Tekno-teater: Torn og Rose i en utvidet virkelighet

I min slekt på Vestlandet finnes det et munnhell som går igjen. Munnhellet siterer en fergebillettør, og sitatet går slik:

Ikkje køyr om bord i ferga før eg seier «køyr om bord i ferga»!
Ett sekunds pause
Køyr om bord i ferga!

Litt av den samme følelsen får jeg når jeg sitter på Vega scene under scenekunstfestivalen Showbox og endelig får mulighet til å se det teknologisk eksperimentelle stykket Torn & Rose i eventyrland, et samarbeid mellom Nordland teater, Teater Vestland og Teatret Vårt. Stykket har turnert ved to av de tre teatrene og har allerede rukket å motta flere priser. Det er der, på Vega scene på tampen av 2023, med et par tunge AR-briller i fanget, at jeg kommer til å tenke på fergebillettøren.

Ikkje ta på AR-brillene før eg seier frå!
… Ta på brillene no!

Sagt med mye mindre streng stemme enn en billettørs, altså.

Eventyret inn i røynda

Auka røynd (AR), augmented reality eller utvidet virkelighet er ikke det samme som virtuell virkelighet (VR). Det enkleste å sammenligne med er spill-farsotten Pokémon Go, der en Pokémon popper inn i bildet du ser gjennom mobiltelefonen din. På den andre siden er VR en illusjon der fiksjonen foregår et annet sted eller i et annet univers enn der du selv befinner deg. I Torn & Rose i eventyrland er det altså AR-teknologi som er tatt i bruk. Det er første gang slik teknologi blandes med teater på en scene i Europa. Og det ligger mye arbeid bak den visuelle historien som AR-teknologien er med på å fortelle.

Cecilie Grydeland Lundsholt, til daglig teatersjef ved Teater Vestland, er dramatiker og regissør på Torn & Rose. Historien er et eventyr med en klassisk dramaturgisk oppbygning: Et problem som må løses, en tredelt oppgave og magiske objekter som må vinnes gjennom kamp, list eller godhet.

Utgangspunktet er søskenparet Torn og Rose, som bor i eventyrland. De har invitert til omvisning, for de bærer på en liten bekymring: At vi som bor i Verden Utenfor (eller VU, som de sier i Snøfall) har begynt å glemme eventyrene. I hvert fall merker de to at kraften i eventyrene er i ferd med å forsvinne. For uvanlige ting skjer i eventyrland, alt er ikke som det skal være.

Til nye dimensjoner

Så når bokglade og småkorrekte Torn (Peder Lauvås) går i gang med omvisninga, er det i en rik og snedig scenografi signert Birgitte Strid (teatersjef ved Nordland teater). Den ser ut som en tilforlatelig hylleseksjon, men er proppet med eventyrlige hint: Et halvspist eple – hvem er det sitt? En sko av glass – jada, Askepott sin. En bønne, en magisk lampe, et lite, tomt fuglebur, ei skute – og haugevis med bøker. I tillegg inneholder den de utroligste funksjoner. En spretten scenografi, kan man si det?

Snart skjer det noe som får uroen i eventyrlandet til å øke. Noen kommer til syne i det store speilet, og Torn og Rose får en oppgave de er nødt til å løse for å gjenopprette orden i eventyrland. Det er her brillene kommer inn. For oppgaveløsingen innebærer forflytning til andre dimensjoner: Til alvedronninga der hun befinner seg, til havets herskerinne på havets bunn, til en drage. Det er nå brillene skal bukseres av og på på gitte signal. Her får barna mulighet til å hjelpe Torn og Rose gjennom å delta i leken og spillet. Gjennom brillene utvider universet seg, og publikum kan bidra til løsningen, for eksempel ved å skyte godhetspiler mot dragen.

Som i eventyrene går det godt til slutt. Selv om mye står på spill for eventyrland, oppleves det aldri virkelig farlig. I hvert fall ikke farlig som i eventyrene. Det står ingen spikertønne på lur for den som ikke klarer seg (og godt er muligens det). Det oppleves mer virtuelt-farlig enn virkelig-farlig.

Høykompetent publikum

Forestillingen er fargerik, og energien mellom skuespillerne god. Når vi er i AR-dimensjonen, er det lagt på ekstra effekter på lyden, særlig på stemmene til vesenene vi møter. Det gjør teksten utydelig og bråkete i noen av sekvensene.

