– Skal ikke skape leseglede

Er det noen kriterier for god barnebokkritikk? Hvordan skal man tenke inn målgruppen? Og hvilke kvaliteter skal man se etter når man anmelder barne- og ungdomsbøker?

Etter at Periskop trykket en anmeldelse av barnebøker gitt ut i tilknytning til Halloween, og anmeldelsen skapte en påfølgende debatt om hva som skal være premissene for god barnebokkritikk, har vi blitt utfordret til å gå i dybden på temaet.

I denne serien intervjuer vi forfattere, forlagsfolk og kritikere for å få deres synspunkt på barnebokkritikken, og hvordan mandatet som kritiker skal forstås.

Denne gang snakker vi med litteraturkritiker og redaktør for Barnebokkritikk.no, Ingvild Bræin.

Aldri noe mål å være enig

Hva gjør en barnebokkritikk god?

– Det er som med all annen kritikk av kunst for øvrig, for barn og voksne; kritikken er god hvis den er kunnig og forsvarlig utført. Slik at leseren forstår hva du mener, og kan si seg enig eller uenig. Det er ellers aldri noe mål å være enig (eller uenig) med en kritiker, det er et mål at kritikken er god som kritikk. Dernest må leseren gjerne istemme, avvise, eller stille seg likegyldig. Eller forundret. Eller rasende. Eller nysgjerrig.

Hvordan skal voksne kritikere tenke når de anmelder bøker for barn? 

– Det kan ikke skade å kunne barnepsykologi eller stå tett på barn når man skal anmelde barnebøker. Samtidig tenker jeg at det er selve verket som skal vurderes, med sin oppbygning, språk, replikkføring, troverdighet innenfor sitt univers og så videre – altså litterære tekniske kvaliteter.

– Det er en stående utfordring for voksne kritikere å anmelde på vegne av en gruppe man selv har forlatt, men det er nå engang kritikere vi har – og som skal være rustet – til slikt, og de færreste av oss har spesialisert oss på «tante, 50 år», «enslig mann, 70» eller «bor i Syden og leser kulørt litteratur» heller. Lesere er forskjellige, barneleserne er forskjellige, kritikerne er forskjellige, det som er vårt oppdrag er å levere en kvalifisert kritikk av det verket vi har foran oss, bruke den verktøykassen vi har, og argumentere på bakgrunn av den. Det innebærer også å gjøre en vurdering av om verket kan tale til en varslet målgruppe.

Forstå hva vi ser

Hvem skal barnebokkritikken henvende seg til?

– Barnebokkritikken henvender seg typisk til voksne, og slik må det nesten være. Det er lesere, lyttere, foresatte, lærere, formidlere med flere, som bringer kunnskapen fra kritikken videre til neste ledd, som paradoksalt nok kan kalles et sekundært primærledd; barna. Det hersker ellers, tror jeg, en vaghet i lesere eller brukeres forståelse av forskjellen mellom kritikk og formidling. Det høres fælt ut, men kritikere er ikke til for å skape leseglede. Kritikere er til for å forstå hva vi ser og hvilken kvalitet verket har, eller ikke. Om kritikken, eller boka, i neste omgang kan skape leseglede, er det selvsagt en god ting. Men det er ikke vårt oppdrag. Da er vår jobb gjort, og så begynner andres.

Forskell mellom synsing og kritikk

Hvorfor trenger man barnebokkritikk?

– Fordi man trenger kritikk av alle kunstformer. Uten kritikken står kunsten igjen i et uimotsagt rom, og det er tvilsomt om det blir bedre kunst av det. I dag har vi selvsagt kritisk aktivitet på alle fronter, gjennom blogger, influensere, leseres økende ytringskraft, og heldigvis den evige jungeltelegrafen. Jeg tror likevel på en forskjell mellom synsing og kritikk, rent faglig, og at kritikken bør ha en plass i offentligheten. Det har den nok hatt så lenge vi har hatt kunstuttrykk, om ikke institusjonalisert gjennom hele historien. Det KAN være at det gikk en fyr forbi de første hulemaleriene og uttrykte: «Dette var dårlig utført». Og så begynte utøveren og kritikeren å krangle. Kanskje ble kunstneren likevel mer oppmerksom neste gang han skulle tegne bena på en mammut.

– Når det er sagt, er det viktig å huske på at kunsten alltid kommer forut for kritikken. Kunsten har aldri vært avhengig av kritikken for å oppstå, og vil heldigvis aldri være det. Det betyr i praksis at det er kritikeren som alltid er «bakpå», i den forstand at det er vi kritikere som må «finne opp» språket for det vi ikke har sett før, eventuelt variere språket i møte med det vi har sett for mange ganger. Men da er det nettopp viktig å ha yrkeskritikere som er fagpersoner på sine felt, som gjerne også har særkunnskaper innen sjangre, forfatterskaper, formater, som kan se historiske og estetiske linjer, og som dermed kan «avsløre» gjenbruk, eller si at: «Dette har vi faktisk ikke sett før», med troverdighet. Og bruke sitt språklige repertoar til å artikulere dette.

Hvilke kvaliteter ser du etter i en barnebok?

– Om den lever.