Spellemann-nominerte barneplater: Fortellinger med fortryllelse

Mye barnemusikk oppstår i fortellinger. To album som denne uken begge er aktuelle gjennom Spellemann-nominasjon demonstrerer dette på ulike vis: Den ene er det musikalske tilbehøret til en barnebok, mens den andre tar utgangspunkt i en forestilling som er blitt vist gjennom Den kulturelle skolesekken.

Huldra Hildur: Dannelse på landet

Bakteppet for musikkutgivelsen Huldra Hildur av Aslak Brimi og Mari Midtli er boken og lydboken med samme tittel, som Brimi har skrevet. Her hører vi historien om en reise byjenta Kari tar sammen med faren sin til bestefaren på Tuve-setra. Der møter hun den mystiske og mytiske lekekameraten Hildur.

Gjennom vennskapet med huldra blir Kari introdusert for naturens gleder: Dyrene, vekstene, og en annerledes tilværelse enn hun er vant til i byen. Det endrer både henne og faren. Huldra Hildur er en klassisk fortelling med bittersøt klangbunn. Den viser hvordan slike viktige sommerferier kan forme et barneliv. Plata er inspirert av Aslak Brimis egne barndomsminner på Brimi-setra.

«Kom til fjells, kom kjenn på vind som fargar ditt sinn,» synges det i refrenget til albumets første singel, melankolske «Kom til fjells».

De hustrige, underfundige dagene

Sommermusikk kan være så mangt. Som nasjonalskaldene Knutsen & Ludvigsen påpekte, finnes dager i alle farger, også grå. Og der (lyd)boka Huldra Hildur byr på både varme og vekst, er det noe med å høre musikken fra plata for seg selv.

Den leder tankene til alle de litt hustrige, underfundige dagene en typisk norsk sommer er fylt av også. Og som det står til små barn og foreldrene deres å gjøre noe ut av.

Denne musikken står Brimi for sammen med den unge og begavede sangeren Mari Midtli fra Nord-Gudbrandsdalen. I tillegg medvirker Mads Erik Odde på trekkspill, Pål Svindland på bass, fløyte og saksofon og Espen Wensaas på cittern, gitar og fløyte.

Plata er gitt ut på det viktige folkemusikkselskapet ta:lik, er spilt inn på gården Gammel-Kleppe i Vågå. Det er en ressurssterk gjeng som står bak – trekkspiller Odde vant for eksempel årets Spellemann i kategorien for folkemusikk og tradisjonsmusikk for albumet Logne Slåttar.

Best som lydbok

De byr på mye skjønt samspill. Her klimprer det i klare gitarer, og trekkspillets varme sus og mørke, myke toner fra bassen ligger under sangen til Brimi og Midtli. Når låtene flyttes ut av sin opprinnelige fortelling, låter det pent, (barne)radiovennlig og muligens litt konvensjonelt til tider.

Det er fristende å sammenligne med albumet Spellstenen av Eli Storbekken og Sigurd Hole. Den er også en musikalsk behandling av sommerminner fra setra. Attpåtil med en stor, mystisk stein som et narrativt omdreiningspunkt. I Spellstenen er naturmystikken innvevd i samspillet, som stadig søker mot musikalske mothaker og i det hele tatt har noe viltert og uforutsigbart over seg.

Huldra Hildur er til sammenligning mer musikk om mystikk enn den egentlig er mystisk i seg selv. Avbrekket kommer i «Tre Huldrestubbar.» Som tittelen antyder, gjør Midtli det hun kanskje er mest kjent for som musiker til nå: Hun fremfører tre små stubber sammen med barnekor og diverse akkompagnement. Den lille smaksprøvemenyen, unnagjort på to og et halvt minutt, blir et friskt og kjærkomment høydepunkt.

Snerten gammeldans og poppa folkemusikk

Det finnes også annen musikalsk variasjon: «Meisesang» byr på snerten gammeldans, «Lyngen Syng» viser hvordan ensemblet har et sikkert grep om det lavmælte og smektende, mens Aslak Brimi har vokalen alene på «Tore Tuve» og løser  oppgaven med mer vekt på karakterskuespill og tekstformidling enn Mari Midtli gjør på mye av materialet hun synger.

Hun løser på sin side sin oppgave uten for mye karikering og åpenlys vektlegging av historiene. Det er fint, men man kan også miste litt av fortellertråden når man lytter til den rene musikkutgaven av Huldra Hildur. Den kan rett og slett høres ut som et lett poppa, oppvakt folkemusikk-album.

Samtidig er lydbokutgaven tilgjengelig på de samme plattformene som musikkalbumet er. I samspill med Even Lusæters levende, grovmælte opplesning av historien får låtene puste litt mer, og valgene står tydeligere fram – det er dette de tross alt er skapt for. Musikkalbumet Huldra Hildur blir dermed først og fremst noe som anbefales å dra fram etter at man har gjort seg kjent med lydboka eller boka. Den bør til gjengjeld kunne glede mange.

Spor av dråper og røde nebb: Lavmælt skogbrann

Spor av dråper og røde nebb – for en tittel Sarah Camilles barnealbum har! Frodig, grotesk og treffende for historien om en liten kollibrifugl som forsøker å slukke en svær skogbrann med dråper den bærer i det lille nebbet sitt.

