Ser ikke kunsten for bare entusiasme

Barna og barnefamiliene er blitt en stadig viktigere publikumsgruppe for museer og kunstsentre. Mange museer har egne formidingsprogrammer, kunstklubber og verksteder for barn, og har opplegg for barnehager og skoleklasser. Henie Onstad kunstsenter har til og med gjort fremstøt i det eksklusive barnebursdagsmarkedet. Men når det kommer til utstillingene er barnetilbudet som oftest et tilbehør til hovedprogrammet. I de fleste institusjonene handler det i større grad om å tilpasse formidlingen til de yngste enn å produsere eget innhold for dem.

Derfor er det kjærkomment når det dukker opp initiativer som har barna som målgruppe. Det nyåpnede Sjøholmen barnekunsthus ligger i en gammel trevilla på Blommenholm, mellom Høvikodden og Sandvika, og presenterer seg som et unikt barnekunst- og kulturhus – sågar med ønske om å bli det beste i Skandinavia. Ifølge nettsiden skal de ha tilbud som rommer kulturhistorie, billedkunst, musikk, litteratur, mat og lek.

Huset drives av kunstneren Bjørg Thorhalldottir, kunstner og kunstterapeut Kristine Lie Fjørstad og kunsthistoriker Mette Dybwad Torstensen, som tidligere var redaktør for magasinet Kunst. Sjøholmen AS er en privat virksomhet som har fått noe økonomisk støtte fra fond som Sparebankstiftelsen DNB, men bak barnekunsthuset ligger det også en betydelig satsing fra Bærum kommune, som har pusset opp villaen for 60 millioner for å tilpasse det den nye bruken.

Sjøholmen åpnet offisielt lørdag 22. september, men har allerede hatt tilbud for skolebarn i Bærum gjennom Den kulturelle skolesekken i noen måneder. I tillegg til de faste utstillingene og aktivitetene på huset skal det være et tett program med opplesninger, konserter og andre arrangementer.

Det burde være nok av profesjonelle og anerkjente kunstnere som er interessert i å produsere kunstverk for barn. Å lage kunst rettet mot barn behøver ikke å bety at man må inngå kompromisser. Tvert imot er barn ofte langt mer mottakelige for eksperimentelle kunstformer enn de fleste voksne publikummere er.

Et virkelig ambisiøst barnekunstsenter ville med andre ord ikke ta til takke med innhold som var av dårligere kvalitet enn det et kunstsenter for voksne leverer. I de aller fleste andre sammenhenger der det offentlige støtter eller tilrettelegger for produksjon eller visning av kunst er det faglige standarder som ligger til grunn.

Hvorfor skulle man ikke stille de samme høye kravene om profesjonalitet og kvalitet når kunsten er rettet mot barn?

Entusiastisk amatørisme

Det barna har fått på Sjøholmen er dessverre alt annet enn ambisiøst og profesjonelt. Hele stedet er gjennomsyret av en entusiastisk amatørisme der mangelen på kunstfaglig kvalitet dekkes til av inderlighet, positivitet og entreprenant iver. Sjøholmen holder malerkurs og lignende aktiviteter som for alt jeg vet er gode nok, men all verdens staffelier og maleskrin kan ikke hjelpe den faste utstillingen fra å være et platt underholdningstilbud.

«Bærum kommune har ikke stilt noen spørsmål underveis, de har bare heiet på oss!» sa Thorhalldottir i åpningstalen, og det er all grunn til å tro at det ikke er en overdrivelse.

Når man ser hvor få av den gamle trevillaens 1500 kvm som faktisk er dedikert til barna, føles betegnelsen «barnekunsthus» som en tilsnikelse. Foruten hovedattraksjonen Sanseloftet, rommer Sjøholmen riktignok et lite barneverksted, og en beskjeden utstilling med barnetegninger er hengt opp i inngangspartiet, men ellers er store deler av villaen egnet til kunstneratelierer, en kafé, samt den store gavebutikken og galleriet Lykkehaven som hovedsakelig selger Thorhalldottirs egne produkter.

Kunst som selvhjelp

Jeg har forståelse for at Sjøholmen drives på stramt budsjett, men var det virkelig ikke mulig å få mer ut av den halve millionen fra Sparebankstiftelsen som var øremerket Sanseloftet?

Motivasjonen har åpenbart vært å la barna tre inn i en fantasiverden, og samtidig tilrettelegge for et minimum av kreative oppgaver. Resultatet er noe midt imellom kunst- og håndverksrommet på en underfinansiert barneskole og en fornøyelsespark. I den siste kategorien finner vi kottet der gulv og vegger er dekket av kosedyr, og det svartmalte rommet – fortsatt var uferdig under mitt besøk – som skal vies til den populære illusjonisten Alexx Alexxanders univers.

