– Statsministeren burde gi mer penger til skolene sånn at de kan kjøpe norskbøker som er mer interessante

Det startet med at Periskop skulle lage en sak om barnebladet Leseplaneten. Et blad som ble opprettet i 2020, og som er et slags litterært alternativ til barneavisene Aftenposten junior og Framtida Junior.

Siden mange barn er vant til å lese disse avisene, ville vi utfordre elever til å gi en vurdering av Leseplaneten – kritisk lesning er en del av Fagfornyelsen. Så Periskops fagredaktør fikk med seg fjorårets 4B og 4C ved Nordpolen skole i Oslo på prosjektet – og etter mye om og men og godkjenning fra rektor gjorde elevene en intens lesning av bladet på tampen av skoleåret. Elevene i de to klassene leverte inn et skjema der de vurderte bladet, og Vera, Jack og Astrid møtte Periskop for en utdypende prat.

Kvalitetsutgivelse

Leseplaneten presenterer seg som et variert kvalitetsblad som skal vekke lyst og nysgjerrighet i lesingen. Det inneholder illustrerte fortellinger, fakta, tegneserier, aktiviteter og boktips. Bladet er trykt på tykt papir, og ulike forfattere og illustratører bidrar i hvert nummer.

Bladet henvender seg til lesere på ulike lesenivå i målgruppen 6-12 år. Fra en anmelders førsteinntrykk virker det som et variert blad der redaksjonen bruker bidrag av høy kvalitet fra den rike floraen av barnebokskapere Norge har. Teamet bak Leseplaneten består av fem kvinner, og blant bidragsyterne så langt er det få mannlige navn.

Men målgruppen har ganske mye de skulle ha sagt.

Litt annerledes

Astrid, Vera og Jack er fornøyde med å bli henta ut av timen for å snakke med Periskop. De har mye på hjertet.

Vi legger bladene på gulvet mellom oss. Hva synes de etter å ha lest?

– Det er ikke nyheter i Leseplaneten, sånn som i Aftenposten Junior, slår Astrid raskt fast.

Er det dumt?

– Jeg liker å få med meg nyheter – men det som er fint med Leseplaneten, er at det er mange historier der. Det er det ikke i Aftenposten Junior, der er det bare påskekrim, sier hun.

– Jeg har egentlig ikke sett noe som ligner på Leseplaneten før. Eller, det er litt likt Aftenposten Junior, men her er det flere tegninger og kryssord. Det liker jeg. Det er mer forskjellig å lese om her, skyter Jack inn.

Hva liker dere å lese om, da?

– Steiner! Jack er ikke i tvil.

– Jeg visste ikke at det var steiner som gikk i bane rundt Saturn, jeg trodde det var isklumper. Jeg er egentlig ikke så glad i fakta i blader og sånn, men akkurat her var det spennende. Kanskje fordi bildene er litt annerledes, liksom, ikke sånn data-aktige. Her er det masse detaljer og forskjellige ting jeg blir interessert i, fortsetter han ivrig.

Reddhare eller prøvekanin?

«Lille-Sven og gjengen» er en tegnet fortelling som går igjen i flere av bladene. Det er en slags føljetong med avsluttede kapitler, illustrert og skrevet av Annette Saugestad Helland. Historiene om Lille-Sven og gjengen hans handler blant annet om reddharer og prøvekaniner. Serien spinner rundt mer eller mindre hverdagslige situasjoner som utarter seg, og de villeste ting kan skje.

– Jeg likte veldig godt Lille-Sven! Det var gøy at det kom en test til slutt der du kunne sjekke hvem du var i historien, om du ble sofagris eller reddhare. Jeg ble begge deler. Jeg prøvde flere ganger, sier Vera.

Hun setter i gang med å teste Jack. Er han tøff, rolig eller lat? Roper eller hvisker han oftest? Med andre ord: Er han en søt reddhare, en vågal prøvekanin eller en midt-i-mellom-sofagris? (De tester flere ganger. Jack ender opp som alle tre.)

Nyttige tips

Også Astrid likte Saugestads historier om Lille-Sven og gjengen godt. Der er hun på linje med resten av elevene, humor og illustrerte fortellinger fikk tommel opp fra mange av dem i skjemaet de fylte ut. Selv om enkelte elever mente illustrasjonene i Leseplaneten kunne fremstå litt kaotiske innimellom.

