Ungdoms-tv hinsides målgruppe og prestisje

Det er neppe en overdrivelse å omtale Julie Andems Skam som den viktigste norske dramaserien som er laget dette århundret. Seriens kunstneriske meritter kan diskuteres, men hva gjelder engasjement, innflytelse og internasjonalt gjennomslag, mangler den sidestykke blant norske produksjoner (det eneste som engang kommer i nærheten er sakte-tv, og da selve gimmicken snarere enn de faktiske programmene).

Skam har utløst en bølge av NRK-serier vinklet mot unge målgrupper, og endret måten både statskanalen og publikum forholder seg til serier laget for barn og unge. Ut av denne smeltedigen av ny målgruppetenkning, eksperimentelle formidlingsstrategier og endrede publikumsvaner har det trådt frem en ny type norsk dramaserie som forener publikum på tvers av målgrupper og alderssegmenter.

Skam var i utgangspunktet laget for unge seere, men fant i løpet av andre og tredje sesong et publikum langt utenfor denne målgruppen – for ikke å si utenfor landets grenser. Seriens voldsomme popularitet ble en vedvarende kilde til nyhetsoppslag på NRK.no og andre norske medier. Og samlet sett dannet disse sakene – om danske, franske og amerikanske versjoner av serien, og om fans i Chile, Brasil og Canada som lærte seg norsk på grunn av den – en løpende reklamekampanje som bidro til å gjøre serien til et av tiårets største norske populærkulturelle fenomener.

Skam hadde mye av den samme effekten som mobilspillet Pokemon Go, som figurerte i media i samme periode, i det at den normaliserte voksne menneskers konsum av underholdning markedsført mot barn og ungdom. Der det å se på denne typen produksjoner tidligere var noe man gjorde under påskudd av å holde unge familiemedlemmer med selskap, skapte mediedekningen av Skam en oppfatning av at det å utsette seg for ungdommens såre, pinlige og følelsesladde hverdag – formidlet på deres egne premisser – var noe alle burde unne seg. Den uortodokse formidlingsstrategien, med daglige oppdateringer og «bonusmateriale» på nett, bygget opp under avhengighetsdannelsen, og forsterket voksne menneskers følelse av å ta del i de unges sosiale medier-hverdag, hvilket i tur gjorde serien til enda mer av en brobygger mellom generasjonene.

Infantilisering versus anerkjennelse

Denne nye måten å forholde seg til ungdomsserier på speiler den kanskje viktigste utviklingen i kulturbransjen dette århundret, nemlig at barn, ungdom og voksne i økende grad forholder seg til de samme fortellingene og figurene. Det beste eksemplet på dette er superheltfilmens dominans på kinolistene de to siste tiårene. Superhelten ble lenge sett på som selve symbolet på infantil og kommersiell underholdning, men i kjølvannet av Christopher Nolans ambisiøse Batman-trilogi (2005-2012) og etableringen av Marvel Studios’ filmatiske univers i Iron Man (2008), har de blitt minst like populære blant voksne som blant unge. Bak superheltfilmene følger en armé av populære fantasy- og science fiction-franchiser som sakte, men sikkert demonterer oppfatningen om at voksne krever fundamentalt andre ting av filmer og tv-serier enn hva barn og ungdom gjør.

I enkeltes øyne representerer denne utviklingen en infantilisering av kulturen. I andres er det en etterlengtet verdsettelse av populærkulturen på dens egne premisser. Uavhengig av ståsted kan man peke på en generell dreining i retning av en mer direkte og ubeskjemmet underholdende henvendelsesform, tydeligere karakterer og mer renskårne følelser og ideer, samt et økt fokus på franchise-bygging og spin-off-produkter. Underholdning er ikke lenger lenket fast i ett spesifikt medium, men skapes i økende grad for å bevege seg mellom uttrykksformer og plattformer, hvilket krever tydelig definerte figurer og fortellinger. Resultatet er at kulturproduktene voksne mennesker i dag konsumerer, i økende grad er konstruert for også – hvis ikke først og fremst – å appellere til 13-åringer.

Avstand og aksept

Tall fra NRKs analyseavdeling viser at både sesong 4 av Skam (her er tallene riktignok ufullstendige), NRK Super-serien Lik meg (sesong 2) og P3-serier som 17, Nudes, Blank (sesong 2) og Lovleg (sesong 2) har klart flest seere i aldersgruppen 30-49 år. Rundt 30 prosent av de som ser Lik meg er mellom 2 og 12 år gamle, og 89 prosent av seere i alderen 20-79 år ser programmet alene uavhengig av barn.

I sammenhenger som dette er tv-bransjen vel så opptatt av dekningsgrad – altså hvor stor prosentandel av hovedmålgruppen som ser på – som det totale antallet seere i et gitt segment. Like fullt er det verdt å merke seg at det overveldende flertallet av menneskene som ser disse seriene er over 19 år, og at godt over halvparten er over 30.

