Tanker fra lekeplassen

I slutten av september åpnet Kunsthall Oslo How The Universe Works, et helt år viet til utstillinger og prosjekter for barn, med to utstillinger i ett.

The Brutalist Playground er rekonstruerte lekeapparater laget i samarbeid mellom den britiske kunstneren Simon Terrill og kunst- og arkitekturkollektivet Assemble. Opp i trærne av med klærne er en utstilling i form av en fotocollage signert Elise Storsveen, og dekker tre av veggene i kunsthallen.

Til utstillingene følger det et omfattende tekstmateriale som kontekstualiserer og drøfter både lek og lekeplasser. Vi skal se nærmere på hvilke temaer forfatterne er opptatt av, og hvilke spørsmål utstillingen tar opp gjennom tekstutvalgene.

For eksempel: Hvilken plass burde lek ha i bybildet? Hvordan kan lek bidra til å skape trygge voksne? Og må vi voksne tåle at barna utsettes for risiko når de leker?

Lekeplassen som modell for lek

Hvordan ser en «typisk» lekeplass ut? Dersom du har besøkt lekeplasser i Norge, vet du at det ikke er særlig stor bredde i designet. Noen elementer går igjen, slik som leketårn med sklie og gangbro, husker, og én eller flere typer av dumphuske. Lekeapparatene i seg selv er gjerne utformet i tre, metall eller primærfarget plast.

I flere av tekstene som følger utstillingen, argumenteres det for at denne homogene utformingen hemmer lek hos barn. Mange av dem uttrykker et klart savn etter risiko, kreativitet og drømmer som utgangspunkt for barnas utfoldelse. Ifølge flere av forfatterne, har leken blitt et offer for et overbeskyttende og konformt samfunn, noe som vil gi oss utrygge, introverte, selvsentrerte og mer like voksne.

Denne bekymringen ser man alt på 1960-tallet, i Palle Nielsens tekst A model for a qualitative society, som er trykket opp igjen til utstillingen. Teksten ble publisert i forbindelse med Nielsens lekeskulptur og utstilling på Moderna Museet i Stockholm, Modellen. En modell för ett kvalitativt samhälle (1968). Her spør han om barnets møte med lekeplassen: «What if they were allowed to play with all kinds of things, to build, to play with water and fire, to paint? Then they could become themselves. And do what we never managed to do.»

Tilretteleggelser og sikkerhet

Det som er sikkert er at lek er noe mange har meninger om. Det blir tydelig når man trer ut av den faktiske lekeplassen, og inn i samtalen om den. Hensyn til barnas sikkerhet er ikke et fremmed tema, og et punkt som går igjen i tekstmaterialet til utstillingen. Jeg tror mange kjenner seg igjen i samtaler som diskuterer dette privat, men også i media argumenterer flere for at ubehag og småskader er en viktig del av å bli menneske, og bidrar til at man som voksen ikke går omkring med urealistiske forventninger til livet. Småsår og skrammer er hypotetisk sett en risiko man bør tillate for at barn skal få utforske og finne ut av verden på en mest mulig uhemmet måte.

Og burde ikke barn få noen skrubbsår i løpet av barndommen? Dette spørsmålet vil nok mange svare ja på, i hvert fall inntil de får ansvaret for å faktisk bygge en lekeplass. I teksten «Ofte stilte spørsmål om lekeplassutstyr», utgitt av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, forsøker det offentlige å svare på spørsmål knyttet til ansvarsforhold og kontroll av utstyr. Svarene er grundige: «Steiner og trær etc. som fra naturens side hører hjemme på lekeplassområdet er ikke omfattet av lekeplassforskriften. Dette legitimerer likevel ikke en ansvarsfraskrivelse for nødvendige risikovurderinger hos den som designer, er ansvarlige for eller tilrettelegger en lekeplass der kunstverk og naturmaterialer plasseres.»[1] Selv naturen må tenkes på og tilrettelegges rundt, selv om den ikke omfattes av forskriften. Dette er ikke inspirerende tanker for de som ønsker mer kreative, spennende og mer omformbare lekeplasser.

