Ungdomsteater: Klapp hvis du tror på magi

Spør en hvilken som helst tolv-trettenåring om hen vil bli med på teater og se Peter Pan. Sjansen er stor for at svaret er nei. Hvorfor? Fordi Peter Pan er barnslig. Peter Pan er han som ikke vil bli voksen, gutten som kan fly, som slåss mot sjørøvere og har en snurt fe som bestevenn. Peter Pan er Disney-film for de aller fleste barn. En film man så da man var liten.

Det betyr selvsagt ikke at ikke tolvåringer kan elske magiske verdener og den forlokkende tanken på aldri å bli voksen eller drømme om å kunne fly. Men se Peter Pan på teater? Spør heller lillebror.

Spretne skygger

Oslo Nye Teater kaller Fredrik Longvas versjon av Peter Pan for en ungdomsforestilling og setter anbefalt aldersgrense til ti år. Aldersgrensen virker riktig, og tematikken, særlig i første del, kan absolutt rette seg mot tweens og ungdom. Fortelleren (Vegard Bjørsmo), den unge gutten som på teaterscenen erstatter barna i familien Darling (kanskje mest av alt Wendy), er et ensomt barn, han føler seg ikke som alle andre. Han tør ikke dra ut for å henge med de andre ungdommene, han har ikke lyst til å være med de søte jentene (som faren absolutt synes han bør).

Scenen er grå og dyster, på en måte et fantasi-ødeland, på en annen måte et sted det går an å leke frem muligheter. Veggen er perfekt for skyggeeffekter. Og snart kommer den spretne skyggen (Ferdinand Falsen Hiis) til den enda mer spretne Peter Pan (Fredrik Høstaker), og historien slik vi kjenner den, er i gang. Ganske raskt blir Fortelleren tiltrukket av den mystiske og frigjorte Peter. Tiltrekningen er nok gjensidig. Men. Hvordan balansere en verden med sjørøvere, kaptein Hook og en livsfarlig krokodille inn i en ungdomsforestilling? Uten at publikum får følelsen av Sabeltann?

På gløtt

Regissør Fredrik Longva, som også har dramatisert teksten for scenen, har gjort det skummelt nok. Her må flere bøte med livet, regissert av Hook (altså kaptein Krok, spilt av Eivin Nilsen Salthe) sine krokete klør. Salthe er en skummel Hook, og det koreograferte fysiske språket og tablåene hos de fortapte barna og sjørøvergjengen underbygger et slags mørke i historien.

Longva lar fortellingens kraft stå i sentrum. Grunnen til at Peter Pan har sittet natt etter natt i vinduskarmen til Fortelleren og lyttet til historiene hans, er nettopp at han vil ta med seg disse fortellingene hjem til de fortapte barna, som trenger et håp og noe å tro på. Og muligens litt fordi han liker Fortelleren ganske godt. Generelt blir Peter Pan glad når noen lar et vindu stå på gløtt for ham – alltid. Slik har han, den evige og egoistiske unge, alltid en mulighet for et nytt eventyr. Men å vente med åpent vindu er for mye forlangt for noen. Fortelleren klarer ikke å falle til ro med mulighetene Peter Pans Aldriland gir, han vil ha samme muligheter i sin virkelige verden. Så han vender hjem til slutt – muligens med vinduet på gløtt.

Stofflighet

Ett av forestillingens fine visuelle grep, er et stort, hvitt stoffstykke som fungerer som landskap, dyne og skjulested. I seg selv er store tekstiler så rommelige, de har noe mykt ved seg som både kan være beskyttende og farlig. Det kler Peter Pan godt.

Peter Pan er musikkteater om famlende kjærlighet og usikre følelser, og om å våge å leve ut det man kjenner på inni seg. Nils Bechs musikk har et lydbilde som kler tematikken. Men budskapet i sangtekstene gjentas nesten til det kjedsommelige. Tekstlinjer som «Har du kraften i deg, kan du bli det du vil bli» og lignende fraser går igjen i flere av sangnumrene. Det er klart at et slikt budskap er viktig, noen ganger må det kanskje hamres inn, men det ligger lite tekstlig tyngde mellom linjene her. Og med all denne gjentakelsen fungerer sangnumrene etter hvert mer som en brems enn som en drivkraft i teaterstykket. Jo mer forestillingen gjentar seg selv, jo mer konvensjonell blir Oslo Nye Teaters Peter Pan.

Pute-teater

Å gjøre fortellingen om Peter Pan til ungdomsteater og samtidig skulle komme i møte alle de barna som ikke har fylt ti år som sitter i salen, har sine utfordringer. Motivet med sjørøvere og havfruer er greit balansert, skummelt nok for de store og tilstrekkelig avvæpnende for de mindre. Men det å skulle få Tingeling levende igjen ved felles bruk av magi, grenser til pute-tv (eller pute-teater) for en ungdom. I stykket tar Tingeling ei kule for Peter Pan når hun heller i seg den forgiftede drikken kaptein Hook har satt frem til ham, og hun er i ferd med å dø når en fortvilet Peter henvender seg til salen: Her kan bare magi redde henne.

«Klapp hvis du tror på magi!» roper Peter Pan. Spredt klapping. Han gjentar: «Klapp hvis du tror på magi!».

Jeg kikker rundt meg. Ungdommen til venstre bidrar med ett slapt klapp, der går tydeligvis grensa. Familiefaren til høyre for meg (med barn i mellomtrinnsalder) klapper det han er god for, men ellers er det lite klappende magisk overbevisning å spore i salen. Heldigvis for forestillingen er det nok til at Tingeling kommer seg igjen. Denne interaksjonen, passasjen der publikum skal få bidra med noe viktig, vise at vi tror på magi og klappe Tingeling levende igjen, kjennes som et gammeldags grep i denne forestillingen. Det hadde nok vært enklere å få til et slikt engasjement i den klassiske oppsetningen av Reisen til Julestjernen ved Nationaltheatret. Påtvunget klapping for å få litt interaksjon fungerer ikke like godt på tenåringer.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Truet teatermagi

Fredrik Høstaker er denne forestillingens store skuespiller. I flere år har han hatt arbeidssted ved Kilden teater i Kristiansand, og han har vært Kildens juvel. Peter Pan på Oslo Nye Teater trenger Høstakers gode spill og driv for at forestillingen skal gå i hop.

Selv om oppsetningen taper seg i andre del, da har den en del obligatorisk Peter Pan-fortelling å gjøre unna, så står Høstaker og estetikken igjen som forestillingens essens. Om Peter Pan hadde hatt en annen tittel, om den kunne frigjort seg mer fra det bakenforliggende narrativet, hadde Oslo Nye Teater virkelig hatt noe stort på gang her.

Og apropos magi. Er det noe Oslo Nye Teater trenger nå, så er det nettopp det. Dagen etter Peter Pan-premieren gikk Fremskrittspartiet i Oslo ut og sa at de ønsket å selge eller legge ned Oslo Nye Teater som ett av flere tiltak for å redde kommunens økonomi. Kort tid etter mistet et annet teater i Norge noe av sitt tryllestøv da Vestfold fylkeskommune valgte å trekke seg ut av Teater Ibsen. Som om verden skal bli et bedre sted ved at teatrene ved et pennestrøk blir borte. Tror ikke politikerne på fortellingens kraft?

Og da får Peter Pans oppfordring en annen undertone. Skal tilgangen til scenekunsten reddes, virker det som om det eneste som kan fungere, er å tro på magi. Sette seg i en vinduskarm eller i en teatersal og lytte til dem som fortsatt har stemme til å fortelle. Og klappe til krampa tar en.