Samtlige av disse seriene er naturalistiske relasjonsdramaer om problemstillinger som er typiske for bestemte skoletrinn (mobbing, sex, sosiale medier og så videre), og de er påfallende like i format og uttrykk. Dette gjør det nærliggende å tolke tallmaterialet som at NRKs forsøk på å nå et ungt publikum har gitt opphav til en ny type dramaserie: En type serie som voksne seere oppfatter som tiltalende på tross av at de bryter med mange av de rådende oppfatningene om kvalitet i tv-serier. Dette publikummet forholder seg til ungdomsserienes målgruppespesifikke grep og uttrykk – herunder inkludert overtydelighet og amatørmessig skuespill – som sjangerkonvensjoner. Vissheten om at seriene er laget for noen andre enn en selv skaper en distanse til egne kritiske impulser, og gjør det lettere å akseptere dem på deres egne premisser.

Bryter med kvalitetsoppfatninger

De siste tiårene har den internasjonale samtalen om tv-drama vært dominert av såkalte kvalitets- eller prestisjeserier, som nærmer seg spillefilmens fortellerspråk og kunstneriske ambisjoner, med Sopranos, The Wire og Mad Men som de hyppigst siterte forbildene. Også i Norge har det vært laget en rekke serier som streber mot dette idealet, men de fleste av dem fremstår som mislykkede og/eller misforståtte kopier av utenlandske suksessoppskrifter (se for eksempel NRKs Monster og førstesesongen av Mammon).

Det mest påfallende med Skam og seriene den har inspirert, er derfor at de både i formspråk, tematikk og målgruppetenkning representerer den rake motsetningen til prestisjeserien, hvis viktigste byggeklosser er mannlige hovedpersoner, filmatisk estetikk og voksen henvendelsesform.

NRKs ungdomsproduksjoner viser at det ikke er noen lovmessighet i at dramaføljetonger på tv og strømmetjenester beveger seg i denne retningen. I samme tidsrom som tv-apparatene har blitt større og flatere, og lydanleggene for hjemmemarkedet markant bedre, har det også blitt stadig vanligere å se film og tv på datamaskiner, nettbrett og mobiltelefoner – ikke minst blant ungdom. Disse seriene påkaller derfor en eldre tv-drama-tradisjon, der fortellerstilen er tilpasset små skjermer (mobiltelefonskjermer florerer også i seriene) og et publikum med mer flyktig oppmerksomhet. Dette er ikke subtile filmfortellinger, snarere er de direkte og umiddelbare, med et filmspråk designet for å formidle plott, karakterer og følelser fremfor stil og cinematisk eleganse – med andre ord god, gammeldags tv, slik det har blitt laget siden såpeoperaens fødsel.

Med mulig unntak av den selvbevisste Lovleg, er dette et viktig aspekt ved disse serienes appell: Når man vet at disse seriene er laget for et yngre publikum, blir det mulig å se den ukunstlede fortellerstilen og det tidvis amatørmessige skuespillet som et uttrykk for den samme hudløsheten som kjennetegner rollefigurenes emosjonelle tilstand. Og når form og innhold speiler hverandre på denne måten, forsterkes opplevelsen av å se presserende, ufiltrerte historier og følelser.

Minst profesjonell, mest effektiv

For mitt eget vedkommende gjorde Lik meg – som handler om mobbing og utfrysning blant en gruppe jenter i sjuendeklasse – helt klart størst inntrykk i første sesong. Ved hjelp av et enkelt manus og tidvis stivt spill (særlig blant de voksne birolleinnehaverne) fortalte serien den opprivende historien hvordan hovedpersonen Oda mistet bestevennen sin til de populære jentene i klassen.

Da serieskaperne på tampen av sesongen flyttet fokus bort fra Oda og over på mobberen Luna, og dermed viste at det lå en plan og en struktur bak det hele, oppfattet jeg ikke lenger serien som like umiddelbar og emosjonelt brutal. Med andre ord var serien mest effektiv da den fremstod som minst profesjonell. Samtidig var vissheten om at serien var laget for barn en viktig forutsetning for at jeg skulle akseptere den direkte og upolerte fortellerstilen som en kvalitet snarere enn en svakhet.

Denne interne avstemningen mellom kontekst og kvalitetsbegreper er ikke en bevisst handling – snarere er det snakk om samme mekanisme som gjør at vi aksepterer teatralske replikker og skuespill i gamle filmer, selv om dette i dag fremstår som oppstyltet og urealistisk. Fordi vi intuitivt oppfatter at vi ser på noe som er laget for et publikum med andre forståelses- og erfaringsrammer enn oss selv, blir vi tilbøyelige til å godta dem selv om de bryter med våre egne kvalitetskriterier. Det samme gjelder den didaktiske tonen og fokuset på Viktige Problemstillinger i serier som Skam, Lik meg, 17, Nudes og Blank: Hadde voksne seere fått servert tilsvarende kost i serier myntet på dem selv, ville de hatt langt lettere for å avfeie det som dårlig håndverk. Men fordi seriene forstås å være laget for et mindre sofistikert og erfarent publikum, aksepteres disse egenskapene som en dyd av nødvendighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Sjanger eller målgruppe?

