Sulteforing av litteraturfeltet?

I artikkelen «Ord underveis», som er en bearbeidet versjon av foredraget Aspeli holdt på konferansen «Se og les» i Bergen i vår og på årsmøtet i NBU (Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere), fokuserer han på litteraturformidling slik den i all hovedsak kommer til uttrykk i DKS-systemet, nærmere bestemt det klassiske forfatterbesøket. Ifølge Aspeli går det an å tenke litteratur som et felt, og at forfatteren ikke nødvendigvis trenger å være til stede i dette feltet for at elevene skal få møte litteratur som kunstform.

Flere årsaker til lav prosentandel

Periskop har snakket med Aspeli, og spurt nærmere hva som er årsaken til at litteraturfeltet får så lite som 6 % av midlene som går til DKS 1).

– Det er flere årsaker til at midlene fordeles ulikt mellom kunstfeltene i DKS, blant annet historiske årsaker. De fleste kulturopplevelser i grunnskolen før DKS ble etablert i 2001, ble i stor grad formidlet gjennom Rikskonsertenes skolekonserter. Rikskonsertene som institusjon har eksistert helt siden 1967, og i DKS-sammenheng har de økonomiske midler som er i en helt annen størrelsesorden enn den man finner på litteraturfeltet.

– Er litteraturfeltet i DKS-sammenheng blitt for ensidig med bruk av forfatterbesøk som formidlingsform?

– Jeg vil snarere si det slik at litteraturfeltet ikke har utnyttet sitt potensiale i tilstrekkelig grad, fordi forfatterbesøk bare er en av flere måter å formidle litteratur på. Bøker eksisterer uten forfatteren, de kan formidles av andre. Jeg skriver blant annet i artikkelen at hvis boka trenger forfatteren, så er det en dårlig bok. Vi kan sammenligne det med musikerne i Rikskonsertene, som består av utøvende kunstnere. Den skapende kunstneren, som i musikksammenheng er komponisten, han eller hun trenger ikke beherske instrumenter eller fremføre sin egen musikk. Her mener jeg det ligger et enormt potensial for litteraturen å tenke i samme baner. Forfatteren er en skapende kunstner, han er ikke nødvendig for at kunstverket skal fremføres på en god måte. Forfatteren har dessuten kanskje verken lyst eller evner til å gå inn i posisjonen som utøvende kunstner, det stjeler jo tid fra den skapende gjerningen.

– Du mener at litteraturformidling er for avhengig av forfatteren?

– Mitt poeng er at litteraturformidling er mer enn forfatterformidling. Her har ikke litteraturfeltet grepet utfordringen og muligheten. Det er etter mitt skjønn sannsynligvis en årsak til at litteraturfeltet opptar et bittelite volum, når man ser på kunstformene som helhet, og det er også med på å forklare hvorfor så lite av midlene går til litteratur. Et lavt volum betyr jo ikke at det ikke er ønskelig med mer litteratur i DKS, men det er begrenset hvor mange forfattere som har lyst og anledning til å reise rundt på skoleturné, og dermed forblir volumet lite. En annen ting er at det ikke er føringer på volum. Det er opp til hvert enkelt fylke og kommune hvor mye midler de bruker på litteratur. Enkelte steder møter ikke elevene litteratur som kunstform på flere år. Hedmark har bestemt at elevene skal oppleve litteratur i en eller annen form hvert år, men generelt er det for lite av det, noe tallene helt klart viser. Økt volum krever variasjon i formidling. Skal volumet opp, må det andre formidlingsformer til.

Søk om produksjonsmidler

– Lar dette seg gjøre i praksis?

– Det lar seg for eksempel gjøre ved at man tenker litteratur som en litterær produksjon og søker om produksjonsstøtte, slik som andre kunstuttrykk gjør. Det finnes lite midler til å utvikle litterære produksjoner, selv om det har vært lyst ut noe via Litteraturbruket. Men det er behov for mer midler, og en større vilje til å utvikle formidling av litteratur som kunstart. Her er det bare fantasien som setter grenser, og i artikkelen min gir jeg flere eksempler på nettopp variasjoner i litterære produksjoner. Dette kan gjøres som alternativ til tradisjonelle forfatterbesøk, og øker muligheten for at elevene får møte litteratur som kunstutrykk langt oftere enn det som nå er tilfelle. Men det avhenger selvsagt av at nasjonale aktører og sekretariatet i Den kulturelle skolesekken informerer om denne muligheten og oppmuntrer medlemmer og andre til å tenke utenfor boksen.

Elevmedvirkning og læring

– I Periskop har vi fulgt opp noe av kritikken som elevene retter mot DKS-ordningen i rapporten «Elevmedvirkning i Den kulturelle skolesekken.» Elevene etterspør blant annet mer vekt på læring og egen medvirkning. Hva er ditt synspunkt på det?

– Vi som jobber med DKS-ordningen må forholde oss til ordningens formål, som er at elevene og skolene gjennom ordningen skal få mulighet til å oppleve, gjøre seg kjent med og utvikle forståelse for profesjonelle kunst- og kulturuttrykk av alle slag. Det er ikke et pedagogisk oppdrag. Det gir derimot skolen unike muligheter til å utvikle sin undervisning. Ingenting er så fjernt fra kunst som pedagogikk. Ingenting er så pedagogisk som god kunst, skriver jeg i artikkelen.

– Hva man legger i et ord som «medvirkning» er dessuten et definisjonsspørsmål. Jeg mener at å lytte er medvirkning. Opplevelse er medvirkning. Det trenger ikke bety deltagelse på et verksted eller at elevene produserer noe som kan tas med hjem eller henges i et vindu eller på veggen. Kort sagt har ordet «medvirkning» flere tolkningsmuligheter. Når det kommer til læring: Jeg har jobbet med DKS i snart femten år, og har til dags dato ennå ikke sett en forestilling som ikke har læringspotensial som kan brukes videre i undervisning på en eller annen måte. Spørsmålet er hvor mye man skal få lagt oppi hendene. Læreren må selv yte en viss innsats på området, sier Aspeli.

1) Tallet er hentet fra en oversikt fra DKS-sekretariatet som viser «Snitt fra 2007 til 2013 fordelt på kunstuttrykk i grunnskolen».

Les Widar Aspelis artikkel «Ord underveis»:

http://www.nbuforfattere.no/2014/03/10/ord-underveis/

Les også:

DKS fra elevens perspektiv, Periskop 4.6.2014

Litteraturformidling i Den kulturelle skolesekken, Periskop 5.6.2014

Inn i klasserommet-opplevelse, Periskop 18.6.2014

Bak kulissene i litteraturfeltet, Periskop 30.6.2014