Det skrekkeligste kommersielle påfunnet på Sjøholmen heter Smokkeprinsessens tårn, et tårnværelse dekorert som et fjellandskap mot lyseblå himmel, der en dame ikledd rosa prinsessekjole og tiara tar imot smokker fra barna (fra jentene, vel å merke; guttenes smokker havner i gapet på en drage). Boken om smokkeprinsessen lanseres på Sjøholmen i slutten av oktober – andre spin off-produkter kommer sikkert senere.

Om underholdningsaspektet er ivaretatt, er kunsten derimot merkelig fraværende. Foruten enkle oppgaver som å lage mosaikker av små steiner eller krølle sammen farget silkepapir til roser og klistre dem fast på veggen med tyggegummi, består den kreative utfoldelsen på Sanseloftet i å skrive ned følelser med kritt på veggen, eller gå inn i et mørkt rom og tenke på noen man er glad i.

Kunstforståelsen som ligger til grunn for aktivitetene på Sjøholmen er terapeutisk og individorientert, og springer ut av den naive forestillingen om at kunst er inderlige og umiddelbare følelsesuttrykk. Denne ideen om kunsten som et slags selvhjelpsverktøy kommer også tydelig frem i flere av kursene som arrangeres på Sjøholmen, for eksempel det såkalte identitetskurset som ble holdt for barn mellom 8 og 13 år i høstferieuken i regi av Torstensen og mentaltreneren – mentaltrening for åtteåringer? – Trine Øfsti Bråten. Her sauses kunstundervisningen sammen med identitetsutviklende øvelser, yoga, meditasjon og resten av repertoaret man kjenner fra selvhjelpsindustrien.

Undervannsformidling

Alt er heldigvis ikke bare elendighet. En del av formidlingsopplegget til Sjøholmen kretser rundt en kunstinstallasjon som befinner seg under vannet i Sandviksbukta.

Den britiske kunstneren Jason deCaires Taylor har allerede laget flere undervannsskulpturer på steder som Bahamas og Lanzarote. Der befinner gruppene av figurative menneskeskulpturer i betong seg på havbunnen og utgjør en slags kunstige korallrev idet undersjøiske livsformer fester seg til de porøse overflatene.

Ved Sjøholmen består «skulpturparken», som er finansiert av finansmannen og kunstsamleren Christian Ringnes, av ti figurer: Over vann står en mann og en jente på en flytebrygge og holder hender mens de kikker ned i vannet; resten av figurene er festet på stenger og synes å flyte like under vannskorpen, med armene strukket ut som om de var druknet. Også her vil skulpturene over tid dekkes av skjell og tang og andre marine organismer. Sjøholmen organiserer snorkelomvisninger omkring Taylors verk for de eldre barna.

Taylor er en relativt marginal skikkelse i den internasjonale kunstverdenen, og undervannsskulpturparken er kanskje ikke den verdenssensasjonen som Bærum kommune og Sjøholmen hevder at den er, men jeg synes det er et fint verk som jeg forestiller meg er godt egnet å formidle til barn. Taylors undervannsarbeider viser nemlig en helt annen tilnærming til hva det betyr å jobbe med kunst enn den følelsesutgytende varianten som hersker i resten av Sjøholmen. Taylors skulpturer handler om utvekslingen med omgivelsene, og demonstrerer dermed også hvordan kunsten i alminnelighet er en slags forhandling mellom intensjon og materialer. Et kunstverk har selvsagt utgangspunkt i kunstnerens erfaringer og idéer, men de filtreres og transformeres gjennom de materialene hun tar i bruk. I kunsten er materialene som snakker, like mye som kunstneren selv.

Hvis denne lærdommen formidles til barna har man kommet et stykke på vei, men de hadde fortjent å komme til et kunsthus der de ble eksponert for mer enn ett enkelt kunstverk som holder et akseptabelt kvalitetsnivå.

Det er et faktum at mange barn bruker mye tid foran skjermer, samtidig som kunst- og håndverksundervisningen får stadig dårligere kår i grunnskolen, og man kan argumentere for at Sjøholmen utgjør en motsats i så måte. Jeg er sikker på at mange barn vil forlate Sjøholmen med nyvunnet tegnelyst, men etter at dette basalbehovet er tilfredsstilt er det lite her som inspirerer til videre kunstfaglig utvikling og forståelse.

Det er fint å ha lav terskel, men det trenger ikke å utelukke høye ambisjoner.