Sprø som en kjeks

Bak alter egoet Ernest The Magnifico står den australske skuespilleren Julian Bell. Han har i årevis reist verden rundt med sine gateteater-enmannsshow. Det er tydelig at han har lang erfaring med uteformatet. Han har i hvert fall god kontroll på den store mengden publikum som raskt samler seg på Torgallmenningen rundt klokken tre, i strålende solskinn en fredag ettermiddag under festivalen.

Det er ikke bare å putte hva som helst inn i et så stort byrom og tro det skal fungere, men The Magnifico passer som hånd i hanske. Det er tydelig at han er drevet i faget uteteater faktisk er, og han er på alerten for å imøtegå hva slags publikumsrespons som helst. Enten det er oppmerksomhetssyke folk som roper direkte til ham og vil fortelle at de er fra New Zealand eller nysgjerrige turister som detter nervøst inn i showet og ikke helt vet hva som skjer. Ernest The Magnifico dirigerer byrommet og får folk til å lage en ramme rundt stedet han skal utfolde seg, og han har en høy og klar stemme og en direkte og uredd måte å kommunisere med publikum på. Dette bidrar til at forestillingen oppleves som fokusert og skjerpet.

Stuntmann i kjeften

En ting han derimot ikke har kontroll over innledningsvis, er lyden på mikrofonen og musikken som skal spilles. Stuntmannen virker nærmest overlatt til seg selv. Her hadde det trengtes en dedikert lydperson til å bistå. Når det er sagt, går det meste som det skal i en forestilling som er lagt opp til at alt kan skje og tilfeldige publikummere trekkes inn.  

Forestillingens premiss er at karakteren Ernest The Magnifico er stuntmann, men han har det for det meste i kjeften. Selv om han faktisk utfører to stunt, er forestillingens nerve oppbyggingen mot disse, for stuntene i seg selv er helt ok. Showet fortoner seg som en blanding av stand up-show i kombinasjon med forholdsvis halsbrekkende stunt. Stuntene inneholder flammer, en radiostyrt bil og en ballong som skal sprekke, og disse appellerer mest til barn, men alt snakket innimellom, som det er mye av, henvender seg mest til de voksne. Derfor er det ingen overdrivelse å si at denne forestillingen passer til alle.

Frekkhetens nådegave

Den rødkledde og bartbefengte Ernest The Magnifico har frekkhetens nådegave, noe som blant annet resulterer i at han kritiserer når publikum jubler eller klapper for lite, står for langt vekke eller generelt er for uengasjerte. Han skjerper alle rundt seg rett og slett til det bedre, med sin breiale semi-skremmende adferd. 

Han har en tydelig stemme, klar mimikk og et kroppsspråk som er skrudd opp for å matche formatet. Som publikummer er jeg hele tiden lettet over å ikke ha blitt dratt med på scenen. Han får med et modig barn til å hjelpe, og gutten gjør en upåklagelig innsats. Barnet er så ungt at han ikke kan engelsk og det er ikke bare bare når Magnifico snakker over hodet hans og publikum ler uten at gutten forstår av hva. Han har et nervøst kroppsspråk, men utfører likevel oppgavene han blir satt til. Han står i det og ser ut til å kose seg. Når han belønnes med 20 kroner av Ernest, er det selvsagt stor stas. 

Australsk Karlsson på taket

Da får to voksne menn gjennomgå mer. Stuntmannen herjer med dem og får dem til å gjøre merkelige ting, som å legge seg oppå hverandre på bakken. Latteren sitter løst blant publikum. Ernest The Magnifico utnytter prosessene som oppstår i store menneskegrupper, som hvordan de frivillige ikke tør å si nei selv om de fremstår som både ganske nervøse og usikre. Alt er selvsagt helt trygt, selv om utøveren klarer å skape en viss usikkerhet. Denne usikkerheten er en bevisst del av forestillingens dynamikk. Mens de to mennene ligger på bakken med en sirkel med bensin (eller det som skal se ut som bensin) rundt seg, skal den lille fjernstyrte bilen hoppe over dem på en liten rampe med levende ild på seg. Det er både underlig og morsomt, og helt passe spektakulært.

Ernest The Magnifico fremstår som en australsk Karlsson på taket hva angår selvtillit, selvinnsikt og munnrapphet. Han har både en perfekt timing i levering av vitsene og treffsikker fysisk slapstick-humor der han suser rundt på en hoppestokk. Ernest The Magnificos estetikk legger opp til at vi skal møte en amatørmessig stuntmann, men som selvsagt behersker formatet til fingerspissene.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Sympatisk prosjekt

Festspillene har hatt en publikumsøkning på 3000 personer i år fra i fjor. Det er 45 563 registrerte besøk på uteprogrammet og gratistilbud (svært konkrete tall for noe som må være vanskelig å telle). Det er naturlig å tro at økningen henger sammen med det omfattende uteprogrammet som er gratis for alle. At opplegget har et episenter på Torgallmenningen er lurt, og det er åpenbart et sympatisk prosjekt som gjør at mange flere publikumsgrupper kan få med seg programmet på Festspillene.

Men: Mye av scenekunstprogrammet i år, både ute og inne, var gamle produksjoner. Et håp for neste års program er at Festspillene også kommer med helt nye samarbeid som er skreddersydd nettopp for dette uteformatet.