Ungdomsteater: Ping pong mellom porno, kviser og Disney-filmer

Kreativt, lekent og sårt

Ping Pong baserer seg på intervjuer gjort med ungdom i barnevernssystemet. Noah og Sander står med én fot i barndommen og en annen i tenårene. Sander (Sebastian Legaard Engeland) er en hyper, snakkesalig gutt som lengter etter å reise hjem til moren sin. Han prøver å introdusere den nye gutten Noah (Kaleb Haile) for livet på institusjonen, men vil også ha ham til å forstå at de ikke kommer til å bli venner. De skal begge uansett videre, så dette er ikke stedet å få venner, forklarer han. Noah, som er mer sky, men som i likhet med Sander har et aggresjonsproblem, går raskt til angrep – og forestillingen er i gang.

To gutter og et bordtennisbord. Mer trenger ikke Kjøllmoen for å skape magi på scenen.

På en knapp time får publikum både en forståelse av hvor vanskelig det må være å bo hjemmefra i en sårbar alder, men forestillingen gir også innblikk i et nydelig, men skjørt vennskap guttene i mellom. Skuespillerne står for dyktige prestasjoner, ofte spennende koreografert, som for eksempel i slåss-sekvenser, eller under en høydramatisk flukt fra institusjonen. Særlig sistnevnte hendelse er nervepirrende å følge, men også vakkert løst med en svært kreativ bruk av scenerøyk.

Et friskt pust

Mye av forestillingens umiddelbarhet ligger i manuset. Teksten ble for første gang produsert av Teatret FairPlay i Danmark. I 2022 ble forestillingen nominert til Reumert-prisen for beste forestilling for barn og ungdom, og den ble kåret til «Årets forestilling for barn og unge» av CPH Culture i 2023.

Når Ping Pong nå for første gang vises i Norge, oppleves forestillingen som et friskt pust med et viktig budskap i bunn. På et overfladisk plan handler den om et usannsynlig vennskap, men på et dypere nivå oppleves Ping Pong som en sterk kritikk mot de byråkratiske prosessene barn i barnevernsystemet må forholde seg til daglig. Det er sårt, men i all tristessen glemmer ikke Kjøllmoen og Vedel den ungdommelige lekenheten som står sentralt i starten av tenårene. Det en vanskelig balanse, men forestillingen står til enhver tid støtt. Humor og drama går hånd i hånd i forestillingen Ping Pong.

Ping pong-dialoger

Dialogene mellom Sander og Noah er kjappe, akkurat som i spillet ping pong kastes ord og dilemmaer frem og tilbake dem to i mellom. Her tulles det med porno, kviser og Disney-filmer. Skuespillernes presisjon gir publikum følelsen av at de i realiteten er to gutter i starten av tenårene, fulle av usikkerhet og behov for å hevde seg.

Dette er også en forestilling om nærhet og kjærlighet mellom venner. Det yppes og krangles, men det etter hvert tette båndet som oppstår mellom guttene er rørende å følge. På en knapp time blir publikum med på en reise som føles lenger, større og mer betydningsfull enn hva som er å forvente av en timeslang forestilling.

Gjennom et lydbilde som både vekker assosiasjoner til bordtennisbordet og til byråkratiets evige runddans med barna på institusjonen, gis forestillingen en forførende, men også til dels frustrerende rytme. Denne rytmen er med på å gi en forståelse av sinnet, frustrasjonen og lengselen etter stabilitet som ungdommene til enhver tid kjenner på.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

En større samtale

Teksten og dens komikk er i likhet med scenebildet enkel i utformingen, men også effektiv og finurlig på sitt beste. Der et yngre publikum kanskje vil bry seg mest om vennskapet mellom Sander og Noah, vil forestillingen også kunne åpne for en større dialog mellom ungdom og voksne. Å legge handlingen til en barnevernsinstitusjon gir en kompleks setting, som i dette tilfellet ikke blir overforklart. Det er gode muligheter for at Ping Pong kan være en åpning for viktige samtaler mellom ungdom og foreldre, eller elever og lærere. Særlig DKS vil være en ypperlig anledning til å sette i gang disse samtalene, for eksempel i klasserommene, men forhåpentligvis også i skolegårdene.