Stein på stein blir scenografi

«Vi har bursdag i år» forteller Anne Marit Sæther, kunstnerisk leder og skuespiller i Cirka Teater, fra scenen. Tilskuerne har nettopp tatt plass på amfiet i Studioscenen på Trøndelag Teater, og vi er en blanding av familier med barneskolebarn eller tenåringer, vennegjenger og den tredje snodige gruppen; anmeldere. Amfiet er opplyst på lik linje med resten av black boxen. Sæther henvender seg til oss og forklarer at Cirka Teater har 40-årsjubileum og at denne forestillingen er en del av deres feiring.

I løpet av de siste tiårene har Cirka Teater etablert seg som et produktivt og viktig kompani innenfor det frie scenekunstfeltet. Kompaniet ble startet av Sæther sammen med scenografen Gilles Berger, og den fysiske spillestilen sammen med det visuelle formspråket og de lekne scenografiene har blitt Cirka Teaters kjennemerke.

Har hånda hukommelse?

Jubileumsforestillingen Jeg synes jeg ser alt som fins har en todelt struktur. I den første delen blir vi tatt med inn i noe som minner om en workshop. Vi skal skape visuelle rom – scenografi, forklarer Sæther til de unge som kanskje ikke er så kjent med begrepet – som skal brukes i den neste delen. Vi begynner med en enkel øvelse. Alle får utdelt en pose med en stein i. Vi skal ikke se på steinen, men ta handa i posen og bli kjent med dens form, tekstur og vekt. Jeg kjenner på en firkantet stein, og blir overrasket over hvor firkantet den faktisk kjennes. Den tar plass i hånda mi, og Sæther forteller at vi skal holde på den helt til den blir like varm som vår egen hånd. Og mens vi sitter og varmer steinene våre viser hun frem, med en smittende entusiasme, noen spesielt fine steiner fra sin egen samling.

Det oppstår et interessant, kontrastfylt øyeblikk for meg idet vi sender posen med stein videre til naboen og jeg tar tak i en helt ny form i en ny pose. Steinen føles fremmed, men å kjenne en annens varme i objektet oppleves nært og intimt. Når jeg får «min egen» stein tilbake fra sidemannen, finner den lett plass i hånda, som om den har kommet hjem. «Har hånda hukommelse?» spør Sæther, og flere av barna i rommet nikker.

Vi bygger sammen

Workshopen fortsetter med at vi inviteres til scenegulvet og blir delt inn i ulike grupper for å lage scenografiske rom på forskjellige stasjoner. Landskapene får navn som «mysterieplassen» og «himmeltrappen». Byggematerialet er store og mindre pinner og drivved for én gruppe, mens de andre jobber med en stor steinsamling og et lager av metall. Når rommene har vokst frem, får hver enkelt av oss en ørliten figur, på størrelse med en tommelfingernegl, til å plassere et sted i det nybygde landskapet. Jeg studerer figuren min. Det en liten jente i fullt sprang.

Både byggingen og plasseringen av de små figurene bidrar til å skape en forventing i meg om den kommende delen av forestillingen. Workshopen avsluttes med at vi skal lage en ordcollage. Vi får utdelt lapper som skal sette oss på sporet av et ord. På min står det «en sterk følelse». I nye grupper samler vi oss rundt en mikrofon hvor vi i tur sier ordet vårt. Deretter sendes vi ut i foajeen for en 15-20 minutters pause.

Mens vi venter på andre del av forestillingen, reflekterer jeg over hva jeg nettopp har vært en del av. Uttrykket «å skape teatermagi» føles i dette tilfellet som en reduserende floskel for et kompani som så uanstrengt gjør en iscenesettelse av å dele teaterøvelser og bygge scenografi ut av funnet materiale. Selv om øvelsene vi tar del i er enkle, kjenner jeg på et generøst overskudd som handler om å åpne opp den mest spennende delen av en teaterprosess – nemlig når man i fellesskap famler seg fram i utprøvinger og ser noe vokse frem. Det krever en faglig trygghet, og det er den største kvaliteten ved Jeg synes jeg ser alt som fins.

Møter med landskap og natur

Når vi kommer tilbake til studioscenen, er scenegulvet mørklagt og markerer en mer konvensjonell scene/sal-deling. Sæther entrer scenen med en figur på størrelse med en stor håndflate. Den minner om en slags sjaman eller trollmann, med kjortel og et stort halskjede med en stein. Figuren utforsker kort noen av de nybygde landskapene. Han legges til side, og Sæther henvender seg på nytt til oss.