Spørsmålet er hvorvidt de faktisk lages for denne målgruppen, eller om fremstillingen av NRKs post-Skam-produksjoner som barne- og ungdomsserier er en del av fiksjonen de tilbyr publikum. Er dette serier laget for unge som til alles store overraskelse også finner et stort publikum blant voksne – igjen og igjen – eller har vi snarere å gjøre med en ny type dramaserie der «barn og unge» forstås som en sjanger snarere enn en målgruppe? Ville NRK slutte å lage dem dersom det utelukkende var mennesker over 30 som så på?

Til grunn for utviklingen som har gjort superheltfilmen til de siste tiårenes dominerende globale kulturuttrykk, ligger en økt bevissthet om underholdningsbransjens bruk av formler og formater. Moderne kulturkonsumenter er fortrolig med et bredt spekter av uttrykk og sjangre, og justerer automatisk sine forventninger og kvalitetskriterier i henhold til signalene et program sender ut – være det seg såpeserier, reality-tv eller prestisjedramaer.

Innbakt i dette ligger en grunnleggende aksept av underholdningsbransjens standardisering av formater og fortellinger. Det å verdsette sjangerspesifikke uttrykk blir et bevis på kompetanse og postmodernistisk fordomsfrihet; ingenting smigrer moderne kulturforbrukere mer enn vissheten om at de er i stand til å lete opp kvalitetsunderholdning på de mest uventede steder. I et medielandskap der kommersiell tilpasning og posisjonering er alfa og omega, er det naturlig at uttrykk med opphav i målgruppespesifikke begrensninger (sex, vold, komplekse fortellinger) og ambisjoner (pedagogikk, folkeopplysning) behandles som en sjanger. Også for lisensfinansierte allmennkringkastere som NRK er det til syvende og sist tallene som teller, og dette innebærer at det heller ikke for publikum finnes andre måter å forholde seg til TV på enn den kommersielle – der alt er en vare, rettet mot en målgruppe, i henhold til sjangerkonvensjoner.

Så fort noe er definert som en sjanger kan det også være en guilty pleasure, og slike glir som kjent gradvis over i helt vanlige gleder (i dag trenger de ikke engang ta omveien om ”guilty”-punktet). Men hva er det som gjør at disse seriene appellerer til et voksent publikum? Er det rett og slett så enkelt som at det er god tv? Kan det tenkes at det er lettere for nordmenn å leve seg inn i følelsesladede dramaer hvis de gestaltes av unge mennesker med problemer og utfordringer de kan gjenkjenne både som egne erfaringer og som tilbakelagt stadier? Er det lettere for norske regissører og manusforfattere å mestre følelsene og problemstillingene i barne- og ungdomsserier enn de som preger serier laget for voksne? Og hvor viktig er presentasjonen av disse produksjonene som serier for unge for at et voksent publikum skal kunne engasjere seg?

Ikke alle seriene NRK har produsert etter Skam er like gode, men samlet sett utgjør de ikke desto mindre dette århundrets mest interessante norske tv-drama-bølge. Der de største hjemlige tv-dramasatsingene dette tiåret har vært imitasjoner av utenlandske prestisjeserier, ser ikke NRKs ungdomssatsing til utlandet for inspirasjon eller bekreftelse. Det er naturligvis mulig å finne eksempler på lignende serier i andre land, men post-Skam-seriene skiller seg fra norske prestisjedramaer i det at de er bygget innenfra og ut, med utgangspunkt i spesifikke følelser og pedagogiske problemstillinger.

Selvtilliten og entusiasmen som preger denne NRK-satsingen bunner i at man synes å ha funnet en måte å lage dramaserier på som gir mening ut fra norske produksjonsforhold og publikumstradisjoner. Jo mer spisset målgruppen er, jo mer spesifikke erfaringer og temaer kan seriene tillate seg å ta tak i (her kan det, rent anekdotisk, nevnes at en ansatt i P3 en gang fortalte meg at de lager serier myntet på ett årskull av gangen). I en norsk film- og tv-bransje som har en lei tendens til å forveksle ‘universell’ med ‘generisk’ – ofte med intetsigende og virkelighetsfjerne fortellinger som resultat – er dette en velkommen utvikling.

Når vi nå beveger oss inn i en fase der denne typen serier er i ferd med å bli en etablert størrelse, er spørsmålet hvordan de vil utvikle seg. Vil formspråket bli mer sofistikert eller vil seriene fortsette å klamre seg til sin upolerte estetikk? Vil publikumsoppslutningen vedvare eller vil entusiasmen falme når fenomenet ikke lenger har nyhetens interesse? Og ikke minst: Vil vi fortsette å omtale disse produksjonene som barne- og ungdomsserier, eller vil vi etter hvert ta inn over oss at saken er langt mer komplisert enn som så?