Kan barn lage kunst?

Lek = kunst

23. mars ble det rullet ut en plakat med 300 kunstner-navn utenfor den gamle tekstilfabrikken Fossekleven Fabrik, som nå huser Fossekleiva kultursenter. Twist: Alle kunstnerne er fra ti måneder til seks år. Kan vi da kalle dette kunst? 

– Vi tar denne utstillingen like alvorlig som andre utstillinger. Diskusjonen om hva som er kunst er bunnløs, men for oss har vi valgt å definere dette som kunst. Barna er kunstnere og de voksne er veilederne. Vi har hele året et spesielt fokus på barn og unge, ikke bare gjennom KunstRom: Fossekleiva for kids er et annet prosjekt. Siden 2016 har vi også hatt vår årlige internasjonale festival for figurteater, Figur i Fossekleiva, som har et eget program for barn. NonStop er et kunst- og aktivitetstilbud for barn med scenograf og kostymedesigner Mari L Kamsvaag og komponist- og performancekunster Thomas Bergsten. I tillegg samarbeider vi med skolene gjennom DKS. Under vår årlige sommerutstilling har vi gjerne også med et interaktivt verk for barna. Dessuten hoster vi en Artist in residence–ordning for kunstnere fra inn- og utland, og kobler gjerne gjestekunstnerne med barna når det lar seg gjøre, forteller Franzisca Aarflot, daglig leder ved Fossekleiva, og legger til om finansieringen: 

– Selve driften dekkes av Drammen kommune, men til innholdsproduksjon og prosjekter må vi søke eksterne midler. Det er skjerpende og gir en fin dynamikk, men det er også krevende. KunstRom startet i 2018, og vi mottar i år midler fra Kulturrådet og Sparebankstiftelsen for dette prosjektet. Hvert år inviterer vi inn to eller tre kunstnere som gjennom tre uker møter opptil 300 lokale barnehagebarn. Når alle barna har jobbet på prosjektet gjennom 15 dager, setter kunstnerne alle verkene sammen med lyd og lys til en installasjon. Under covid ble prosjektet avbrutt, men vi laget en bok som barnehagene fikk. Kunstnerne har et overordnet mål, men det er barna som skaper. Et eksempel jeg husker godt var da vi laget skulpturer av tape som ble surret rundt barna. Lyden mens de holdt på, ble tatt opp. Det stod da igjen en form etter ungene, og inne i denne skulpturen puttet kunstnerne lydopptaket fra selve prosessen. Det ble et fantastisk verk.  

Flere dimensjoner

I FNs barnekonvensjon artikkel 13 er det presisert at barn skal ha rett til ytringsfrihet i kunstnerisk form, og i artikkel 31 vises det til at barn fritt skal kunne delta i kunstnerisk virksomhet. I Rammeplanen for barnehagens oppgaver og innhold (Kunnskapsdepartementet, 2017) er det definert et eget fagområde som heter kunst, kultur og kreativitet og i grunnskolen møter barn faget kunst og håndverk (Udir, 2020).  

KunstRom har flere dimensjoner som oppfyller både Barnekonvensjonen, Barnehagens rammeplan og ikke minst FNs bærekraftmål: Dialogen mellom barn og kunstnere, og det faktum at alle barn skal oppleve kunst og at alle barn har rett til kulturdeltagelse, står høyt. To andre aspekter er også viktig: Dannelse av lokalsamfunnet og å bygge stedstilhørighet. Tilslutt kommer barns medvirkning, sansing, samarbeid og estetisk deltagelse. 

– Kunst og lek er nært forbundet. Og leken er sentral i arbeidet vårt her inne. Et annet fokus er også å skape et lokalt eierskap til Fossekleiva. Barna tar med foreldre og familie hit når installasjonen er ferdig. Mange av barna er her også flere år på rad gjennom barnehageløpet sitt. Begrepet kunst og installasjon er ord kanskje ikke alle tar så lett i munnen, og vi håper at med dette prosjektet får vi en slags dannelse, ja kall det oppdragende rolle, om kunst tilbake til lokalbefolkningen på Berger og Svelvik.  

Årets Eventyrskog

– Vi valgte å komme hit like åpne som barna, undrende, og ikke vite nøyaktig på forhånd hva som skulle skje. Barna var sikre på at vi skulle male og at vi skulle lage kunst, og mange husket at de var her i fjor. Vi tar med mye av dette tilbake til barnehagen. Vi har alltid et kunstrom, der vi ikke trenger å rydde opp hver dag. Og vi ser at barna blir inspirert. Jeg tror nok skogen bak barnehagen vår får en ny look etter idag, forteller en av de ansatte i Ebbestad Barnehage, mens hun blåser maling med en hårføner utover et ark lagt på en plastduk spent opp inne i en treramme.

Ved siden av henne sitter en jente i rosa tyllskjørt, med en annen hårføner, mens kunstneren Inger Garborg Amundsen heller ny maling som blander seg med de andre fargene når hårføneren treffer arket. Bak oss løper to gutter og er edderkopper i et edderkoppnett, mens scenekunstner Simone Thiis bygger ut nettet med garn og stoffrester. Årets veiledere, Inger og Simone, går inn i den kunstneriske dialogen med barna med hele seg. 