Barna må tøffe seg opp

Et argument for at barna «burde» skade seg litt, er at de blir tøffere av det og de kommer til å tåle motgang bedre senere i livet. I The Overprotected Kid, en artikkel publisert i The Atlantic i 2014[2], skriver forfatter og journalist Hanna Rosin at dette var et ideal for den britiske etterkrigstidsgenerasjonen, fordi de ville at barna skulle være forberedt på fremtidig krig. Avstanden fra dette tankesettet til hvordan Rosin beskriver hvordan det er å være middelklasseforelder i dagens USA kunne ikke vært større. Rosin drøfter hvilke tanker foreldre har hatt om lek de siste tiårene, med utgangspunkt i en såkalt «adventure playground» kalt The Land i Nord-Wales, som hun og sønnen besøkte da han var liten. Rosin betegner lekeplassen som «an act of defiance», et opprør mot overbeskyttelse av barn.

Hun beskriver The Land som et stort område fullt av skrot, der barna tenner bål, bygger omfattende konstruksjoner og følger egne regler. Jeg er ikke sikker på om det er Peter Pan eller Fluenes herre som er den beste referansen til dette stedet, slik hun tegner det opp. Landet er bemannet for å holde noe oppsyn med hva som skjer, men utgangspunktet er at barna skal styre så mye som mulig selv. Rosin må konsentrere seg for å ikke gripe inn når sønnen på fem blir rullet i en tønne nedover mot et lite vann av en annen gutt på syv, selv om det hele blir gjort på en mild måte, med samtykke.

Teksten setter fingeren på flere viktige, og tidvis ubehagelige tendenser. En av dem er at de som har små barn i Vesten nå, ifølge statistikk som Rosin viser til, er unødvendig bekymret for at barna skal bli utsatt for store skader og kidnappinger. En annen er at vi i mye mindre grad tar sjansen på at barna skal få leke uten oppsyn, nettopp på grunn av disse bekymringene. Hva mister vi hvis barna hele tiden holdes øye med?

Lekeplassen som samlingssted

Noe annet som går igjen i tekstene som følger utstillingen, er en blanding av kjedsomhet og uro knyttet til det som kalles «standardisering» av lekeplassen. Tekster skrevet av landskapsarkitekt Thea Kvamme Hartmann og byplanlegger og kurator Gabriela Burkhalter[3] beskriver hvordan nye forventninger til sikkerhet, en økende kommersialisering og et ønske om å ha kontroll, fører til lite stimulerende og veldig like lekeplasser – gjerne også plassert i utkanten av byene. De ønsker flere lekeplasser i bykjernene, for å legge til rette for mer allsidig bruk, og for å få inn en mer mangfoldig gruppe på torgene.

Hartmann skriver at et godt eksempel på en slik sentralt plassert lekeplass finnes på Charlotte Ammundsens Plads, rett ved Kulturhuset i København. Der er det en basketbane, et lekestativ som er satt sammen av metallringer i flere høyder, og hvite «blokker», eller landskapselementer som blant annet kan brukes til å klatre eller skate på. Barn i forskjellige aldre, til og med voksne, kan få noe ut av denne fleksible lekeplassen. Foruten lek, blir området også brukt til loppemarkeder og andre arrangementer, og trekker dermed til seg mange ulike mennesker. Barna er, ifølge Hartmann, med på å skape liv i byen, en type liv mange har glede av – også de uten barn. Hun mener at en slik lekeplass vil være mer stimulerende for de voksne også, som kan ta del i bylivet i stedet for å sitte i sin egen barneboble ute i drabantbyene.

Kompromissløs arkitektur og myk lek

Lekeplassen som vises på Kunsthall Oslo er hentet fra en spesifikk kontekst, og ligner lite på de vi finner i dagens Norge. The Brutalist Playground er en samling lekeapparater som kunstneren Simon Terrill og kollektivet Assembly har plukket fra ulike kommunale boligkomplekser i London. De opprinnelige skulpturene i betong har for anledningen blitt rekonstruert i myke og fargeglade materialer, og en video i utstillingsrommet viser de opprinnelige lekeparkene. Utstillingen ble i utgangspunktet laget for Royal Institute of British Architects (RIBA) i London i 2015 og navnet henviser til den modernistiske byggestilen popularisert hovedsakelig i boligbyggkomplekser under etterkrigstiden i både Storbritannia og Norge.

