Telemark Kunstsenter: Skolegymmens nostalgi i kunstens formspråk

Kunstneren Erle Saxegaard har transformert utstillingssalen på Telemark Kunstsenter til en gymsal med Mold to Fit ­­­­­– en utstilling som tar den voksne med rett tilbake til trebenkene fra gymtimen på skolen. Her er velkjente materialer, som tjukkaser og mykmatter, som har blitt modifisert til skulpturelle transformasjoner, kostymer og installasjoner på finurlig vis av Saxegaard.

Gode, gamle gymsalen

Du vet du trer rett i en gymsal, fordi de velkjente strekene som markerer en spillbane på gulvet, er ikke til å ta feil av. Eller, joda, visst kan jeg ta feil.  Strekene er hentet med utgangspunkt i gymsalens gulv, som vanligvis har utallige spillbaner på en og samme bane. Her, derimot, opererer Saxegaard kun med én fiktiv bane. Vi går inn i kunstnerens versjon av en gymsal, og her er det hennes regler som gjelder.

Salen har en lett-versjon av en tjukkasmadrass i rund form som er plassert ved skulpturene Dobbeldunk og Kurv Kurv. Verkene er forvrengte utgaver av basketballkurver, hvor det vil være umulig å score. Og slik var det jo ofte for noen av oss som barn.

Jeg var ikke særlig begavet i gymmen, og utstillingen vekker frem fortrengte minner om å alltid bli valgt sist til laginndelinger til ballspill. Ballen biter ikke, men den gjør faktisk veldig vondt når den treffer deg rett i fleisen. Jeg går forsiktig inn i håp om å forbli uoppdaget til lagspill i dag, og setter meg langt bak en DKS-klasse på besøk.

Et rom for bevegelse og lek

En lokal 3. klasse har tatt plass på den runde grønne tjukkasen, og selveste kunstneren, Saxegaard er deres kunstpedagog og formidler. Elevene vet at de har kommet til en utstilling om gym, men hva likner hele denne utstillingssalen på, innleder kunstneren med. Elevene drar kjensler på en gymsal, lekested, turnsal, klatrepark og treningsstudio. Det er tydelig at kunstneren har lykkes med å skape et rom som inviterer til bevegelse og lek.

Saxegaard er pedagogisk og møter barna på deres premisser: «Hva er kunst?» spør hun barna. Et lurt trekk for å bli kjent med deres nivå og ordforråd for kunstbegreper. Svarene kommer som perler på snor: «Å male», «å lage noe som en selger» og «statue».

Dobbeldunk og Kurv Kurv vekker nysgjerrighet og mange spørsmål hos elevene. Kunstneren er spontan nok til å la samtalen gå i andre retninger enn planlagt. Saxegaard deler sin kunstneriske prosess, og forklarer barna helt konkret hvordan hun lager sin kunst. Hun viser fram kobberrørene som har blitt brukt til skulpturene av basketkurver, og forteller hvordan kurvene har blitt til. Saxegaard holder de små betrakternes oppmerksomhet, ved å hele veien spørre om deres hypoteser som ansees som verdige løsninger, før hun forteller hvordan hun har valgt å gå fram med å for eksempel bøye rørene til riktige former.

Fra abstraksjon til figurasjon

Symbolisme og tolkninger kan bli for abstrakt for barn, så istedet tar Saxegaard samtalen til deres referanser av en helt vanlig basketballkurv. «Hva skjer hvis vi kaster en ball i disse kurvene?» spør kunstneren, mens elevene skaper mentale handlingsforløpet i hodet før de forklarer hvordan det vil være umulig, ettersom kurvene ikke er funksjonelle skulpturer som vil hindre ethvert forsøk på mål.

Climb / Fall / Hold er også en slik «ufunksjonell» skulpturell installasjon, som ved første øyekast ser ut som en helt vanlig klatrevegg, før en kommer helt nærme og ser de ulike keramiske figurene laget i høytbrent leire. Elevene får advarsel om at den ikke skal brukes til klatring, men det er fullt lov å ta på leirskulpturene, som er installert på veggen med bolter og skruer. Noen av barna har gjort seg noen erfaringer med keramikk, og kan meddele at det er et knuselig materiale.

Når klatreveggen kommer til live

Det er åpenbart stas å få utforske kunsten med hendene, i motsetning til den vanlige kutymen om å holde avstand (og ha hendene på ryggen), som barn vanligvis får beskjed om på museer. Så selv om elvene løper ivrig opp fra tjukkasen til klatreveggen, er de nysgjerrige fingrene varsomme når de tar på og observerer de individuelle leireskulpturene i installasjonen. Mens de flittig observerer ved å ta på flere av skulpturene, får de igjen vite hvordan Saxegaard arbeider med leire og hvor tidkrevende prosess det kan være for en kunstner.

