Thomas Seltzer: – Også høykulturen kan trenge å sukre pillen

Lisbeth Fullu Skyberg og Karl Fredrik Tangen: Hei, Thomas Seltzer! Vi går rett på sak. Hva er ditt sterkeste kunstminne fra barndommen?

Thomas Seltzer: Kunst, faktisk. Jeg tilbragte mine barneår i USA, og husker godt Vietnamkrigens Bell-helikoptre fra TV. Da vi kom til Norge hadde søstera til mora mi et bilde på veggen med sånne helikoptre. Jeg kjente dem igjen. Amerikanske sommerfuglar av Per Kleiva. Det gjorde inntrykk, jeg skjønte jo at det handla om krigen. Det bildet har vært viktig for meg hele livet. Jeg kjøpte meg et trykk av det i fjor.

– For et par år siden var dessuten Amalie, stedatteren min, og jeg på en popkunstutstilling på Henie Onstad. Popkunsten har en veldig barnlig, tegneserieaktig estetikk, en innpakkingens estetikk. Det er såpass «barn» at det er min kunstform. Det bildet av Kleiva hang der et sted, som et stykke norsk popkunst. Det hadde jeg ikke tenkt på.

– Men det er mange ting i livet som jeg likte som barn, tegneserier for eksempel, som nå har blitt opphøyd som høykultur. De konservative kan kanskje kalle det forflatning, men det er etter hvert gjort et poeng av at populærkulturelle uttrykk, som Donald Duck, har i seg mye seriøs informasjon.

LFS & KFT: Noen grusomme kunstopplevelser fra oppveksten?

TS: Egentlig ikke. NRK hadde noen søyler da jeg var ung. Komikveld på onsdag og detektimen på fredag. Det gledet jeg meg alltid til, og fikk lov til å se på. Men tirsdag med fjernsynsteater var fæl. Jeg kom fra USA og var vant til dag-tv og mange kanaler. Landa på formiddagen og dro rett fra Fornebu og satte meg foran TV-en, men der var det bare snøstorm. Da tenkte jeg at jeg hadde kommet til et jævlig kjipt land.

Se også Nasjonalgalleriets pop-up-utstilling av Per Kleivas Sommerfuglar, som åpner denne uka.

LFS & KFT: Hva har du vært på av kulturarrangementer for barn og unge i det siste?

TS: Jeg har vært med Amalie på danseskolen da de hadde show. Det var et kult konsept, et cruise verden rundt med dans fra ulike steder. Litt karikert, litt eksotisk, litt humor, litt skolerevy. Også har vi vært på kino, Suicide Squad, superheltfilm. Men dere tenker kanskje mer trolldeigarrangementer? Jeg har ikke vært med på det. Men jeg har vært på Green Day-konsert, etter påtrykk fra den yngre garde hjemmefra.

LFS & KFT: Hvilke kunst- eller kulturuttrykk ville du gjerne innviet unge mennesker i om du hadde mulighet?

TS: Nei, jeg driver ikke og misjonerer, egentlig, jeg er mer interessert i hva de er interessert i. Men det er en del ting som lever videre, litt av seg selv, og som jeg kan anbefale. Punken, for eksempel. Selv om menn i førtiåra som står fram med sin punk-interesse er noe av det kjedeligste som finnes. Kan likevel anbefale den første Ramones-plata. Det er nesten som om den er laget for barn. Tekstene ligner på barneregler. De er enkle, på rim og følger en streng struktur. Ramones rocka opp «bubblegum»-popen ved å spille den fortere med fuzzgitar. Musikken er som laget for å selge frokostblanding og tyggis. Jeg tror unger i dag vil merke at noe resonnerer om de hører den plata.

– Det er en del ting som går igjen i mye rock og pop og dance. Det ser ut til at vi liker rim og visse akkordkombinasjoner. Kanskje har det å gjøre med at det appellerer til noen dypereliggende nevrologiske strukturer hos mennesker. Det synes jeg er interessant.

LFS & KFT: Har du et råd du vil gi kulturarbeidere for at kultur for barn og unge skal bli bedre?

