Tenker nytt om figurteater

Man kan få inntrykk av at figurteater som form er utrydningstruet, etter at akademi for figurteater i Fredrikstad ble avviklet i 1998 og figurfestivalen i Kristiansand ble lagt ned i 2011. Men i Fossekleiva er det nå etablert en helt ny figurfestival, som arrangørene garanterer skal bli en årlig begivenhet.

Med Figur i Fossekleiva (FIF) presenteres vi for et tettpakket program over to helger, med voksenforestillinger på lørdagene og i hovedsak barneforestillinger på søndagene. Initiativtakere til festivalen er aktører som selv driver med figurteater, som Franzisca Aarflot fra Aarflot produksjoner, og Simone Thiis fra Teater Nova.

FIF arrangeres på Fossekleiva kultursenter, en gammel tekstilfabrikk som siden 80-tallet har vært et sted for kunstneraktiviteter. Stedet er avsidesliggende med dårlig kollektivtilbud, men passer ellers godt for festival ettersom huset allerede er godt etablert som kunst- og kultursenter.

Satser på de minste

Arrangørene av FIF har programmert en ganske vågal festival, der intet mindre enn fire av de seks barneforestillingene er rettet mot aldersgruppen 0-3 år, en vekting som skiller seg oppsiktsvekkende fra barneteaterscenen forøvrig. Scenekunst for den yngste målgruppa var nærmest ikke-eksisterende før slutten av 90-tallet og blir ellers praktisert av få aktører i feltet. Men hva innebærer egentlig figurteater i møte med de aller minste barna?

Den gjennomgående strategien i flere av forestillingene på FIF er å ta utgangspunkt i konkrete materialer, og legge større vekt på det sanselige fysiske uttrykket heller enn klare narrativ. Dette er i tråd med rådende teorier om at små barn først og fremst responderer på bilder, rytmer og sanselige inntrykk heller enn rollekarakterer og plott. Slik åpner festivalen opp for hva figurteater kan være, annet enn helt tradisjonell dukkeføring.

Et eksempel er skuespiller Ragni Halles forestilling, Kan papir puste?, som finner spenning i sitt nesten forundrende enkle konsept. Et gråpapir lyses opp av en enkel skrivebordslampe, mens musiker Tore Ljøkelsøy skaper et lydbilde som blant annet består av vindaktige lyder på et keyboard. Det skyggefulle arket krølles om til ulike figurer, som går, hopper eller krabber bortover bordet, eller lander på hodet til publikum. Ja, vi møter figurer, men det er først og fremst materialet som gir spenning i uttrykket: Krøllene, skyggene og lydene. Det fysiske materialet blir like viktig i seg selv, om ikke viktigere enn det det representerer.

Materielt nærvær

bALANSe av Teater Nova opererer også med en utvidet tanke om figur, hvor stoffene og de fysiske materialene, heller enn faktiske rollefigurer, står i fokus. Scenografien og rekvisittene er skapt for berøring og utforsking, men i arbeidet mot å nå de små publikummerne virker det som kompaniet har mistet kontroll på den kunstneriske helheten. Scenografien er myk og fargerik, men valg av «lekeplassestetikk» gir lite spillerom for skuespillerne. Det blir mange «legge seg til å sove»- og «hvor ble det av ballen?»-scener, som oppleves lite kunstnerisk interessante i en teatersammenheng. Teater Nova skal ha honnør for å åpne scenen opp for barna i etterkant, men det var vanskelig å se noen kvalitetsforskjeller på barnas lek i scenografien til bALANSe og hva de gjør på en hvilken som helst lekeplass.

Materialiteten er langt mer spennende i de to forestillingene Havet og Conchas. Begge oppsetningene bruker de samme figurene og det samme konseptet på en måte som gjør at man kan snakke om dem under ett. Publikum møter et uttrykk i grenselandet mellom det representative og det materielt nærværende, idet dukkeførerne introduserer oss for fisker som svømmer rundt i rommet, plater som blir båter, og blå tepper som strekkes over oss i publikum for å markere havoverflaten. Her er det ikke noe klart narrativ, og vi møter ikke noen bestemte rollefigurer, bare «fisker» i generell forstand.

For de litt større barna

Grå Gubber Leker med fyrstikker av Kattas Figurteater og Adormecida av samme kompani som sto bak Conchas, spiller for de eldre barna (4 år og oppover). En morsom kontrast mellom de to er at den mest velfungerende, Adormecida, tar utgangspunkt i et fysisk materiale, altså ull, tråder og veving. Den mer dialogtunge Grå gubber leker med fyrstikker har ideen om å la to skuespillere krangle om hvordan de skal fortelle historien om Piken med svovelstikkene. Men selv om ideen er god oppleves dialogen «tilpasset» og forenklet til barnas kompetansenivå, og ender etter opp med å hamre inn budskapet.

En åpning av figurteater

I løpet av to helger med festival har blir det klart for meg at figurfestivalen på Fossekleiva har et stort potensial når det gjelder scenekunsten for de minste. Og at møtet nettopp med de små har mulighet til å lede figurteatertradisjonen stødigere inn på samtidskunstscenen.

For når forestillingene flytter fokus over på de fysiske materialene og bort fra narrativer og klare rollefigurer, åpnes det opp for en mer sanselig måte å forstå figurteater på, som naturlig tangerer med den rådende diskursen om scenekunstfeltet generelt og for de minste barna spesielt. Forskjellen er at det i figurmiljøet ligger en særlig kompetanse i hvordan man jobber med materialer, og en mulighet for å utforske spenningsfeltet mellom dukke og objekt.

I årene som kommer håper jeg Fossekleiva vil eksperimentere enda mer, og at festivalen i enda større grad utforsker hva arbeid med materialer innenfor figurteatrets rammer egentlig innebærer. Slik som i forestillingen Nothing’s for something på SAND-festivalen tidligere i år, hvor første del av forestillingen besto av scenetepper som beveget seg til klassisk musikk, en forestilling som i bunn og grunn også er figurteater. Hvis festivalen virkelig våger å tenke nytt om hva figurteater kan være, blir festivalen virkelig spennende å følge med på i årene fremover.