Teater som litteraturformidling

Forestillingen er en dialog med den tyske erkjennelsesfilosofen Kants tankegods (1724-1804) og refererer også til den konkrete «kanten» der Kristoffer tenker seg at verdensrommet kanskje slutter. Dette grepet er noe scenografien bygger opp under: Kantene er framhevet og scenen er formet som en uregelmessig firkant med ulike lengder. Scenebildet er minimalistisk og rent, og i tråd med Fosses tekst. Her finnes bare en seng og få rekvisitter som flyttes fram og tilbake: en blå dyne, en samling Donald Duck-pocketbøker, en sekk og et vindu med en projisert måne, skyer og et verdensrom.

Scenografien fanger dobbeltheten mellom ulike rom i Fosses opprinnelige tekst. Soverommet til Kristoffer er det konkrete rommet der handlingen finner sted. Samtidig makter scenografien i samspill med lyd og lys å representere abstrakte rom på en elegant måte i det at både universets rom og tenkningens rom ivaretas. Kristoffer befinner seg midt mellom drøm og våkenhet, i grensetilstanden mellom fantasi og virkelighet. Scenografien forener to ulike bildeunivers, ikke helt ulikt illustrasjonene i de to ulike utgavene av boka: Roj Fribergs illustrasjoner i den første utgaven fra 1990 som avbilder verdensrommets objekter, og Akin Duzakins illustrasjoner fra 2005-utgaven som forestiller Kristoffer og faren på gutterommet.

Monologene til Kristoffers preges av tanker om verdensrommet. Hver gang tankene blir for skumle, roper Kristoffer på faren sin:

Verdensrommet er noko eg ikkje kan forstå. Eg kan ikkje forstå at det er uendeleg, for alt        

har jo ein ende, alt har ein kant, ein eller annan

stad.

Men viss verdensrommet endar, kva er då

etter der det endar? Kanskje ingenting, men

kva er så ingenting? For ingenting er vel

ingenting? Eg forstår det ikkje, og eg tenkjer

om igjen og om igjen på verdensrommet.

Kristoffers monolog om universet avbrytes flere steder av en sokratisk dialog mellom ham og faren. Etter hvert svar dukker det opp nye spørsmål hos Kristoffer, og på denne måten repeteres motivene fra teksten samtidig som de forsiktig nyanseres og bygges ut:

Det går ikkje an at verdensrommet berre

held fram, og det går ikkje an at det sluttar

heller. Begge delar går an, og ingen av delane

går an.

Då er det så mykje som kan gå an.

Det gjer meg redd.

(teksten er hentet fra første bokas førsteutgave i 1990)

Farsskikkelsen i skuespiller Igor Necemers gestalt framstår først og fremst som sint og irritert når han gjentatte ganger understreker at sønnen må sove. Regivalgene gir heller ikke Necemer så mye rom til å portrettere en sammensatt karakter med psykologisk dybde. Faren er en stiv og flat karakter inntil de siste scenene i Kant, der han går i dialog med sønnen og viser forståelse og tålmodighet med sønnens tanker. Den sokratiske dialogen mellom far og sønn har ikke fått like mye plass i denne oppsetningen som i Fosses bok, og det virker som regissør og dramaturg heller har valgt å fremheve konflikten mellom far og sønn i et forsøk på å skape spenning. Det fungerer bare glimtvis, og det tjener i liten grad Fosses tekst eller tematikken i forestillingen.

Hordaland Teaters dramatisering av Kant ligger svært tett opp til Fosses opprinnelige tekst. Forestillingen skiller seg fra barneboka først og fremst i tolkningen av karakterene og i hvordan den framhever konflikten mellom far og sønn. Men overgangen fra litterær til dramatisk tekst, fra bok til forestilling, lykkes ikke helt. Jon Fosses tekster er utfordrende å framføre og krever en egen følsomhet for nyanser og ulike meningslag. Spesielt pausene i dialogene, som man kanskje kan betegne som meningsbærende stillhet, sitter ikke helt i Hordaland Teaters dramatisering. I dialogene mellom far og sønn makter ikke skuespillerne bestandig å fylle pausene mellom replikkene med tilstrekkelig energi. Resultatet er at dialogene flere ganger oppleves mer stakkato og påtatte, enn naturlige.

Scenene der regissør Trond Birkedal lar skuespillerne uttrykke følelser i scenerommet gjennom bevegelse og fysisk spill mellom ordene, er langt mer vellykkede. Et eksempel er monologene til Kristoffer i Sveinung Oppegaard. I oppsetningen har han fått en bamse ved navn Pluto som han henvender seg til gjentatte ganger. Det er et grep som fungerer godt.

En annen solid sekvensen er der Kristoffer tenker seg en stor kjempe i verdensrommet. Her gis et abstrakt rom et visuelt og fysisk uttrykk på scenen. Et liknende eksempel er hjerteslagene i høyttalerne som kommer hver gang Kristoffer holder seg for ørene. Den blir nærmest et auditivt uttrykk for tenkningens rom og den angsten hovedpersonen kjenner i møtet med det grenseløse tankene hans åpner opp for. Slike visuelle og lydlige virkemidler kunne for min del fått enda større plass i forestillingen.

Kant kunne vært tjent med å jobbe mer med nyanser og brudd i teksten og finstemme disse på detaljnivå. Forestillingen oppleves litt stillestående, og jeg tror det skyldes at nyansene i den opprinnelige boka kunne vært utforsket i større grad, og at overgangen fra bok til scene ikke er godt nok gjennomarbeidet. Kant på scenen er langt mer prosaisk og mangler rytmen i replikkvekslingene og den dramatiske nerven man finner i Fosses skuespill. På tross av dette representerer prosjektet et viktig initiativ når det gjelder kulturuttrykk for barn. For valg av originaltekst vitner om god nese for kunst for barn av høy kvalitet. Utfordringen ligger i å videreføre denne kvaliteten når kunstuttrykket bytter form fra litteratur til teater. Det er som om forestillingen ikke helt har funnet sin form.

En versjon av teksten ble først publisert på Scenekunst.no 20.04.15