Selv om bildet i brillen kan hoppe litt innimellom, er likevel de digitale skapningene og effektene morsomme og ganske forseggjorte. Dragen er diger, fiskestimen spretten, og detaljene imponerende. Torn & Rose viser en tidlig fase av bruk av teknologi på denne måten i teateret, og mulighetene det rommer kan jeg bare gjette meg til. Det er utvilsomt en forestilling på barnas premisser, de er høykompetente på det visuelle, de kan sin gaming og er gode på å orientere seg visuelt. Som smarte digitale og visuelle kartlesere ser de trolig andre og flere ting enn en gjennomsnittsvoksen, skjønner raskere hvor skoen trykker og oppfatter kjappere et utvidet visuelt handlingsbilde.

Kan hende legger de mer enn eksempelvis jeg, som aldri har spilt et eneste dataspill, gjør i det å skyte godhetspiler. Til tider ligner disse delene av fortellingen animasjonsfilmer NRK Super viste i sine tidlige år, programmer som skulle få barna opp av stolen og samtidig skape medvirkning: «Hopp høyt nå, så gir du kraft til Tom slik at han kan fly og redde biene! Hopp! Hopp! … Vi klarte det!» En logikk jeg den gang (og nå?) avskrev som enkel. Men sett opp mot engasjementet denne deltagelsen skaper på barnas hjemmebane, tar jeg kanskje feil.

Digitalt og analogt samvirke

Et annet spørsmål er om brillene skaper hindre i historien. Denne dragen, for eksempel, får de has på den selv om jeg ikke er med og skyter godhetspiler? Blir det mest medvirkning på et liksom-nivå, eller hengiven deltagelse?

Et annet spørsmål en kan stille til historien, er om det trengs et eventyr for å redde eventyrland. Men her er det også fint med alle referansene fra de tradisjonelle eventyrene – som det viser seg at barna stort sett kan. De kjenner Jack og bønnestengelen, de kjenner Askepott og Snehvit. Det er kanskje ikke noe man skal ta for gitt lenger. For også dette spørsmålet stiller forestillingen: Bruker vi eventyr i dag? Hvor møter barna dem? Kan de sin Grimm og sin Asbjørnsen&Moe? Har de bruk for disse fortellingene?

Forestillingen legger stor vekt på bokens verdi sammen med de digitale hjelpemidlene – Torn og Rose er avhengige av både bokhjelp, brillehjelp og medmenneskelig hjelp for å redde eventyrland for denne gangen.

Figurene Torn og Rose møter underveis, kommer ikke tilbake, de er sjablonger publikum ikke blir kjent med. I folkeeventyrene ligner fiendene hverandre (troll og riser går eksempelvis igjen), og bildet av dem utvides når de finnes i mange ulike fortellinger. Alvedronninga og havets herskerinne blir litt tynne figurer når så mye i fortellingen har lange tradisjoners eventyrdimensjoner ved seg.

Men universet i brillene er gøy. Det fungerer godt, og det er spennende. Referansene er gode. At barna ordner opp og måten det skjer på, fungerer fint. Det er ikke rart at forestillingen har resultert i prisen Årets fornyer fra Norsk Publikumsutvikling. I tillegg har forestillingen fått pris under fjorårets Vrinn Awards i to kategorier: Kunst og kultur og juryen sin spesialpris.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene. 

Innovasjon på barnas hjemmebane

Så kan en som voksen sitte der og kjenne seg litt gammaldags og lure på hvorfor en må bale med de tunge brillene av og på, og innerst inne tenke at dette hadde Torn og Rose helt sikkert klart uten brillehjelp.

Men så er det ikke det som er poenget. For dette er viktig og kjærkommen innovasjon som skjer på det visuelt topptrente publikummets hjemmebane. Torn & Rose vil trolig ikke stå igjen som verdens beste AR-teaterforestilling om tjue år, men denne artige leken kan føre teateret inn på morsomme stier. Det vil ikke få til å erstatte den analoge magien teateret er aller best på, men vil kunne utvide fortellingene og måten vi forteller og opplever dem på. Enn så lenge er dette en slags eventyrstund rundt leirbålet med AR-briller på.

Det minner meg om noe Riksteater-sjef Arne Nøst sa i et intervju med Periskop i 2021 (for Riksteatret snuser også litt på denne teknologien). Nøst sa:

Barneforestillinger er selve nøkkelen til å mestre denne teaterkunsten. Barn har lav terskel inn i digitalbasert deltagelse, for eksempel spill, og respons fra våre unge mennesker blir avgjørende for hvordan vi kan utvikle dette fremover. De voksne får bare henge med og la seg overraske. Gled deg til en lett VR-brille havner i ditt fjes!

Jeg prøver å henge på! Og gleder meg til brillen blir lettere og nettere. Kanskje jeg en vakker dag også får sansen for godhetspiler?