Ting som lever sitt eget liv

«September ble ikke laget for teaterkritikere», skrev redaktøren i et herværende nettidsskrift til meg i en epost nylig. Hun er småbarnsmor og skulle se seks forestillinger på en uke. Selv har jeg bare voksne barn og da er det vel som det skal være at jeg er innom hele tre festivaler på under to uker. Hvor mange forestillinger det utgjør orker jeg ikke tenke på.

Som tidligere redaktør for et tidsskrift knyttet til en ekstremt kvinnedominert bransje, bibliotekene, fikk jeg en akutt følelse av deja vu da jeg for noen dager siden entret foajeen på Kilden i Kristiansand. Allerede på Scesam-seminaret i Fredrikstad i 2014 var jeg overbevist om at tiden for barneteater som en eksklusiv kvinnegreie var på hell og at den rivende utviklingen på feltet borget for at flere menn snart ville melde seg. Skal man dømme etter det jeg observerte på årets «artistic gathering» i regi av den internasjonale barne-og ungdomsteater-sammenslutningen Assitej, har ingenting skjedd på det feltet. I løpet av to dager var jeg tilstede på fire forestillinger og to faglige arrangementer, og jeg er temmelig sikker på at gjennomsnittlig ni av ti av de tilstedeværende på disse arrangementene var kvinner.

Det er sikkert mye som kan sies om dette, men neppe noe nytt, så jeg lar det være. Av en eller annen grunn har ikke Periskop noe kommentarfelt, så dermed har heller ikke du noen mulighet til å ta til motmæle – med mindre du sender leserbrev.

90 kroner!

Det ble fort klart for meg at Assitej ikke har vært bortskjemt med oppmerksomhet fra pressen. Typisk for sånne internasjonale evenementer innen spesifikke fagfelt er at de i det hele tatt får svært liten oppmerksomhet fra utafor fagfeltet. For å få tilnærmet innsikt i og oversikt over festivalen, dens program og lokalisering måtte man innom noe sånt som fem ulike nettsteder og såkalte website files. Og hva betyr for eksempel «TYA», som stadig sto nevnt? Men som vi vet: Dugnadsånden er ikke død, og festivalkoordinatorer og frivillige møtte det potensielle sammenbruddet med suveren ro og vennlighet. Det er heller ikke festivalen som skal klandres for følgende sukk:

Kilden, denne kolossen av et kulturhus, har gjentatte ganger proklamert at det er et sted for alle. Ingen grunn til å mistenke dem for å ikke mene det og jobbe hardt for å realisere det hver eneste dag. Ifølge kulturhuset selv, opplevde i 2017 «203.000 publikummere 871 konserter, forestillinger og arrangementer i Kilden, utført av et mangfoldig lag som representerte 257 årsverk og 23 nasjonaliteter». Fint! Men altså: 90 kroner for en kaffe og en croissant på stedets egen kafé!?

Synes folk flest i denne byen, som for øvrig har vært styrt av Høyre og Kristelig Folkeparti siden 1947, at det er en rimelig pris? Eller er det en skjult protest mot dette kontinentale alternativet til bløtkake og traktekaffe-kulturen på byens konditorier? Eller er det kanskje ikke folk flest som skjuler seg bak tallet «203.000 publikummere»? Vi vet jo at slike tall ikke representerer antall unike publikummere, men en salig røre av betalte og ubetalte billetter, av frammøtte med og uten billetter, på formelle og uformelle arrangementer, kurs og konferanser. Jeg kan forestille meg at spørsmålet har vært oppe til diskusjon i ledergruppa på Kilden, at økonomi, kontrakter, sedvane og rådende kultur har vært i potten, og at direktør Antonsen eller økonomisjef Jørgensen etter en stund har måttet «skjære gjennom og ta en beslutning», som det heter. Uansett: Påtroppende teatersjef Valborg Frøysnes, som har røtter både i institusjonene og i det frie, fattige feltet: her har du enda en utfordring!

Paraplymotto

«Towards the unknown» er et slags paraplymotto for en festivaltrilogi som startet i Beijing i fjor og skal videre til Tokyo neste år. Det klinger fint, og et varemerke kan være godt å ha på ferden inn i en uviss framtid. Men mer enn som så betyr det ikke, så vidt jeg kan se. Det kunne jo vært brukt av alt fra Apple og NASA til Kokkelandslaget og Norsk kulturråd. Sistnevnte har til og med i mange år hatt begrepet «nyskapende» som retningslinje og/eller vedtekt for tildelinger. Men jo oftere det nevnes jo mindre innhold får det.

Dermed er det ikke annet å gjøre enn å møte det som vises med en så åpen holdning som mulig – noe som må være helt i mottoets ånd.

