Treffsikre beats fra Timbuktu og Amina Sewali

Chateau Neufs Storsal fylles sakte av tusen ungdomsskoleelever. De glir inn i lokalet, opp trappene på jakt etter den rette seteraden, den rette plasseringen. På scenen står synther og miksere. På lerretet på bakveggen lyser store hvite bokstaver mot rød bakgrunn: STUDIO TIMBUKTU.

Det blinker i mobiltelefoner og når lyset dempes skrikes det av full hals. Vi glemmer at klokka er 10 en mandag morgen. Nå er det konsert.
Jason Diakite, med artistnavnet Timbuktu, entrer scenen med sine medspillere Måns Mernsten (keyboards) og Mårten Sakwanda (DJ) og åpner med «Allt Grönt». Timbuktu er en fryktløs rapper som med fengende rytmer og treffsikre formuleringer formidler musikk av ypperste hiphop-klasse. Han er kjent for å ytre seg kritisk til styrende ledere og makthavere (eks «Budskapet»), for en gripende coverversjon av Michael Wiehes klassiker «Flickan och kråkan» og nå senest i den nye Alfons Åberg-filmen der han (i samarbeid med Måns Asplund) bygger videre på Georg Riedels musikk («Inte stor nog») – for ikke å glemme storhiten «Det löser sej».

Med inspirasjon fra Dakars ungdom

I dag får han oss til å rette blikket mot Senegal der han har etablert Studio Timbuktu (i samarbeid med Plan). Dette er et musikkstudio i hovedstaden Dakar hvor ungdom får mulighet til å øve på og spille inn sin egen musikk. Timbuktu har invitert to av de spirende artistene fra Dakar til å delta på konserten i Oslo, Antoinette Mendy og Amadou Fall. De to ungdommene, bare et par år eldre enn ungdommene i salen, entrer scenen og fremfører sine egne låter med stor glød og god timing. Timbuktu backer opp Antoinette og Amadou som en entusiastisk storebror, men han har også noe viktig på hjertet: Det er mange ting vi tar for gitt i vår del av verden som det ikke er like enkelt å få tak i andre steder, det kan være mat, vann, tak over hodet, en seng å sove i. Timbuktu forteller at vi bør la oss inspirere av Dakars unge rappere.

Timbuktu formidler en musikktradisjon som er alt annet enn «easy listening». Rytmene er påtrengende og tekstene hjerteskjærende rå. Han viser brennende engasjement i et musikkuttrykk som mange norske ungdommer er fortrolig med. Slik får Timbuktu oss til å flytte oppmerksomheten fra den øredøvende vestlige musikkinnflytelsen vi ofte møter, og mot Senegal.
I Senegal har hiphop-kulturen en sterk tradisjon, og for å vise fram dette har Timbuktu invitert Babacar Diagne alias artisten Matador – en av Senegals største rappere. Videre introduserer Timbuktu også den svenske rapperen Jens Resh, alias artisten Chords, som også er tilknyttet Studio Timbuktu i Dakar.

I Rikskonsertenes skoleforestilling skulle jeg ønske at Timbuktus engasjement kunne vært enda mer fremhevet. Som publikum er jeg sulten på mer etter at konserten er slutt, jeg savner et nærere møte med Antoinette, Amadou, Matador og Chord, jeg vil høre flere låter og jeg vil vite mer om Senegals musikkliv og Studio Timbuktu. Slik sett kan man si at Timbuktu treffer bra; forhåpentligvis er det flere enn jeg som har blitt nysgjerrig på Senegalesisk hiphop etter denne konserten.

Amina Sewalis storslagne orkester

Mens Timbuktu og hans medspillere inviterer tusen elever fra ulike ungdomsskoler til konsert i Storsalen på Chateu Neuf, reiser den norske artisten Amina Sewali fra skole til skole og møter elevene i deres hjemmemiljø. Med forholdsvis enkle grep er gymsalen på Ruseløkka skole forvandlet til et konsertlokale med et sceneområde rammet inn av hvite tekstiler, en miksepult midt i rommet og stolrekker for publikum. Lærerne sørger for at elevene sitter klassevis på stolrekkene mens de selv inntar ståplass bakerst i rommet. Sewali åpner a cappella med «Det står ein friar uti garden». Kanskje går det et kollektivt undertrykt sukk fra tradisjonstrøtte elever gjennom rommet, men i så fall blir skuffelsen raskt omgjort til nysgjerrighet. For Sewali skuffer ikke; etter et tradisjonelt førstevers der frieren blir avvist fordi han ikke har penger nok, avslører Sewali at hun er en solid beatboxer og hun brekker opp folkesangen med saftige beats. Slik viser hun en kreativ holdning til norsk musikktradisjon.

