Stum og stum, fru Blom

Det viser seg å være en fabelaktig god idé av samarbeidspartnerne Den Kulturelle Skolesekken og Cinemateket/Norsk filminstitutt å presentere en serie stumfilm-klassikere med levende improvisert musikk og lyd i salen til åttendeklassinger i Oslo.

Den novemberdagen jeg fikk mast meg til et sete i den stappfulle salen av skoleungdommer fra Ruseløkka og Fagerborg, satt de 195 ungdommene tilsynelatende totalt fascinert og fulgte med. Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet var ganske spent på om en bøling ungdom som tar lyd og musikk til film som en selvfølge ville komme til å fatte interesse for fortidens svart-hvitt filmer bare fordi en musiker og en foleyartist (en slags lydskuespiller) fulgte med forestillingen.

Kanskje avviser de stumfilmene som noe gammelt ræl, tenkte jeg bekymret, sittende på et av de ytterste setene med kaffekopp plassert under benkeraden og med veske på fanget.

Jeg kunne ikke tatt mer feil.

Både det vel tilrettelagte, pedagogiske, interaktive innføringsforedraget om stumfilmens historie og bevisstgjøringen omkring forholdet mellom lyd og bilder og de fire filmene som fulgte på, ble tatt i mot med største interesse.

Trekløveret bak stumfilmsuksessen fremført alt i alt 80 ganger i løpet av en toårsperiode, var foleyartist Kristin Bolstad, komponist, impromusiker og pianist Kjetil Schjander Luhr og en av Cinematekets kinomaskinister: David Løite.

Akkurat passe lang innføring til målgruppen

Hvorvidt de aller første stumfilmene ble vist i dørgende stillhet eller om filmene i begynnelsen ble understøttet av en eller annen form for musikk er en pågående diskusjon mellom film- og musikkvitere. Det tok uansett ikke lang tid før avspilling av film (rundt 1900) var blitt utenkelig uten musikere og bruiteurs (støymenn)/foleyartister tilstede foran ved filmlerretet på scenen.

Støymennenes lydeffekter illuderte lyd som kom innenifra filmens univers, mens musikken ble tilført som et ytre tilskudd først og fremst for å skape stemning, bidra til filmens narrative utvikling, og, ikke minst, til å vekke følelser. Lydene og musikken ble, slik professor Peter Larsen nevner i boken Filmmusikk Historie analyse, teori (Universitetsforlaget 2005) produsert på stedet, mens filmen var en serie «konserverte» levende bilder, nå og da supplert av mellomtekster.

Forestilling om livet på månen anno 1902

Før lydfilmen ble normen rundt 1930, ble det produsert en rekke fantastiske og merkverdige stumfilmer der skuespillernes blikk, gester, fakter og kroppsbevegelser i utgangspunktet synes karikerte på et nåtidig publikum.

Ikke minst gir skuespillernes vidåpne, ildfulle blikk fremkalt av en sminket, tykk, svart kajalstrek rundt øynene og skuespillernes rykkete kroppsbevegelser et inntrykk av en gjennomgående opprømt stemning inne i filmenes univers. Denne stemningen kjenner vi godt fra de høyt verdsatte Charlie Chaplin-filmene.

Takket være den aktuelle stumfilmkonserten er alle åttendeklassinger ved Fagerborg og Ruseløkka skole i dag også kjent med den visjonære franske illusjonisten og regissøren Georges Méliès (1861-1938), den svenske regissøren og skuespilleren Victor Sjöström (1879-1960), brødrene Auguste og Louis Lumière (1862-1954 og 1864-1948) og stumfilmstjernen som på ingen måte står noe tilbake for Charlie Chaplin: Buster Keaton (1895-1966).

På programmet: Et tog ankommer stasjonen (Brødrene Lumière, 1895), Reisen til månen (Georges Méliés, 1902), Körkarln (Victor Sjöström, 1921) og The Scarecrow (Buster Keaton, 1920).

På YouTube det forøvrig et stort antall stumfilmer, herunder filmer fra nevnte program, og mulighetene for faglig fordypelse i etterkant av konserten er nærmest uendelige. Til bruk i samfunnsfag, Sal og Scene, musikk og utdanningsvalg.

Til begivenhetene i det som regnes som verdens første science fiction-film, Reisen til månen, hører og ser publikum at lydskuespiller Kristin bruker trommen til å gi lyd til både skritt og til en eksplosjon. Fuglefløyten gir liv til en rar trompet som vitenskapsmennene iført lange kapper og høye, spisse hatter blåser i, en vinduskonvolutt blir brukt til å illudere flammer, en perkusjonsslange, en rasle og en metallplate gir lyd til merksnodige romvesener. En tordentromme og håndklokker tryller frem det uendelige verdensrommet, en barnlig konstruert romrakett og stjerner og planeter.

Ikke bare er det festlig å se på, men publikum minnes også om at den menneskelige virkelighet er av grunnleggende historisk karakter og at det teknologiske utviklingstrinnet vi befinner oss på i dag er resultatet av en evolusjon.

Det knirker i sjelesankerens vogn

I Victor Sjöströms klassiker Körkarlen fra 1921 fremkaller klimpring på en eggedeler knirkingen i sjelesankerens vogn. En varmeflaske gjør nytte som lydgiver til både bilskrensing, løping og dødens slepende skritt. Et tresmykke og en kastanjett gir lyd til hestens hover og en havtromme gir inntrykk av brusende sjø og frådende bølger som slår mot land.

Det gjøres dessuten bruk av lyden fra det klassiske, elektroniske instrumentet theremin, brukt siden 1950-tallet til å illudere nerver. En theremin består av en elektronisk svingekrets hvor musikeren selv er en del av denne svingekretsen. Instrumentet spilles ved at musikerens hender beveges mellom to fast oppstilte elektroder (antenner) og det at pianist Kjetil spilte på instrumentet uten faktisk å berøre dette innga, en følelse av å ha bevitnet et magisk opptrinn i det mottakelige publikummet.

Vekslingen mellom å spille på et keyboard med pianolyd og et keyboard med samplet Wurlitzerorgel av det slaget som tradisjonelt sett stod i gamle kinoer, trakk på ingen måte ned den intense og presise fargeleggingen av de fire filmene.

Kanskje likte elevene fraværet av støyende, brutal action og frekke replikkvekslinger? Kanskje falt de en smule til ro av stumfilmenes annerledeshet, av innblikket i en fortidig uttrykksform, av de naive plotene og de poetiske mellomtekstene?

En times reise tilbake i tid ga meg mersmak på det rike stumfilmuniverset. Etter ansiktene til det unge publikummet å dømme så det ikke ut for at jeg var alene om begeistringen.