Plata er en innspilling av en skolekonsertproduksjon som ble laget i forbindelse med grunnlovsjubileet. Såvidt denne anmelderen kan skjønne, er det ikke gjort noen vidløftige grep i studio utover det skoleelevene har støtt på live.

Sarah Camille, som foruten å være sanger også er merittert slampoet og historieforteller, har med seg musikerne Jørn Erik Ahlsen på gitar, Lius Baruch på perkusjon og Alejandro Gispert Navarro på bass.

Subtile grep i lyddesign og instrument-illustrasjoner bistår delene av albumet der hun forteller historien – hør for eksempel hvordan de ulike trærne og insektene i skogen får sine designerte lyder på «Historien om trærne og fuglene». Det er grep vi kan kjenne igjen fra mange lignende musikkforestillinger, og de tar ikke så mye plass.

Smittende historiefortelling

Der hvor mange andre barnealbum handler om det morsomme, billedmalende potensialet til ulike instrumentgrupper, er det hele veien historien som står i sentrum her.

Det er en fin historie også – som leseren kan se for seg, skal det ganske mye til for en enslig kolibri å slukke en hel skogbrann. Men alle er vi en del av noe større – og, som fuglen selv sier – vi gjør det vi kan. Det er en rolig, smittende overbevisning over hvordan Sarah Camille fremfører denne historien. Hun stoler på at de dramatiske scenene fester seg i sinnet uten å insistere med store fakter.

Fransk, kreolsk og engelsk

Tilliten til unge ører kommer til uttrykk på en annen, i og for seg bemerkelsesverdig måte på dette albumet. Musikken er i stor grad fremført på andre språk enn norsk: Fransk, kreolsk og engelsk. I tillegg til egenkomponert flerspråklig materiale har Sarah Camille også med seg vuggesangen «Iro Ye» fra Benin og Alf Prøysens «Jørgen Hattemaker» i forestillingen.

Selv har hun røtter fra øya Martinique i tillegg til Paris. Det er en naturlighet over vekslingen mellom språkene på plata. Noen ganger skjer det midt i låtene, men snarere enn å lede oppmerksomheten bort fra historien, skjerpes blikket.

All verdens fortellinger

Man skal, som alltid, være forsiktig med å benytte seg av det klønete begrepet «verdensmusikk». Det smidige og lettbente kompet bandet står for har spesifikke inspirasjonskilder, blant annet fra karibisk musikk, fra Paris og fra afrikansk musikk. Men det er verdt å merke seg at eventyrene det er tatt utgangspunkt i – den lille fuglen mot den store brannen, og historien om en landsbybefolkning som forsøker å utrydde fuglelivet med dramatiske følger, er fortellinger vi etter hvert assosierer med en verdensarv.

Eventyret om kolibrifuglen stammer i utgangspunktet fra Sør-Amerika, men mange av oss er blitt kjent med det gjennom den kenyanske miljøforkjemperen og fredsprisvinneren Wangari Maathai.

«Spor av dråper og røde nebb» har også kommet som bok på bestilling fra Nasjonalt senter for flerkultur i opplæringen – tema morsmål. Boken inngår i senterets flerspråklige digitale fortellinger for barn. Den digitale fortellingen kan ses her.

Kosmopolitisk nysgjerrighet

Sarah Camille har en evne til å fortelle store, kompliserte ting på ukunstlet vis innenfor små rammer og flater.

Hun har nylig lansert en ny forestilling, Vingeslag, med et nydelig kobbel musikere. I tillegg til gitarist Ahlsen, som gjør en god figur både som sanger og instrumentalist på denne skiva, har hun fått med seg den store Oslo-baserte perkusjonisten fra Mali, Sidiki Camara, i tillegg til felespiller og vokalist Selma French Bolstad, kjent fra band som Morgonrode og Masåva. Forestillingen har hatt en lukket premiere, men med tider og stunder kan vi vel regne med å se konserten rundt omkring. Det er mye godt i vente.

Allaldermusikk

Det er verdt å nevne at Spor av dråper og røde nebb er den første barneutgivelsen på OK World Records. Selskapet startet i 2018 som et underlabel på Jazzland. Det var en helt nødvendig utvidelse av det norske musikklandskapet. De har gitt ut musikk, både såkalt moderne og såkalt tradisjonsbasert, gjerne (men ikke bare) av musikere med annen landbakgrunn.

Det er kommet ut en rekke gode plater på dette labelet, som nok har flydd under radaren til mange lyttere. I bøkenes verden har man begrepet allalderlitteratur for å beskrive bøker som henvender seg både til voksne og barn på én gang. Selv om det nok har vært mer implisitt og sånn sett unødvendig i musikken, støter man noen ganger på musikalske henvendelser som allikevel har dette i seg.

OK World er rett og slett stappa full av den slags, og med Sarah Camilles album kom de med en viktig brikke i puslespillet. Eventyrlystne foreldre og barn som liker det de hører på Spor av dråper og røde nebb anbefales å grave videre.