Skulpturene i Climb / Fall / Hold, som fra avstand så ut som en normal klatrevegg, begynner å vise tegn til liv. Etter å ha følt på skulpturene, får elevene dele hva de ser og eventuelt hva skulpturene minner dem om. Alle skruene som er brukt til festing, som kunne vært et irritasjonsmoment for oss, blir i deres hode forvandlet til øyne. Og med ett lever alle skulpturene. Elevene har oppdaget både sur og smilende munn, tårer som også kan være svette eller vanndråper og til og med hele ansikter. Alt som igjen kan knyttes opp mot en helt vanlig gymtime på skolen.

Lærende lek, lekende læring

Utstillingen Mold to fit ble åpnet med både performance av Kjersti Øverbø, samt 2. og 3. klasse på danselinja ved Skien videregående skole, som danset inn gymsalen under åpningen. Kostymene fra sistnevnte opptreden henger igjen på en lang knaggrekke i utstillingsdelen som kunstneren omtaler som «garderoben». Alle kostymene er laget av samme materialer: gymmatter og seler, men har helt ulike former.

Saxegaard inviterer elevene inn i garderoben, for å bli en del av utstillingen. Hun trer på hver og en elev i en gymmattedrakt, og på motsatt vegg får de hente hver sin mykmatte fra installasjonen Et klassesett. Dette er en annen knaggrekke som minner om de rektangulære gymmattene man pleide å hente fram til fysisk aktivitet. Her har kunstneren myknet opp formen på mattene ved å klippe dem ut i avrundede, abstrakte former. Dette blir på en måte deres mjuke sokkel, mens de står så stille de kan som levende skulpturer i lekende positurer. Føttene på matten, for gulvet er lava!

En ekte gymlærer trer frem

Dette minner om avslutningene på gymtimene med lek de siste ti minuttene. Noe Saxegaard også har tatt høyde for. Som en ekte gymlærer med fløyte rundt halsen, lar hun elevene leke danseleken. Elevene må stå og danse på hver sin matte og fryse til skulptur når «gymlæreren» blåser i fløyten. Den som beveger seg eller står utenfor matten, må gå til den grønne runde tjukkasen.

Slik fortsetter Saxegaard, og akkurat som i lek, så øker hun stadig vanskelighetsgraden med nye regler. Klassen er engasjerte hele veien, enten gjennom deltakelse eller som heiagjeng fra matten.

Den må tidlig krøkes

«Den må tidlig krøkes som god krok skal bli» er et gammelt ordtak, og betyr rett og slett at en bør begynne tidlig for å bli dyktig i sitt fag. På samme vis er Mold to fit et prakteksempel på hvordan barn og unge bør introduseres for og bli kjent med samtidskunst for å senke terskelen for å gå på kunstinstitusjoner senere i livet.

Saxegaard viser leken og fargerik kunst, som samtidig er gjenkjennbar med tanke på dens referanserammer til skolens gymsal. Dermed er elevene med på kunstsamtalen fra første sekund. Mens et voksent publikum vil kunne oppleve nostalgiske tankerekker når de besøker utstillingen, opplever elever gjenkjenbare objekter fra gymtimene i skolehverdagen med en kunstnerisk vri. Med andre er kunstens laget på deres premisser, og alle kan finne et ansikt på klatreveggen som speiler deres forhold til gymfaget.

Kunstsamtaler om noe gjenkjennelig

Saxegaard har laget et opplegg som helt uanstrengt knytter hennes kunstneriske prosesser opp mot kunstsamtaler tilpasset disse tiåringene. Dette er mestringsopplevelser, som kan være med på å forme deres evner til å knekke koden for å lese kunst. Barns møter med kunstnere er med på å gjøre dem kjent med en kunstners yrkesliv og praksis.

Den avsluttende samtalen viste hvordan elevene nå var blitt i stand til å vise forståelse for kunstnerens langstrakte produksjonstid. «Det er jo fordi du lager alt helt alene», forklarte en av elevene empatisk til Saxegaard. Elevene har ikke bare snakket og indirekte tolket kunstverkene, men også blitt kjent med kunstnerens arbeidsprosess.

Saken fortsetter under bildene. 

Fremtidige performancekunstnere

Slike utflukter blir som regel de mest framtredende minnene fra skoletiden. Å gi disse barna skreddersydde kunstopplevelser som dette vil gagne deres forhold til samtidskunst som et fremtidig kunstpublikum.

For meg personlig vil denne timen blir lagret i mappen for gode minner fra gymtimen med lek og moro. For selv om utstillingen har verk som minner om bukker som var umulige å hoppe over, eller en klatrevegg som kunne tvinge fram tårene hos (kremt) noen, så er det alltid en eller annen form for lekpreget aktivitet som alle kan få til å mestre.

Saxegaard viser oss dette ved å implisitt si at en performance ikke nødvendigvis må utføres av dansere eller en kunstner. En performance blir et relasjonelt deltakende verk i møte med det rette publikum: akkurat som disse aktive barna, som med den største selvfølgelighet skulle være levende skulpturer i Mold to fit. Kanskje har Saxegaard til og med formet noen av barna til å bli fremtidige performancekunstnere.