I slutten av oktober trykket Periskop en samleanmeldelse av tre skumle titler gitt ut for barn i målgruppen 9-12 år. En av bøkene som ble omtalt, var Camilla Otterleis Ekte gjenferd (Vigmostad & Bjørke 2022). I et innlegg på Facebook reagerte Otterlei på det hun opplevde som total slakt av boken. Otterlei ble også intervjuet i Drammens Tidende om opplevelsen av kritikken som stod på trykk i Periskop. Periskops kritiker Ida Skjelderup ble intervjuet i samme sak. Artikkelen kan leses her for dem med abonnement.

Periskop ønsker en samtale om kritikk velkommen, og vi har derfor invitert Otterlei til å skrive et innlegg. Vi ønsker en bredere offentlighet og større dialog om kritikk og kunstnerisk kvalitet. Under er Otterleis tilsvar til kritikken.

Trenger vi halloween-anmeldere?

… var overskriften jeg fantaserte om å skrive etter å ha lest Ida Skjelderups anmeldelse av boka mi, Ekte gjenferd, i Periskop 31. oktober.

Det er lett å ty til sarkasme og motargumenter når man får kritikk. Kritikk gjør vondt. Det stikker i yrkesstoltheten og frykten for ikke å være god nok. Mange mener at det er noe vi kunstnere må leve med. Men det er menneskelig å bli skuffet når man får mange måneders arbeid avfeid som tabloid søppel i et seriøst tidsskrift som Periskop.

Jeg vurderte å skrive et motinnlegg, men forfattere kommer sjelden godt ut av å forsvare seg offentlig. Så etter å ha lest anmeldelsen noen ganger, valgte jeg i stedet å skrive et FB-innlegg der jeg delte hvordan det føles å få den type kritikk – eller total slakt, som jeg muligens kalte det. Nå har Periskop invitert meg til å skrive et svar.

Tillagte motiver

«Trenger vi halloween-bøker?» spør Ida Skjelderup i sin anmeldelse. Jeg lurer litt på hva hun mener med halloween-bøker. Spøkelsestematikken gjør selvsagt boka aktuell i en sånn sammenheng, men Ekte gjenferd inneholder verken gresskar, plastskjeletter eller falskt blod. Jeg sier ikke at det er tilfeldig at boka kom ut i forbindelse med halloween. Forlagene er avhengige av å finne rett tidspunkt for lansering i håp om at det kan hjelpe salget i et tøft marked. Men Ekte gjenferd kunne i prinsippet blitt utgitt når som helst, for eksempel i august. Ville den da vært aktuell for Skjelderups anti-halloweenkampanje?

Det er mange antakelser i Skjelderups anmeldelse som er nødvendige for at innholdet skal gi mening. Jeg biter meg merke i at både forlaget og jeg blir ilagt en rekke motiver, for eksempel at boka skamløst anser seg selv som produkt av halloween-industrien. Dette er en merkelig og oppdiktet påstand som muligens understøtter anmelderens vinkling, men ikke tilhører virkeligheten. Jeg blir dessuten beskyldt for å være kynisk og grøssende kommersiell. Det føles surrealistisk da timelønna i dette prosjektet neppe overstiger to kroner og femti øre. Hadde jeg ikke vært drevet av en viss idealisme, hadde jeg funnet meg en tryggere og bedre betalt jobb.

Barneperspektiv

Utgangspunktet for boka var at jeg ville få datteren min, Ingeborg på 11 år, til å lese. Hun mente hardnakket at hun ikke likte bøker. Som forfattermor tok jeg det som en personlig utfordring å lokke Ingeborg – og lesere som henne, inn i litteraturen. Da måtte jeg finne et tema som fenget målgruppa og presentere innholdet i et tilgjengelig format. Resultatet blei ei gjennomillustrert faktabok med portretter av mennesker som har levd på ekte – og som etter sigende går igjen på ulike steder i Norge etter sin død. Illustrasjonene til Tiril Valeur er mystiske og nyskapende innafor den norske spøkelsestradisjonen.

Til min store glede elsket datteren min fortellingene – og jeg har fått kjemperespons fra de unge leserne jeg har snakket med. Dette prøver jeg å minne meg sjøl på når Skjelderup gir Ekte gjenferd bunnkarakter og mener at en samlebiografi om spøkelser ikke holder mål: Hun er åpenbart ikke i målgruppa for denne boka. Hun spør: Hvorfor leser jeg dette? Og det lurer jeg også litt på: Hvorfor leser og anmelder hun såkalte halloween-bøker når hun avskyr tradisjonen – og ikke viser nevneverdig interesse for å se bøkene i et barneperspektiv?

Leselyst

For mange barn er halloween like spennende og viktig som julaften. Spøkelser, mysterier, død, grøss og overnaturlige ting er temaer som barn (og mange voksne) tiltrekkes av. I den grad jeg har vært kynisk, så må det være at jeg har utnyttet denne interessen for å få målgruppa til å få LYST til å lese. Gjerne min bok, men egentlig hva som helst bare de leser.

Så til spørsmålet mitt i tittelen: Trenger vi Halloween-anmeldere? Svaret er vel at vi trenger halloween-anmeldere like lite som vi trenger såkalte halloweenbøker med kort holdbarhet. Det som er sikkert er at leserne trenger og fortjener tilgang på et mangfold av bøker, og at smaken er som baken. En kritiker står fritt til å mene hva hun vil om bøkene – og hvorvidt forfatteren har lykkes med sitt prosjekt. Men det må jo være et slags poeng at en voksen anmelder forsøker å forstå hva slags bok de har lest og hvem den er skrevet for – ikke at boka skal passe inn i anmelderens vinkling og agenda.