TS: Nei, det vet vel de mer om enn meg. Men det er temaer som jeg synes er spennende. Smakshierarkier, for eksempel. Hvorfor oppstår de og hvorfor forvandles de noen ganger? Ta americana, folkets musikk, med Jim Reeves og Johnny Cash som eksempler. Det var skikkelig lavkultur. Men i dag kan man nesten ikke være høykulturell uten å kjenne americana. Noe lignende er i ferd med å skje med hiphop.

Fikk du med deg denne saken? Kunstspråk er vanskelig sies det. Hvordan lærer vi barn å snakke om kunst?

LFS & KFT: Er det noe som foregår innen kultur rettet mot barn og unge som du er nysgjerrig på?

TS: Jeg har fått med meg Teletubbies. Det virker som det er laget nesten litt etter de samme prinsippene som tyggegummipopen, gjennom å repetere og forenkle og gjøre ting veldig tydelig. Vi ser vel mye av det samme i spill-universet rettet mot unge. Jeg tror det er basert på en nevrologisk innsikt som mange som lager populærkultur er oppmerksom på. Jeg tror de gjør noe som fungerer.

– Kulturforbruk har forandret seg mye de siste åra. Det vet jo alle. Men de som lager finkultur vet kanskje ikke alltid hvordan de skal lokke folk inn på sine ting. Det blir fort som det alltid har vært, at kultur er kjedelig. Kommersen ligger ofte foran kulturfolka når det gjelder å skjønne hva folk liker. Det høres litt kynisk ut, men også høykulturen kan trenge å sukre pillen.

LFS & KFT: Hvis du fikk et år og gode midler til disposisjon for å utvikle et kulturprodukt eller -tilbud for barn og/eller unge, hva ville du laget?

TS: Jeg ville laget en grunnbok om makt for ungdomsskolen. Hvem har makt, hvorfor har de det, hvordan selger man inn makt ved hjelp av ideologi og ideologiproduksjon og hvordan kan man skaffe seg makt selv.

Les også: Kulturlivet er kritisk til Røe Isaksens nye læreplanutkast

LFS & KFT: Du er nettopp ferdig med din tolvte sesong av Trygdekontoret. Hva er det neste vi kan vente på fra deg?

TS: Vi er i gang med nye runder med Trygdekontoret, med debatt og dokumentar. Og så blir det å spille på festivaler og sånn med Turboneger til sommeren.

LFS & KFT: Men dere spiller kanskje ikke så mye for barn?

TS: Tja, barnebegrepet har blitt så utvida, det går til langt ut i tjueåra. Det begynner å bli et hårfint skille mellom dem som skriver på Si;D sidene til Aftenposten og dem som skriver i resten av avisa. Bandet har med barna sine innimellom. Høy lyd, sminke og sensorisk overload er moro for unga.

LFS & KFT: Dersom du skulle laget et Trygdekontor for ungdom, hvilke tre temaer ville du valgt?

TS: Jeg vil tatt for meg global politikk og terror, som må være helt uforståelig for barn og unge. Det som skjer blåser jo hue av deg. Hvordan klarer folk å forklare det for barna sine? Supernytt på NRK er ganske flinke, men det er tung kost og ville vært veldig interessant. for barn i hvert fall. For ungdom tenker jeg at rus er et bra tema. Jeg vet ikke helt om det blir ordentlig forklart på skolen. Da jeg var ung kom det politifolk i uniform og snakket om «rusgift» og fortalte om alt som var forbudt. Jeg vet ikke om det er så lurt. Det er mange aspekter med det. Rusfeltet er svært og det er mye som burde forklares og snakkes om. Og for barn, at artister og kunstnere snakker så mye om eget rusbruk. Det burde demystifiseres, av forebyggende grunner.

LFS & KFT: Er det en sang du mener ungdom burde hørt en trygde-cover av?

TS: Ja, og da er vi kanskje inne på de siste temaet. Det er to låter. Billy Joels «We didn´t start the fire» og REMs «The end of the world». Låtene tilbyr en reise gjennom samfunnsliv og historie og kunne vært utgangspunkt for det tredje temaet.