Treffende, men ikke helt supert

Ifølge festivalprogrammet mener det finske kompaniet Oblivia at det er på tide med et museum for postmoderne kunst. I «Super B», som er en del av dette prosjektet, ønsker de å utfordre vår redsel for å se dårlig kunst ved nettopp å vise oss det – dårlig kunst. Formålet er attpåtil å gjøre det så dårlig som mulig, for kanskje å forstyrre vår oppfatning av hva som er godt og dårlig.

Tablåmessig oppbygning

På mange måter kan man si at det er en skikkelig dårlig forestilling, men den kan også sies å være ganske så bra. Det er i det hele tatt vanskelig å bestemme seg, men det er kanskje meningen til kompaniet også? Det er umulig å vite hva man får underveis, her er det parodier over og referanser til kontaktimprovisasjon, moderne dans, fysisk teater, et utall klassiske dramaøvelser, men også referanser til popkultur og klassiske verk – i hvert fall slik jeg leste det. De fleste sekvensene blir dratt altfor langt, men kanskje også så langt at det gir det en verdi?

Det hele starter «utenfor» selve verket: Gjennom en mannsstemme over høyttaleren skjønner vi at det er noen som leter etter veien til et sted. Når han så finner fram og samtidig kommer inn i teatersalen fra publikumsinngangen, er vi rett over i en postmoderne ironisering av forholdet mellom virkelighet og illusjon, noe de tre aktørene fortsetter med stykket igjennom. Forestillingen er nemlig relativt tablåmessig og nummerbasert bygd opp, og delvis drives den fram ved at de tre aktørene diskuterer seg imellom hva de skal gjøre og hvordan de skal gjøre det. Her kan man forledes til å tro at de snakker med hverandre og opptrer som «seg selv», selv om alt selvfølgelig er en del av en nøye innstudert fiksjonell helhet. Jeg må derfor si meg enig i det som står i festivalprogrammet om at det du ser er sjelden det du får. Men hva var det egentlig jeg fikk?

Den nye dramaturgien?

Jeg tror dette er en forestilling som fungerer best for de som kjenner sine referanser og sin vitenskapsteori. På en festival som Bastard burde slike forestillinger likevel ha en naturlig plass, og det var nok mange tilstede i salen som fikk mye ut av det de så. Selv må jeg innrømme at det var en del referanser som gikk meg hus forbi. Og selv om det til tider var interessant å se aktørene blottstille seg ved å tørre å gjøre det tilsynelatende dårlige fullt ut (og innimellom ta det enda litt lenger), og dermed ironisere både over seg selv og kunsten, nådde forestillingen som helhet for min del ikke helt inn. Teatersjef ved Teaterhuset Avant Garden, Per Ananiassen, snakket i en takketale til ensemblet om dette som den nye dramaturgien, men jeg lurer på om dette egentlig er nok å bygge på for en hel forestilling. Burde den også ville noe mer enn bare å bevege seg på et metaplan (også om det handler om postmodernismen)?

Ny profil

Av samme grunn tror jeg ikke dette er en forestilling som vil egne seg spesielt godt for verken barn eller ungdom. Dét er for så vidt heller ikke hevdet fra Teaterhuset Avant Garden, men forestillingen kan være et viktig utgangspunkt for diskusjonen av Bastards nye profil, der man har fusjonert med den alternerende scenekunstfestivalen Den Unge Garde, og dermed presenterer scenekunst for både barn, ungdom og voksne under samme festival.

I seg selv er det en interessant idé, da man med dette grepet griper inn i målgruppe-debatten og – slik jeg ser det – indirekte støtter utsagnet om at god kunst er god kunst for alle. Enten man er enig i dette eller ikke, synes jeg det er litt synd at man i festivalprogrammet ikke tydeliggjør hvem de ulike forestillingene i utgangspunktet er beregnet på. Man får små hint gjennom antydninger om samarbeid med Den kulturelle skolesekken, men jeg kan ikke se at det blir mer utdypet enn dette. På mange måter er en slik strategi spennende, da man kanskje møter en forestilling med åpnere øyne enn man ellers ville gjort, og lettere vil kunne bli overrasket og få avkreftet/bekreftet egne fordommer om målgruppetenkning. Samtidig gjør en slik strategi det vanskelig å vite hva man har med å gjøre, noe som igjen betyr at man ikke helt vet hva man skal måle det man ser opp mot (og dermed faglig sett blir sittende litt uvitende igjen).

Tydeliggjør målgruppene

Jeg tror man til neste festival vil tjene på å tydeliggjøre de forskjellige målgruppene. En spesifikk målgruppe kan kanskje føles som et for konkret stempel i panna som skyver andre publikumsgrupper unna, men min erfaring er at jo tydeligere en målgruppe er definert, desto mer interessant blir det for alle parter (ikke minst for målgruppa selv). Definerte målgrupper bidrar til å åpne opp, snarere enn å virke begrensende.

I så måte er «Super B» et godt eksempel på en forestilling som tør å sikte seg inn mot en spesiell målgruppe – de som har referansene i orden – selv om denne nok ikke er å finne blant verken barn eller ungdommer.