Selvhjelp med substans

Les meg presenteres i innledningen som «en håndbok som skal gi deg konkrete og håndfaste råd til hvordan du kan bli en bedre formidler». Selv om flere av bidragsyterne jevnlig viser til akademisk forskning, er redaktøren tydelig på at dette er en utgivelse som plasserer seg langt utenfor akademia. Bokas prosjekt er ikke å analysere bokomslag eller presentere resepsjonsstudier. Den skal ikke inspirere til en litteraturformidling som først og fremst gir et pedagogisk utbytte eller en kunstopplevelse. Heller skal den hjelpe litteraturformidlere med å fremme leselyst.

Tyngde bak formen

Bokas stil og struktur støtter opp om den praktisk orienterte innledningen. Her får vi ni kapitler spekket med punktlister, korte avsnitt, eksempler i blå bokser og kursiv, til og med et par tips skrevet på fiktive post-it-lapper plassert på snei på boksidene. Men om layouten er litt inkonsekvent og kan minne om selvhjelps- og ukebladsjangeren, er bidragene like fullt skrevet av engasjerte, erfarne formidlere med god fartstid. Profesjonsbakgrunnene spenner fra forfatter- og fortelleryrket, via lærer og bibliotekar, til programansvarlig i Den kulturelle skolesekken (DKS). Det er skribentenes åpenbare erfaring fra praktisk formidling som gir tekstene tyngde.

Forordet setter tonen for det faglige engasjementet som går igjen i store deler av de øvrige tekstene. Uttalelser som «Bøker bringer verden videre», «I dette perspektivet har du den viktigste jobben på kloden» og «Kom! Gruppeklem!» kan få noen av oss til å heve øyenbrynene og kjenne på coachingangsten. «Hiv deg uti!» og «Slå deg løs!» er andre imperativ en må tåle underveis. Dette er likevel ikke den gjennomgående språkføringen, og snarere uttrykk for yrkesstolthet og deleglede enn et tomt innhold. Kapitlene er ikke formet som intetsigende motivasjonsforedrag, men som grunnleggende innføringer i ulike formidlingsformer.

Uklare avgrensninger

Det vil si, noen av formidlingsformene er til forveksling like. Syv av ni kapitler fokuserer på muntlig formidling der én formidler møter en gruppe tilhørere eller samtalepartnere. Målgruppene for formidlingen er også ganske ensartet. Redaktør Nina Aalstad, mest kjent som grunnleggeren av nettsamfunnet Ubok.no, innleder boken med et kapittel om formidling i foredragsform. Paradoksalt nok er dette ett av de to kapitlene som ikke er knyttet primært til barn og unge som målgruppe. Syv av ni bidragsytere setter formidling til unge lesere i sentrum, uten at det står noe om dette åpenbare valget i hverken tittel eller innledning. Så selv om innfallsvinklene til formidlingen varierer mellom retorikk, lek, fortelling, filosofisk samtale, litterært møte, undervisning, digital dialog og dannelse, blir litteraturformidlingens grunnform ganske snevert fremstilt.

Kanskje er dette en naturlig konsekvens av at redaktøren er spesialist på ungdomslitteratur og at mye litteraturformidling skjer mot denne målgruppen. Tross alt har bevissthet rundt voksen/barn-formidling en lang tradisjon gjennom skoleverket, så vel som i biblioteket. Med unntak av noen setninger her og der er en-til-en-formidlingen som skjer i møte med voksne lesere ikke nevnt. Begrepsdefinisjonen av «litteratur» er også i all hovedsak skjønnlitterær. Disse avgrensningene kan enkelt forsvares, én utgivelse kan og bør ikke romme alt, men de burde likevel vært formulert og begrunnet i innledningen.

Nødvendige kræsjkurs

Ett kapittel virker derimot litt løsrevet fra helheten. Mens noen hver kan trenge noen retoriske triks til et foredrag eller en bokprat, henvender kommunikasjonsrådgiver Kristin Storrusten seg til en eldre leserskare uten smarttelefon. I teksten «Litteraturformidling i sosiale medier» må det mest grunnleggende forklares: «I utgangspunktet kan du skrive det meste på nett, men du bør unngå ærekrenkelser og trusler». Storrusten bruker også mye plass på å snakke opp motet i leseren: «Jeg tror flere av oss kan kjenne på en skam når det gjelder det å skrive om bøker». Her kan det virke som om Storrusten undervurderer den jevne litteraturformidler. Det tror jeg ikke hun gjør. Tvert imot kjenner jeg godt igjen frykten for skriftlig formidling blant kolleger i bibliotekverdenen. Det er ingen skam i å starte fra scratch, men en viss kjennskap til sosiale medier er allikevel påkrevd i de fleste yrker i dag. Storrusten tilbyr et kræsjkurs i skriftlig nettformidling til dem som ble uteksaminert på bibliotekarlinja for 30 år siden. Det er nødvendig og viktig.

Viktig initiativ

Det bugner ikke av bøker som Les meg på det norske markedet. Litteraturformidling er i bibliotekbransjen kjent som et svært og uformelig begrep fordi det rommer så mange roller, former og fora. Utgivelsene med dette begrepet i tittel eller baksidetekst er derimot ganske oversiktlige. Forskere ved HiOA har i løpet av de siste femten årene utgitt en håndfull bøker om kultur- og litteraturformidling, Nasjonalbiblioteket har oversatt en britisk utgivelse om leservennlige bibliotek og et par fylkesbibliotek har utgitt håndbøker i henholdsvis arrangement- og debattavvikling. Les meg dekker utvilsomt et behov for enkel faglig oppdatering og praktisk orientering i norske folkebibliotek.

Det er prisverdig å forsøksvis samle erfaringsbasert kunnskap om et så bredt fagfelt, og attpåtil i et språk man ikke trenger å være fast Morgenbladet-abonnent for å forstå. Så selv om antologien henvender seg like mye til nyutdannede formidlere som til bibliotekarer, lærere og forfattere i 60-årsalderen, er dette et kræsjkurs mange av oss kan ha nytte av. Selv hvis du er en erfaren formidler, kan kapitlene om filosofiske samtaler rundt litteratur og leseorientert undervisning til minoritetsspråklige elever gi deg ny input. Så får du heller bære over med antallet utropstegn og uttalelser av typen «Skram og Ibsen bør først introduseres for lesere når de selv vil det».