En markant, mer eller mindre permanent, tendens innen internasjonalt barneteater er en nostalgisk grunntone, gjerne knyttet til gamle ting som får liv. Jeg vet ikke hvor og når det begynte, men jeg innbiller meg at H.C. Andersen har noe med det å gjøre. Det aller første eventyret han skrev, visstnok allerede som 15-åring, handler om et sørgmodig talglys som bare står der til ingen nytte. Men så møter det et fyrtøy og da får livet plutselig innhold og mening når det kan spre lys og glede til sine omgivelser. Og nettopp i dette, ting som lever sitt eget liv, ligger et i tid ubegrenset potensial for nyskaping, et potensial som øker jo flere digitale, tekniske hjelpemidler vi får.

Kakofoni

Dette var, på ulike måter, et fellestrekk ved flere av, de for øvrig veldig forskjellige, forestillingene jeg så. I Night light av det danske Teater Refleksion og den skotske skuespilleren Andy Manley foregår det hele i noe som ser ut som en gammelmodig antikvitetssjappe, eller liknende. Det er natt, og tingene og det som lever sitt hemmelige liv i skap og skuffer vil ikke sove, til den enslige innehaverens fortvilelse. Porselenshunden bjeffer og må tisse. Fra innsiden av et skap kommer det barnestemmer. Et annet gammelt skap gjør nytten som mikrobølgeovn. Fra innsiden av en skuff skriker en baby. I et skap er det full fest. Lysende småfisk svømmer på bakveggen. Regndråper faller i et intrikat rytmisk mønster.

Til tider er kakofonien total og mannen strever for å holde kontrollen, noe som også ser ut til å være et mer eller mindre permanent tema: Kampen mellom mennesket og omgivelsene. Til tross for de digitale hjelpemidlene gir det denne forestillingen et særegent preg av tidløshet, deilig befridd fra trangen og tvangen til å finne på noe «aktuelt». Blant publikum observerer jeg Guandaline Sagliocco som, med sin fransk/italienske bakgrunn, er en av svært få her i landet som bruker denne typen formspråk.

Myriads of worlds fra Stockholmsoperaen beveger seg inn i et enda mer tidløst, udefinerbart, fantasyaktig univers. Tre dansere og en vokalist, staset opp i hvitt, beveger seg skiftesvis rundt og på det runde gulvteppet som babyene og deres mammaer (ja, mammaer, men her er det vel forståelig og til å leve med) sitter på. Musikken, av Anja Ðorđević, har en fortellende, Prokofjev-aktig kvalitet. Situasjonen skifter stadig ved at figurene er i bevegelse. Landskapet forandrer seg ved at scenografiske, til dels selvlysende elementer spres rundt. En av aktørene bærer konturene av et enhjørninghode som blir selvlysende når han beveger seg over i den mørke delen av rommet. Det hele preges av en hensynsfull, neddempet og samtidig intens dynamikk, hvor babyene blir med og skaper rommet og stemningen. Til slutt har aktørene umerkelig forlatt rommet og overlatt det til oss som er igjen, mens musikken fortsetter og tingene rører forsiktig på seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Baba Yaga

Jeg så fram til botswanske Tefo Paya og hans ritualistiske forestilling om afrikansk maskulinitet, om å bevege seg fra gutt til mann, ja om hva som er en mann i en afrikansk, og kanskje universell, kontekst. Men diplomatiske forviklinger gjorde at hans faste musiker Lulu Tsheola på kort tid måtte steppe inn med sin egen musikalske kavalkade, Mother Africa & Her Melodies. Denne multiinstrumentalisten og oppkommet av polyrytmikk klarte likevel å improvisere fram en fullgod forestilling i Aladdin, Kristiansands gamle kinobygning.

Baba Yaga, av australske Windmill Theatre Company og engelske Imaginate, tar utgangspunkt i en gammel russisk eventyrfortelling, flyttet inn i en moderne boligblokk med et ukjent antall etasjer, som den stakkars enslige resepsjonisten Vaselina er dømt til å holde orden på. En slags big brother-figurer dukker opp i forvrengte videobilder og hysjer straks det kommer en antydning til lyd. Fra ett eller annet sted i den vanvittige blokka dundrer en basstromme, og resepsjonisten blir sendt ut for å finne kilden, med hjelp av den merkelige, mystiske kvinnefiguren Baba Yaga. De går på oppdagelsesferd i blokka hvor hver etasje byr på et eget univers med sitt helt eget liv, godt hjulpet av avansert teknologi og et aldri hvilende lydspor. Det ruller og går uavlatelig og insisterende med en utrolig presisjon i samspillet mellom de to skuespillerne og de stadig nye animasjonene og lydene som dukker opp. Etter hvert begynner det å likne det rene effektmakeri, og akkurat da jeg skulle til å lukke øynene for å ta meg en pause fra alt maset begynner Babaen å spille på sag!

På tross av den mer eller mindre vage forbindelsen til «towards the unknown», får jeg følelsen av en helhetlig tenkt, kuratert festival. Kvaliteten er skyhøy og jeg blir på grensa til sint når jeg ser hvor lite oppmerksomhet den får.

PS: TYA betyr forresten «Theatre for young audiences».