Amina Sewali har en lys, klar stemme, og med den som utgangspunkt skaper hun et fascinerende enkvinnesorkester. Mens Timbuktu og hans medspillere kun presenterer «ferdige» låter på sin konsert, gir Sewali en god pedagogisk innføring i hvordan man kan synge flerstemt med seg selv. I «Hero» viser hun hvordan hun med utgangspunkt kun i sin egen stemme kan synge rytme, bass, harmonier og melodi, for så å legge disse oppå hverandre. Slik viser hun både hvordan en låt kan bygges opp av ulike musikalsk sjikt, og hvordan stemmen kan være lydkilde for alle de musikalske elementene.

Sewali forteller at hun har hentet inspirasjon fra sangere som Nina Simone, Miriam Makeba og Billie Holliday – artister den gjengse ungdomsskoleelev neppe kjenner fra før, men kanskje vil google etter konserten? Hun har også hentet inspirasjon fra klassisk musikk, og gjennom å projisere video på tekstilene på bakveggen viser Sewali hvordan hun har krysskoblet «Lacrimosa» fra Mozarts Requiem med den svenske artisten Robyns «Indestructible». Her bruker Sewali igjen sin egen stemme, og bare den som lydkilde, og resultatet blir en helt ny låt der både Mozarts og Robyns musikk er gjenkjennbar.

Tross de enkle omgivelsene, får Sewali oss til å glemme at det er mandag formiddag og gråvær utenfor. Hun har en tydelig pedagogisk innstilling samtidig som hun evner å skape gode musikkopplevelser.

Rikskonsertene i skolen

Rikskonsertene har laget et ganske instruktivt materiale til begge disse produksjonene som kan knyttes til undervisning på ungdomstrinnet. Dette omfatter blant annet informasjon om hvordan man kan lage sin egen rap (Timbuktu), hvordan man kan mikse lyder og lage egne låter (Sewali) og hvordan konsertene kan knyttes til skolefag og læringsmål. Fra scenen oppfordrer både Timbuktu og Sewali ungdomsskoleelevene til å skape sin egen musikk, og det er bare å håpe at dedikerte lærere kan hjelpe elevene med å følge oppfordringen.

Det er stor forskjell både for skoleelever og utøvere om forestillingen finner sted i et offentlig konsertlokale eller i skolens egen gymsal. Storsalen på Chateu Neuf gir publikum en mye mer «profesjonell» konsertopplevelse enn hva en gymsal kan gi. Samtidig kan en gymsal legge til rette for en tettere kontakt mellom utøver(e) og publikum – og i tillegg får ungdomsskoleelevene erfare hvordan det er å være vertskap.

På Ruseløkka skole ble elevene plassert klassevis i gymsalen, muligens for å holde orden i rekkene eller sikre at de yngste elevene også fikk se. En slik plassering oppfordrer imidlertid ikke til samspill på tvers av klassetrinnene, noe som kanskje kunne være aktuelt i et videre pedagogisk arbeid med utgangspunkt i musikken. Jeg undrer meg også over at lærerne tok posisjon bakerst i lokalet, og dermed ikke deltok i forestillingen i relasjon med elevene. Vennlige elevverter sørget uansett for å gi Sewali en god velkomst.
Timbuktu og Sewali byr på rike konsertopplevelser og vil være til stor inspirasjon for musikkinteresserte elever. Mens de fleste ungdomsskoleelever antagelig kjenner Timbuktu fra før og kan synge med på flere av hans hits, er kanskje Sewali et nytt møte for mange. Begge artistene formidler et kreativt engasjement og ærlighet i forhold til det materialet de jobber med, og på hvert sitt vis oppfordrer de oss til å vende blikket ut i verden, inn i oss selv og bakover i tid. Kanskje Oslos ungdomsskoleelever kan skape egne låter i dette skjæringspunktet?

Anmeldelsen ble først presentert på ballade.no 21.11.2013.