Ung i reality-virkeligheten

«Hyperpubertet» er en roman som griper rett inn i sentrale sider ved den virkeligheten som unge vokser opp med i dag, nemlig en høyteknologisk hverdag hvor hvem som helst, når som helst, kan fiske frem mobilen og filme alt av stort og smått. Internett tilbyr verdens mest demokratiske publiseringskanal. Hvem som helst kan når som helst opprette en blogg og legge ut det de vil.

Unge i dag vokser opp i en tid hvor absolutt alle kan bli oppdaget, og med litt flaks i tillegg bli rik og berømt. At mennesker drømmer om penger, berømmelse og anerkjennelse er ingen nyhet, men til forskjell fra før i tiden er det ikke lenger en klar sammenheng mellom berømmelse og årsaken til denne berømmelsen.

Virkeligheten som i The Truman Show

Virkeligheten som blir beskrevet i «Hyperpubertet» var nærmest utenkelig for ganske kort tid siden. Man forbandt den med filmer som «The Truman Show» (1998), der hovedpersonen oppdager at hele livet hans er filmet med skjult kamera med millioner av seere. I våre dager har enhver mulighet til å gjøre seg selv og sine nærmeste til et reality-show, noe som utfordrer grensen mellom fiksjon og virkelighet, privat og offentlig, estetikk og etikk. Disse allmenne problemstillingene spiller en viktig rolle for handlingen i «Hyperpubertet», og Micaelsen legger spesielt vekt på å tematisere den viktige grenseoppgangen mellom estetikk og moral.

Utenomjordiske krefter

I romanen følger vi jeg-fortelleren, trettenårige Camilla, som i det boken starter er ute på tur med klassen. Det er høst, de har nettopp begynt på ungdomsskolen, og mens de andre driver på med flørt og moro, føler Camilla seg utenfor. Ved å la første kapittel utspille seg ute i naturen, får omgivelsene en fin symbolikk. Det ytre speiler elevenes indre, nærmere bestemt hvordan naturen «herjer» med menneskekroppen med hormoner på ville veier og gryende seksualitet. Pubertet er utemmet natur. At vi befinner oss utenfor «sivilisasjonen» utnytter Micaelsen videre til å innføre fantastiske elementer som får konsekvenser for resten av handlingen. Det virker som om utenomjordiske vesener er i nærheten, for plutselig blir Camilla paralysert. I kjølvannet får hun superegenskaper, nærmere bestemt får brystene hennes evnen til å vokse ukontrollert (og i ekspressfart) under gitte omstendigheter.

Å ønske seg venner

Når helten i en historie får overjordiske egenskaper, er det ofte et hjelpemiddel som kan brukes til å bekjempe motstandere og vinne gunst. Micaelsen sitt originale grep er å gjøre egenskapen høyst uvelkommen. Camilla ønsker å være normal, naturlig nok. Virkeligheten rundt henne utvikler seg derimot i motsatt retning.

Dette er på mange måter en gjenkjennelig fortelling om en ensom jente som vil ha venner, og forfatteren skriver med overbevisende innlevelse i en trettenårings sinn. Spesielt godt får Micaelsen frem hennes lengsel etter å tilhøre et fellesskap, hvilke valg som må tas, og hva hun må ofre av integritet for å bli innlemmet i gjengen. Temaet er allmennmenneskelig, og Micaelsen gjør ønsket om vennskap til en troverdig drivkraft i romanen.

En kjendis blir født

I tillegg tematiserer «Hyperpubertet» grensen mellom estetikk og moral. Det viser seg nemlig at Camillas klassevenninner har filmet det som skjer med Camilla i åpningskapitlet. De legger ut filmen på nettet, starter blogg, og iscenesetter en hel mengde ting i Camillas liv. Populariteten tar fullstendig av, og det kan se ut som om Camilla oppfyller enhver trettenårings drøm om å bli kjendis, i hvert fall med tanke på alle rosabloggerne som streber etter den samme berømmelsen som vår heltinne brått opplever.

Avanserte hersketeknikker

Camilla er derimot en motvillig kjendis. På ett plan kan man også si at hun representerer en normalitet, i kontrast til omgivelsene som trer frem som mer og mer aparte. Micaelsen bruker satiriske elementer, fremfor alt overdrivelser, til å latterliggjøre reality-virkeligheten, men med alvor i bunn. Camilla blir en fiksjonsfigur som iscenesettes av venninnene. De filmer henne både med skjult og åpent kamera, for deretter å argumentere for at hun må la dem få lov, eller så «ødelegger» hun for prosjektet. Når de ikke spiller på Camillas skyldfølelse, lar Micaelsen den ene, Regine, bruke ganske avanserte hersketeknikker for å frata seg selv ansvar. Regines strategi er å mistenkeliggjøre Camillas motiver, sette ut rykter, kort sagt ødelegge Camillas troverdighet. Forfatteren verken banaliserer eller undervurderer hvor manipulerende ungdom kan være. Boken egner seg ypperlig til å lære ungdom om ulike typer hersketeknikker.

Voksne som representanter for tidsånden

Foreldregenerasjonen kommer heller ikke godt ut av det i «Hyperpubertet». De later til å representere sider ved selve tidsånden, for eksempel at grensen mellom ungdom og voksen er uklar, og at idealet er evig ungdom. Camillas mor fremstilles som et umodent, overfladisk og selvsentrert vesen. Faren til Regine fremstår som en kynisk mann, kun opptatt av mulighet for å tjene penger på bloggen. Felles for dem begge er at de er blottet for evnen til å gi ungdommene en moralsk rettesnor i denne reality-virkeligheten.

Læreren og de klassiske dyder

Den eneste som opptrer slik man forventer av voksne, og som i likhet med Camilla fremstår som normal, er hennes lærer Astrid. Hun nærmer seg pensjonsalderen, men fremstår ikke som gammel og passé, snarere synes Astrid å representere klassiske dyder. Hun har visdom, mot, og viser rettferdighet og måtehold.

«Hyperpubertet» er en klok, velskrevet og humoristisk roman som sier noe vesentlig om hvilke utfordringer unge står overfor i vår tids reality-virkelighet. De mange overdrivelsene gir romanen et satirisk preg, og er virkemidler som inviterer leseren til selvstendig kritisk tenkning.

Anmeldelsen ble først presentert på barnebokkritikk.no 24.10.2013.