Navn som knyttes til brutalismen internasjonalt er Le Corbusier og Mies van der Rohe, mens i Norge tenker vi gjerne på Sverre Fehn og Erling Viksjø – sistnevnte tegnet blant annet flere av de omdiskuterte bygningene i Regjeringskvartalet. Ubehandlet betong var et av materialene brutalistene sverget til, og er også utgangspunktet for navnet «béton brut», eller rå betong, som på engelsk ble til «brutalism». Som etterfølgere av modernistene var også brutalistene opptatt av lek, og ville innlemme muligheter for å leke i selve arkitekturen. Dette fant sitt utspring i lekeparkene som vokste frem blant brutalismens mange boligkomplekser.

For anledningen er The Brutalist Playground utvidet med Elefant, en rekonstruksjon av Nils Aas’ lekeskulptur fra 1968. I sin originale utforming var både lekeplassen og skulpturen til Aas støpt i betong, noe som kan virke rart sett med dagens øyne. Ungene kan derimot boltre seg helt trygt i kunsthallens myke utgave. Kontrasten mellom den harde, kompromissløse arkitekturen og den myke lekeplassen blir et bilde på kontrasten mellom ideen om det tøffe barnet som tåler en støyt og det overbeskyttede barnet, som tekstene problematiserer.

Kontraster

I den andre utstillingen på kunsthallen henviser den oslobaserte kunstneren Elise Storsveen til nettopp kontrasten mellom det harde og myke, mellom det tøffe barnet og barnet som «skal omgi seg kun med myke former i glade farger», som hun skriver i en tekst på Oslo Kunsthalls nettsider[4]. Utstillingen hennes Opp i trærne av med klærne består av en fotocollage som dokumenterer skandinavisk lekeskulptur-historie.

Det som fungerer godt med collagen er at den skaper en bredere ramme rundt installasjonen The Brutalist Playground. Det gir hele utstillingen mer kjøtt på beina, både mer å reflektere over og mer å lære om. Opp i trærne av med klærne belyser i tillegg historie som er nærmere geografisk enn de engelske lekeapparatene, og gir rom for å diskutere hva lekeplassen kan eller bør være i dagens Norge. Tekstene til blant annet Hartmann og journalist Annette Snarby bidrar med å utdype begge aspekter i enda større grad.

En sjeldenhet av en utstilling

The Brutalist Playground er en utstilling som nok en stor gruppe barn vil trives i, selv om de voksne i større grad blir passive, eventuelt ufrivillig delaktige – hvis man ikke er veldig glad i å slenge seg rundt i lekeapparater selv. Man har mye lesestoff å fordype seg i, men det spørs hvor mange som tar seg tid til det i følge med barna, som nok trenger litt ettersyn hvis de ikke er oppe i skolealder.

Jeg tenker igjen på Palle Nielsen, og det han prøvde å uttrykke i teksten som fulgte lekeplassen hans på Moderna Museet i 1968. Han sier at vi voksne påvirker, eller inspirerer barnas lek og drømmer gjennom våre egne handlinger. Og en lekeplass der barna kan slippe fantasien fri kan være en slik handling.

Thea Kvamme Hartmann bidrar med en godt formulert måte å si noe beslektet på i et utdrag fra artikkelen Hva vil vi med lekeplassen?, som hun skrev for Periskop i 2017 og som er trykket opp i kunsthallens lesestoff: «Lek behøver nødvendigvis ikke ha noe annet formål enn den sansbare opplevelsen i seg selv. Gjennom lek kommer vi i kontakt med vår indre sansbare verden. Vi lærer å kjenne oss selv.» Kanskje er dette en sammenfatning av det utstillingene på Kunsthall Oslo prøver på?

[1] https://www.dsb.no/lover/produkter-og-forbrukertjenester/artikler/ofte-stilte-sporsmal-om-lekeplassutstyr/ (2.10.2018)

[2] https://www.theatlantic.com/magazine/archive/2014/04/hey-parents-leave-those-kids-alone/358631/ (7.10.2018)

[3] Står bak nettsiden http://www.architekturfuerkinder.ch/ , som dokumenterer lekeplassenes historie.

[4] http://kunsthalloslo.no/?p=6186 (7.10.2018)