Hoveddelen av forestillingen tar form som et fortellerteater, strukturert rundt det som fremstår som Sæthers selvopplevde møter med dyr og natur. Hendelsene som skildres kan virke tilsynelatende små og hverdagslige, men rommer erkjennelser som for Sæther var store. Som for eksempel da hun som liten gjerne ville kjenne hvordan det var å holde en av andungene til ærfuglen som holdt til ved hytta i Trondheimsfjorden, og derfor stod opp midt på natta for å få tak i en. Hennes nærvær skremte andefamilien og de la på sprang til sjøen, men en av ungene kolliderte med et tau og ble slått i bakken. Når hun nærmer seg den lille andungen, innser hun med skrekk at «jeg er en kjempe» i forhold til den lille. Det er et barns erkjennelse av sin fremtreden i en verden som ser helt annerledes ut fra en liten andunge sitt perspektiv.

Disse sekvensene akkompagneres av levende musikk, i tillegg til at utøveren Loan TP Hoang spiller dyrene som dukker opp i fortellingene. I et hjørne sitter musikerne Sissel Vera Pettersen og Martin Smidt og legger lyd til handlingene ved hjelp av trommer, stemme, noe som høres ut som en kalimba, og en rekke andre instrumenter. Hoang har en fysisk ekspressiv og energisk måte å kroppsliggjøre de ulike dyrene på – om det er en spretten gnager eller svevende ørn.

Scenografi eller kulisse?

Når jeg sitter i amfiet under andre del, tar jeg meg selv i å lure på når scenografien vi bygde i første del egentlig skal tas i bruk. I beskrivelsen av forestillingen på teatrets hjemmeside står det at historiene skal ta utgangspunkt i «den verdenen vi har bygget sammen». I store deler av den påfølgende forestillingen er det som om byggverkene fungerer som en kulisse, snarere enn scenografi. Dekorasjon, snarere enn miljø.

Sæther tar den lille sjamanen med på en ny, kort vandring til «mysterieplassen», men det er uklart for meg hva slags rolle stedet og sjamanen spiller i handlingen. Den entusiasmen og gleden jeg kjente over å bygge og ta del i prosessen i forestillingens første del, forventningen om hvordan disse landskapene skulle veves inn i selve forestillingen, blir ikke fullstendig møtt. Scenografien som publikum gjorde i fellesskap, får dermed et uforløst potensial i den andre delen. Det er først mot slutten av forestillingen hvor scenografien trekkes inn i en mer aktiv rolle.

Det finnes ensomhet, kaffemaskin og naboer

Sæther og Hoang setter seg til rette på scenegulvet, med ryggen mot oss og vendt mot en skjerm bakerst i scenerommet. Det blir projisert fotografier av det vi har bygd, hvor enkelte av fotografiene viser de små figurene vi har plassert ut. Ordcollagen vi spilte inn før pausen veves inn i musikken, og vi hører våre egne stemmer komme sammen i setninger som «Det finnes ensomhet, og kaffemaskin, og naboer, og brutte løfter». I det tematiske spennet til Jeg synes jeg ser alt som fins beveger vi oss fra Sæthers intime møter med naturen til det temporære fellesskapet vi danner både i og utenfor teatersalen. Det åpner for at tankene kan få strekke seg ut. Men her kunne både ordene og bildene fått mer tid og rom i forestillingen, slik at man hadde rukket å ta det inn over seg.

Avslutningsvis blir vi bedt om å ta steinen vår ut av posen og kikke på den. Vi får tilbud om å ta den med ned i landskapet vi bygde, eller å ta den med hjem. Jeg blir litt usikker på hva jeg skal gjøre. Steinen virket så kjent for meg for en time siden, og nå vet jeg ikke hva jeg vil med den. Kanskje kommer det av at slutten på forestillingen, både sekvensen med bildene og nå med plassering av steinen, opplevdes hastig.

Likevel vegrer jeg meg for å gå fra studioscenen og vende nesa hjem. Jeg har lyst til å finne flere skulpturelle biter av drivved å bygge med.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

En inkluderende forestilling

Sæther og resten av kompaniet skaper et inkluderende teaterrom som omhandler teateret som fag i like stor grad som fellesskapet og våre forbindelser til natur – om det er en stor trestamme eller en metallbit funnet på gata. Jeg opplever at forestillingen evner å romme dette store tematiske spennet, men det er særlig i forestillingens første del at teaterprosessen blir tematisert. Jeg skulle gjerne sett at det ble aktualisert i den påfølgende delen gjennom en større bruk av de scenografiske landskapene – nettopp fordi workshopen bød på en såpass stor invitasjon inn i prosessen med å lage teater.