Mens Jack og Vera kjører testing, klarer Astrid å gjøre Periskops utsendte mjuk om hjarterøtene. For vi hadde samme favorittfortelling som tiåringer. Hva er oddsen for dét?

– Jeg er en lesehest! Jeg elsker å lese. Det finnes en annen verden i bøkene. For eksempel som i Den hemmelige hagen. Det er min favorittbok, jeg elsker den, sier Astrid.

Jeg også! Men slike fortellinger finner du vel ikke i Leseplaneten?

– Siden med bokanmeldelser var bra. Noe av det som stod der hadde jeg lest, for eksempel Ti kniver i hjertet, den var veldig god. Jeg synes det er fint å få tips om andre bøker jeg kan lese, forklarer Astrid.

Litt lesehest likevel

– Jeg er ikke så veldig lesehest, skyter Jack inn, fornøyd og ferdigtesta.

– For eksempel når jeg skal lese et kvarter hjemme hver dag, så har jeg av og til så mye annet jeg skal også at jeg ikke rekker. Da sier foreldrene mine at jeg må lese mer neste dag, og det synes jeg er litt kjipt, egentlig.

– Jeg liker tegneserier og spenning, sier Vera.

– Jeg liker ikke en kjedelig historie, og jeg liker ikke så godt når det bare er tekst. Det er bedre hvis det er bilder også.

Det får dere jo i Leseplaneten?

Jack, Vera og Astrid nikker.

– Når jeg tenker meg om, er jeg litt lesehest likevel. Monstre, spenning og humor, det liker jeg. Vil noen av dere anbefale Amuletten, forresten? spør Jack de to andre.

Akkurat det er det delte meninger om. Jack selv er heller ikke overbevist:

– Jeg er ikke så gira på Amuletten, for da jeg leste første bok, var den full av blod og monstre – alt det jeg har fryktet opp gjennom årene. Så jeg er ikke helt på der.

Bedre enn norskboka

Både Vera, Jack og Astrid kunne gjerne lest Leseplaneten oftere. Kanskje lett å si i møte med en journalist – men det er liten tvil om at det varierte innholdet i bladene har klart å vekke engasjement.

Tilbakemeldingene fra de to klassene var, ikke overraskende, sprikende i alle retninger:

Mer sport. Flere fortellinger. Færre fortellinger. Mer quiz. Mindre quiz. Gøy med fakta. Mindre fakta. Mer kunst. Mer gaming. Ikke min stil, leser heller Donald Duck. Jeg vil ha mer Leseplaneten! Fine tegninger. Kaotiske tegninger. Kjedelig. Spennende. Og så videre.

Ble dere skuffet over noe da dere leste?

– Det er noe jeg synes er rart. I det ene bladet står det at det skal være fargeleggingssider, men jeg finner dem ikke, sier Astrid.

– Bladet om Bergen var ikke så gøy, det er kanskje gøyere for dem som bor i Bergen, mener Vera.

Jack drar i gang allsang av Knutsen & Ludvigsen-slageren Eg ve te Bergen – og følelsen av friminutt sprer seg. Men helt til slutt: Hva skal vi si om Leseplaneten?

– Leseplaneten er bedre enn norskboka! Jack er ikke i tvil.

– Den har mye morsommere historier. Norskboka er liksom sånn: Måååå jeg gjøre en side til, pappa? Men Leseplaneten har mange forskjellige ting du kan kose deg med, mener han. Og kommer på:

– Statsministeren burde gi mer penger til skolene sånn at de kan kjøpe norskbøker som er mer interessante.

– Ja! stemmer Astrid og Vera i.

– Norskbøkene bør bli gøyere og mer eventyraktige, sier Vera. Astrid er enig:

– Læreren kan spørre om hva vi liker å lese om, og så kan det stå i norskbøkene. Sånn kan de lage norskbøker som vi liker.

Den satt, Jonas Gahr Støre.

Periskop informerer: Vår fagredaktør Karen Frøsland Nystøyl har nær slekt på trinnet som har jobbet med Leseplaneten. Barnet har deltatt i den anonyme evalueringen av Leseplanten som en del av skolearbeidet (utført i skoletiden), og er ikke intervjuet i denne saken.