De kan for eksempel finne fram til versjonen av «Kråkevisa» på debutalbumet til Sharqant, eller de kan fordype seg i Adama Barrys hjemmelagde fulani-instrumentarsenal. De kan synge med på den usigelig vakre, grenseløse taraab-låta «Alaminadura» fra zanzibarmusiker Mohamed Issa Matonas Afdhal Group eller groove til den vidtfavnende psykedeliske musikken til Sanskriti Shrestha’s Avatar.

Et sammensatt spellemannfelt

Både Huldra Hildur og Spor av dråper og røde nebb er nominert til Spellemann i kategorien barnemusikk i år, sammen med Andreas Ihlebæks Northern Lullabies og Hvorfor er jeg allergisk av hei kalas. Som alltid er det en broket forsamling. Det minner oss om at såkalt barnemusikk er et lite univers for seg selv, som rommer barnlige tapninger av en rekke forskjellige sjangeruttrykk. Åpen førsteklasse, om du vil.

Om man følger med på feltet over tid, oppstår andre skillelinjer – for eksempel om musikken er henvendt til barns viltreste, busepillende instinkter eller en mer innesluttet, rik fantasi. Det er også noen slags skiller mellom musikk som aktivt forsøker å få med seg foreldrene på laget og musikk som skiter i det og satser på mest mulig feng for fem år gamle bøllefrø. I tillegg kan vi nevne et slags skille mellom utgivelser som er basert på fortellinger, og «rene» musikkalbum.

Velprodusert og veslevoksent

Det mest barnslige barnealbumet i år er Hvorfor er jeg allergisk med hei kalas, og det sier i grunnen sitt om vektingen. Også her er det snakk om nokså moden og velprodusert veslevoksenpop som først røper seg som musikk for barn om du setter deg ned og konser på det tekstlige innholdet. Hvilket ikke nødvendigvis er en dårlig ting.

Den føyer seg fint inn i en rekke med album som er gitt ut over nogenlunde samme lest: Meg og Kammeraten Min dypper tærne sine i dette vannet på noen av sine siste utgivelser. Det samme gjør albumene til Even Jenssen og Mandarinsaft. Men sammenligner man med disse, skiller fremdeles hei kalas seg på overflaten ut som et album som drar ting enda lenger i en jeg kan ikke tro det er barnemusikk-retning. Sånn sett gjør den et selvsikkert skritt fremad som forsvarer plassen i en slik årsoppsummering.

En bønn til algoritmene

Ihlebæks Northern Lullabies stikker seg på sin side ut ved å være en instrumentalplate. Den er utgitt på det ambisiøse nye jazzplateselskapet NXN. De har flagget det man kanskje kan kalle litt unorske ambisjoner om å knekke bruksmusikk-strømmenøkkelen for instrumentalmusikk gjennom innpass i lister av typen «Lekselesing», «Fokus», «Smooth Jazz» – eller som her, «Vuggesanger». Ihlebæks lavmælte, uselviske musisering kan for den som lurer minne om den store norske julecool-klassikeren It’s Snowing on my Piano av Bugge Wesseltoft.

Ingen brå bevegelser eller overraskelser underveis her, det hadde jo fungert mot sin hensikt. Så får foreldre som har skrudd på denne på Spotify og glemt seg krysse fingrene for at strømmegigantens algoritmer ikke sender lytteren videre til Kaptein Sabeltann eller noen andre elleville opptrinn etter at avslutteren «Chloe’s Midnight Feast» har tonet ut. 

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Voksent blikk på sjangeren

Det er heldigvis ikke Periskops oppgave å utrope en forhåndsfavoritt. Samlet sett kan vi likevel si at nominasjonene, forsåvidt i likhet med denne publikasjonen, representerer et ganske voksent blikk på sjangeren: Et ønske om at folk skal få i seg sunne, musikalske råvarer fra tidlig alder.

Kanskje representerer Spellemann-nominasjonene en litt annen virkelighet enn den mange foreldre og barn møter i hverdagen, på godt og vondt. Men det er også denne prisutdelingens privilegium og plikt å peke på noen av feltets mange underdogs.

Og alle albumene kan sies å peke på en utvidelse av hva barnemusikk kan og bør være. Ihlebæks album er et signal om at god instrumentalmusikk har en selvsagt plass i den musikalske oppfostringen. Huldra Hildur bryter ned skillet mellom litterær og musikalsk historiefortelling. Hei kalas er en stående invitasjon til alle som driver med musikk «for voksne» – alt du egentlig trenger å gjøre er å skrive en tekst som barn kan skjønne. Og Spor av dråper og røde nebb er, i tillegg til å være en helstøpt og engasjerende musikalsk historie, også en påminner om at barnemusikk godt kan forsøke å leke med flere språk og musikalske uttrykk.

Det jo ikke egentlig vanskeligere å få et ungt publikum til å synge fraser fra Benin, Berlin eller Bangladesh enn det er å få et voksent publikum til å klappe på 2 og 4.

Tilføyelse, 15. april 2021: Spellemann for beste barnemusikk 2020 gikk til Sarah Camille for albumet «Spor av dråper og røde nebb».