Til ungdommen fra de voksne

Kunstmønstringen og festivalen Motoffentlighet avslutter Kunstløftet (2008-2015) – Kulturrådets initiativ for å heve kvaliteten på kunst til barn og unge. Etter å ha googlet hva en kunstmønstring egentlig er, skulker jeg skolen den 12. mai for å ta bussen til det første arrangementet i prosjektet, en pressekonferanse for boka Til ungdommen på Holocaustsenteret på Bygdøy.

Jeg kommer litt for tidlig til lokalet, og sitter helt alene i konferanserommet ganske lenge. Arrangørene sier hei, og spør om det er greit at vi venter og ser om det kommer noen flere. Når neste buss kommer dukker det opp mange mennesker som klemmer og takker for sist. Alle som skriver om kunst kjenner sikkert hverandre, tenker jeg. Men det viser seg at flere av de kanskje ti menneskene i rommet er bidragsytere til boka: Tenåringen som egentlig ikke er invitert til pressekonferansen, får den plutselig spilt opp helt for seg selv. Jeg kjenner et stikk av ubehag når vi begynner, men slår meg til ro med at det er mer flaut for arrangøren med profileringsansvar, enn for meg.

Les også: Peiler seg mot en elitistisk kunstoffentlighet.

Bokslippet finner sted i et lyst, lite rom noen etasjer over bakken i Villa Grande på Bygdøy i Oslo. Utenfor vinduet er det utsikt til gamle trær, og en stor fin hage. Vidkun Quisling bodde i den praktfulle bygningen under andre verdenskrig, og etterpå har det både vært sykehus og helsesøsterskole her. Nå er det Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters som bruker bygningen. Symbolsk kunne man neppe funnet et bedre sted å lansere en bok om kamp, som prøver å vekke samfunnsengasjement hos barn og unge.

På prosjektets hjemmeside, motoffentlighet.no, står det at mønstringen vil la være å bruke vanlig målgruppetenkning. I stedet for å velge ut «barnevennlig» kunst og forklare den til oss, vil de voksne denne gangen avdekke og utforske seg selv. Dette skal de gjøre «for de unges blikk». I samme tekst står det også at kuratorene har villet «forskyve fra resultatbestemt til prosessorientert produksjon». Disse setningene beskriver hele prosjektet, og ikke minst pressekonferansen, godt. Fokuset er helt tydelig mye mer hos kuratorene selv og deres ulike faglige begrunnelser for store og mindre store veivalg i prosessen.

Les også: På de unges bekostning.

Jeg tviler ikke et sekund på at intensjonene for dette er de beste. Å ta oss på alvor og blottstille seg for oss er i seg selv bra. At boken ikke fordummer ungdommer, og tvinger oss til å «strekke oss litt» tror jeg er sunt for oss. En fallgruve kan likevel være om hele prosjektet vipper over til å bli en runkesirkel for kuratorer i tredveårene som ender opp med å bruke mer kulturstøtte på hverandres refleksjoner enn på kunst til barn.

Selve boken var allikevel verdt innsatsen denne dagen. Til ungdommen er et fint svart/hvitt-album med tekster og bilder som kommuniserer budskapene sine direkte, uten å bli pompøs. Selv om kunstnerne har tatt avstand fra målgruppebegrepet, er boken laget med «ungdom i tankene». Den skal deles ut gratis til tiendeklassinger i Oslo og mindreårige asylsøkere over hele landet. På lanseringen er nesten hele opplaget allerede bestilt av lærere og asylmottak. Det er ikke så rart, for den er en god bok.

De over 250 sidene byr på en god blanding ulike gripende tekster og bra visuell kunst. Cornelius Jakhelln, som er redaktør og bidragsyter, forklarer at han har laget en bok som han gjerne skulle hatt da han var femten. Han vil at den skal være en kunstbok uten forklaringer eller pedagogikk, og med minst mulig tull. Det har han klart. For noen kan den kanskje også vekke samfunnsengasjement, som den er tenkt til å gjøre.

Les også: Festivalen uten likeverd.

Diktopplesningene fra redaktøren var også fine. Dersom det hadde vært mer plass til denne delen av arrangementet, kunne det vært spennende for mange utenfor kretsen av fagfolk og kunstnerder, som synes å være de arrangementet var myntet på denne gangen.

På pressekonferansen forklarer de at boken handler om transformasjon, som betyr forandring. Dessuten handler den om det hellige, men ikke på en religiøs måte. Jakhelln har i tillegg valgt temaet kamp som en rød tråd. Det er tydelig for eksempel i Jon Ewos novelle om hackerkrigeren Dimma som gjør opprør mot et autoritært regime på det skumle «Supranettet». Leseren møter en helt annet type kamp i teksten Hngr av Mette Karlsvik, som handler om spiseforstyrrelser. Kampen mot seg selv, og kampen mot det dårlige i verden er to ting som kunstnerne har rett i at er relevante tema for min generasjon. Tekstene i boka klarer å snakke til meg om disse tingene på en ærlig og lite jålete måte.

I sin presentasjon av prosjektet forteller kunstnerisk leder for prosjektet, Gry Ulfeng, at boken for mange av de som får den, vil være deres eneste møte med samtidskunst. Da kan det være fristende å gjøre boken lettere å tolke, ved å legge til forklaringer, eller luke vekk «vanskelige» ting, som abstrakte bilder og Eldre Edda, i følge henne. Mange som får boka kan nok synes at noen av grepene bekrefter fordommer om kunst som en jålete og elitistisk ting. De som er vant til samtidskunst vil kanskje like boken enda bedre, fordi den gir dem en mulighet til å «strekke seg». Kanskje åpner den også øynene til noen som vanligvis ikke bryr seg om kunst, ved at den ikke fordummer målgruppa.

Min generasjon er kanskje den som er mest opptatt av, og konsumerer mest kunst noensinne. Vi mater hverandre med rå og ærlig kunst på nettet hver dag, og bryr oss lite om teorien bak. Musikk, poesi og bilder er noe alle kan lage på rommet sitt. Voksne som mener de forstår det bedre enn oss, ligger i utgangspunktet dårlig an til å vinne vår gunst. Når det for mange av oss i utgangspunktet kjennes fjernt med gallerier og proff kunst, kan det hende at et prosjekt som involverer oss i liten grad, og bruker mye energi på voksne kunstkjenneres tanker om formidling, kan kjennes litt kleint.

Kuratorene sier selv at mønstringen er på kunstens premisser heller enn våre. At boken lages på denne måten er helt fint når resultatet blir så bra som Til ungdommen er. Men, når boken er ferdig laget bør vi unge få bli med å leke. Jeg skulle ønske at målet om å spre boken til skolelever, kunne overskygge andre hensyn, som for eksempel et symbolsk riktig lokale. Å flytte bokslippet til etter skoletid, og til et lokale det ikke tar førti minutter fra sentrum å komme seg til, vil være en god start. Denne gangen var språkbruken og innholdet også åpenbart tilpasset insidere med peiling på kunstlingo og interesse for prosess. Om boken virkelig er til ungdommen, må kunstnerne klare å snakke med oss om boken så vi forstår noe.

Til ungdommen er ikke noe generasjonsalbum for min generasjon, men en ærlig og god kunstbok til unge, tydelig signert «fra de voksne».

Noras førsteutkast til denne teksten finner du her: Noras førsteutkast