– Simone og jeg hadde en tanke om en eventyrskog der trær skulle henge ned fra taket som en allé, hvor barna går innover i rommet på en steinsti, inn mot det store treet med en skulptur av et slags troll ved siden av. Vi hadde også tittelen Treet er byen. Alt det rundt oss påvirker oss. Dette var rammene vi laget, men prosjektet vil hele veien endre seg, forteller Inger. 

– En annen tanke var: Kan barna se seg selv som natur? forklarer Simone og viser oss inn på et annet rom i den gamle fabrikken der verk ligger til tørk. Mens hun prater, bytter hun ut rammene til hårføner-stasjonen med nye som ligger klare i en bunke. I det som kan se ut som kaos, er det en synlig planlagt struktur med stor takhøyde for det som oppstår. Samspillet mellom kunstnerne og barna bestemmer innholdet og veien, og mye er avhengig av kunstnerens evner og erfaring til å fange opp hvor barna er i prosessessene. Å tørre å gi slipp.  

– Den minste deltageren i år var ti måneder. Han satt med en slimklump i lang tid. Vi justerer hele tiden utfra gruppen hvor vi skal, og vi må ikke tenke resultat og at alle skal rekke alt, legger Inger til. 

På veggen henger flere masker til tørk som er laget av pappasjetter og naturmaterialer. Simone forklarer: 

– Vi fotograferte barna mens de holdt opp maskene foran ansiktet. Disse printes i A3, og portrettene inngår i utstillingen. Her oppe lager vi hårfønemalerier og bygger ut edderkoppnettet. Nede har vi flere stasjoner: En med slim, mose og maling på trær, en med stein-maling og en annen med piperensere, fjær og kitt på grener. Men nå må vi skynde oss for neste gruppe venter, det går i ett her. Barna først! 

Glutenfritt slim

Dagens tredje, og siste økt, er ti femåringer fra Ebbestad som venter spent. I løpet av noen minutter er de igang på første stasjon: 

– Vil dere hjelpe meg å bære treet som vi skal bruke? spør Simone. 

20 hender griper et stort tre kunstnerne akkurat har hentet i skogen bak fabrikken. I løpet av ti minutter er treet behørig dekorert. Alle har sitt eget lille prosjekt i det store kollektive prosjektet. 

– Er det mer troll-slim? spør en jente. 

– Det er glutenfritt, smiler Inger. – Laget av potetmel, vann og konditorfarge, så de minste kan smake uten at det er skummelt. 

Sakte blir andre materialer presentert og lagt frem, akkurat på det stadiet hvor barna begynner å miste fokus. 

– Skal vi gå over til den andre siden? spør Simone gruppa etter en halv time.  

Halvparten av gruppen løper videre, mens resten blir igjen for å jobbe seg ferdig. Det er rom for begge. Det er ingen spørsmål om hvorfor, hva eller hvordan fra femåringene. Barna tar de fargene og materialene de vil og setter igang. Tunger stikker ut i dyp konsentrasjon. Små hender velger farger, blir kjent med materialene, fester ting, ber om hjelp, løper litt rundt og konsentrerer seg igjen. En jente gir meg en oransje klump og vil tydelig ha kontakt etter å ha skult på meg den siste halvtimen. 

– Det er en ball, sier en gutt og fester på to fjær. – Nå er det en flyvende ball! 

– Kan du hjelpe meg å surre på denne? spør en annen. 

Stasjoner for å få ut futt

Mellom to stolper tar en gutt papirtapen og løper rundt og rundt med tapen etter seg. Et stort ark er tapet fast på gulvet til fri utfoldelse med kritt, og en jente setter seg ned et øyeblikk og skjermer seg litt fra gruppen. 

– Dette er stasjoner til bruk når det begynner å krible litt i kroppen og man må få ut litt futt – men vi kommer også til å la dette bli endel av den store installasjonen, forklarer Simone.  

– Vi merker også at førskolebarna spør mer hvorfor og hvordan, men etter noen åpne svar, kommer de raskt inn i det kreative. Noen barn kan sitte lenge på fanget før de sakte sklir ned og finner en klump slim. Men dette er jo en del av fortellingen. 

Tre andre barn får hjelp av Inger til å tape ansiktet til monsteret. To river opp masse papir. 

– Hører du at du lager lyd? spør Inger. 

– Kan jeg ta den med hjem? spør en jente som har laget en fugl av oransje kitt og ti fjær. 

– Det er første gang et barn spør om dette, faktisk, smiler Inger. 

Skape ritualer selv

Rundt en trestamme i midten av blackboksen i enden av rommet er det fotspor etter små malte føtter. 

– Barna skaper ritualer i dette. Se hvordan føttene løper rytmisk rundt og lager et slags mønster når du studerer det nøyere. Du ser at bevegelsen er et resultat av en bevisst handling som ofte gjentas.  

Om en uke har siste barn forlatt workshopen. Da gjenstår den store kurateringsjobben. Å skape et felles kunstverk på tre dager. Alt brukes til den endelige installasjonen. 

– Som regissør og skuespiller jobber jeg mye med improvisasjon, og det er jo nettopp det som foregår her. Hva oppstår underveis? Det skal være gode, trygge rammer, og der inne skal vi undre oss, avslutter Simone.