damene. Sier dette mest om mamma eller om hvor ofte denne typen rasisme skjer i mammas liv?

– Det er som det er, sier mamma, – noen er snille, og noen har det vondt.

Mammas beherskede reaksjoner er aller mest påfallende i bildene.

Mangler mimikk

Illustratør Kristina Farstad Bjerkek virker så opptatt av å ta vare på mammas verdighet at det ikke er rom for en eneste negativt ladet følelse. Er denne fattige mimikken et bilde på mammas tilpasning til det norske samfunnet, noe som også kan skrives på kontoen for usynlig – og urimelig – arbeid? Det er et dokumentert faktum at en mørkhudet kropp vanskelig kan være sint uten å bli tolket som utilregnelig (se for eksempel Rasimens poetikk av Guro Sibeko, Ordatoriet 2019).

Slik jeg ser mamma, reduserer disse illustrasjonene henne til en det ikke frister å bli venn med.

Mamma smiler som en dukke i 9 av 15 oppslag. Ofte ser vi henne bare bortvendt og på lang avstand. Er dette virkelig hovedpersonen i Sanas liv? Hun fremstår som stereotypien på en god mor. Og visst kan det hende at Sana først og fremst ser mamma som omsorgsperson. Men tekstens poeng er nettopp å få fram at vi har med et nyansert menneske å gjøre som klarer store omsorgsoppgaver til tross for at hun mangler både språkferdigheter og venner. Da er det pussig å se en mamma som knapt reagerer på det som skjer med henne.

En så tilknappet skikkelse aktiverer ingen speilnevroner i barneleserne og blir dermed vanskelig å leve seg inn i. Voksne lesere vil ha langt større forutsetninger enn barnelesere for å gjette hva hun føler og kunne dikte seg inn i hennes liv. Heldigvis er Sana mer uttrykksfull.

Altfor forsiktige løsninger

For det er også mye godt å si om bildene. Den konvensjonelle stilen gjør mamma og Sanas hverdag helt selvfølgelig. Et vell av fint avstemte farger sørger for at miljøet rundt dem fremstår rikt og innbydende. Det er dessuten smart å hente de store øynene til Sana fra mangastilen. De understreker at hun er følsom og observant, men tilhører en tradisjon som heller er masseprodusert enn eksotisk. Når Sana og mamma fremstår vanlige, unngås den potensielle diskrimineringen som ligger i såkalt «andregjøring».

Men så forsiktige er bildene at de runger av uutnyttede muligheter til å fortelle mer enn den stramme teksten har plass til. Når mamma fremstår såpass vag, blir boka tvetydig. Den kan leses opp mot en fordom om at innvandrermødre uten skolegang er ressurssvake og dårlige mødre. I så fall gir boka en iherdig oppreisning. Målt mot feministenes ønske om å se kvinner som mer enn mødre, er den en skuffelse.

Kanskje er Sana og øynene likevel aller mest begrenset av den litt konservative bildeboktradisjonen illustrasjonene kan sies å tilhøre. Der er det en selvfølge at mamma er den eneste med hijab i bybildet, og at hun verken gir uttrykk for frustrasjon eller religiøs tro. Mammaer skal først og fremst være uendelig snille. Det blir rett og slett litt kjedelig.

Fotnoter

[1] Hilde Henriksen forklarer sin posisjon i teksten «Det er ikke alltid ting blir som en hadde tenkt», som hun skrev til antologien Rabalder (Aschehoug, 2022), her gjengitt i Nettavisen.